Tilfeldighetens møte med poesi.

Dagen har startet. Ingen nyhet i seg selv. Dager har det jevnt over med å starte. I mitt enogsekstiårige liv har jeg ennå til gode å oppleve at en dag ikke starter. Det har vært glimt i tiden da det har vært tungt å løpe dager i gang, men det er noe helt annet. Da er det kroppen min som sliter. Eller hodet. Gjerne begge deler. Men dagene startet uansett. 

Det kan også ha forkommet at jeg ikke har fått med meg starten på alle dager, men det er også noe annet. Dagene starter, akkurat som denne lørdagen har gjort det, and that’s it. Deal with it. Du kan ikke kverulere rundt dette temaet, i håp om å manipulere noen til å tro at ikke alle dager starter. At det finnes unntak. Dette er et tema som er ferdig snakka og konkludert, så bare la det ligge og gå videre.

Noen dager starter som blanke ark. Da blir det opp til oss å fylle den blanke flaten med noe. Det kan vi gjøre med fargestifter á la Prøysen, vi kan helle farger over den á la Pollock, eller vi kan drite en kabel i eget reir, smøre brunfargen utover på arket og gi stort sett faen. Stumpe en røyk i skiten og skvulpe litt øl over, alternativt rulle oss rundt i møkka og kalle det mangel på valgmuligheter eller et uttrykk for smerte. Så, når kvelden kommer, kan vi titte på arket vårt og se på hva vi fylte dagen vår med.  Noe som kanskje ikke alltid er noe vakkert, men det er hva det ble. Det vil for de fleste si litt av hvert. Noe hadde vi kontroll over, annet bare dumpet ned og fant sin plass i det som etter hvert nødvendigvis måtte komme til en avslutning. Det vil si et ferdig bilde. Et bilde noen kan se på med stolthet, mens andre gremmes eller fortviles over det de brukte arket sitt til.

Felles for de fleste av oss, er at når vi ser på det ferdig utfylte arket vårt, så kan vi hoste opp forklaringer på hvorfor det ble som det ble. Noen av forklaringene henger på greip, annet er svada. For enkelte får mye av det form av unnskyldninger, bortforklaringer, plassering av skyld og ansvar. Et ansvar som ikke nødvendigvis er vårt eget, slik vi ser det. Noe som i blant er på sin plass, men ikke nødvendigvis udelt sant. For litt ansvar har vi gjerne selv. Går du ut i veien uten å se deg for, og så blir meiet ned av en bil, nytter det lite å skylde på han som sto på andre siden og ropte på deg eller at bilisten kjørte fort. Og slik er det på mange felt. Vi har ofte en valgmulighet. Grisebanker du kjerringa er det ingen unnskyldning at skjorta di ikke var vasket da du trengte den. Du kunne vasket den sjøl. uansett har du ingen \rett til å slå. Tråkker du på noen, er heller ikke det at de sto i veien grunn god nok. Får du lungekreft, så nytter det lite å hate tobakksfabrikanten og legge all skyld på han. Å fyre opp røyken gjør du selv. Dag etter dag etter dag. Igjen og igjen. Og lar du være å gjøre et bevisst valg rundt hva du fyller arket ditt med, fyller du det likevel. Ingen kommer til kvelden og kan se på et ark som fremdeles er blankt.

Grunnen til at jeg skriver dette her og nå, skyldes en video jeg fant på nett. Jeg har lagt den ut på Facebooksiden min, men legger den her også. Det er jo ikke alle som er innom min Facebookside.

Dett var dett. Som en avslutning skal du i dag få en liten tekst jeg fylte et av mine hvite ark med for mange år siden, i en periode da arkene ellers stort sett var fylt opp med ordet ensomhet, angst, depresjon, fortvilelse, selvdegradering og en god porsjon selvmedlidenhet, i alle mulige variasjoner, former og farger:

Med tittel i bunnen

I min beregnende jakt på publikums oppmerksomhet skriver jeg med spisset blyant og pedantisk sirlighet ”Mitt vrengte hjerte”, på hvitt håndlaget papir. Så heller jeg rød maling over fra en høyde så svimlende at den opplagt må gi assosiasjoner til det gudelige, og kaller det ”Tilfeldighetens møte med poesi.” 

***

Dagens bilder viser noen tusjtegninger jeg holder på med nå for tiden. Alle startet med et hvitt ark.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: