Noen har alltid stått nært nok til å se deg.

Noen ganger banker fortiden på døra, og kommer nærme. I går snakket jeg med en person jeg ikke har pratet så mye med på noen år. Vi fikk snakket litt om løst og fast, og jeg fikk også litt nye opplysninger om en felles bekjent. Denne samtalen kjente jeg gjorde godt. Den fikk meg til å se ting i et litt nytt perspektiv.

I blant når en opplever noe, kan en i etterkant komme til å fordele skyld og ansvar. Både på godt og vondt. Noen ganger legger en det meste av skyld og ansvar på en annen, andre ganger legger en det på seg selv. Å få ryddet litt opp i slike ting, kan gjøre godt, fordi det hjelper til med å få ting i balanse. Det kan også føre til at skyld og ansvar ikke lenger teller så mye, at det i stedet blir byttet ut med innsikt og forståelse, når andre og til da ukjente vinklinger får lov til å påvirke følelser og refleksjoner.  Og det var det som skjedde meg i går. Samtidig ble jeg sittende igjen med en bekreftelse på at noe jeg har følt og opplevd og valgt kanskje var riktig for meg. Og det gjør godt, kjenner jeg. Selv om godt sjelden er en følelse som ikke går hånd i hånd med andre følelser. Vi er alle større enn én følelse. Vi rommer alle mer enn det. Glede, sorg, forventning, frykt, og alt som ligger i mellom.

I blant er det det slik at hva en tredjeparts øyne har fått med seg, kan veie tungt på ei vektskål. Det er ikke alltid en skal legge all vekt på det en selv tror, mener eller ser på som en sannhet.

Så hvor vil jeg med dette? Jo, det leder til «snakk med hverandre». Samtalen jeg hadde i går, fører ikke til andre forandringer i livet mitt enn på det følelsesmessige og tankemessige plan. Men det kunne gjort det. I en annen sak kunne det gjort en viktig forskjell, som hadde ledet til et nytt veivalg. Og hvem vet hva et veivalg leder til. Selv gjorde jeg for eksempel et veivalg da jeg skilte meg for mange år siden. Det gjorde sitt til at livet ble vanskeligere en periode, men på sikt har jeg fått et langt bedre liv enn jeg hadde før veivalget. Og jeg opplever i dag at jeg møter dagene mine og de jeg nå omgås langt mer tro mot meg selv enn jeg en gang gjorde.

Her er en artikkel av en mann og kunstner med Aspergers syndrom, som på sitt vis har funnet ut hva det å være tro mot seg selv kan bety, slik jeg leser det han sier. For andre kan det bety noe helt annet å være tro mot seg selv. Hva det betyr for deg, vet du best. Men jeg selv tror at å være tro mot seg selv, ikke er det samme som å forsøke å være dønn konvenjonell eller å bære alt alene. En må i blant våge å dele. Våge å bryte taushet. Og å akseptere etterdønningene. Tross alt er ikke alt som minner om bølger en tsunami.

Så, om det er saker du bærer på, om du grubler på ting der det er vanskelig å finne svar, noe du føler er problematisk å kjenne på, så snakk med noen. Helst da noen som kan sette seg inn i din situasjon. Det hjelper med andre ord ikke nødvendigvis å snakke med rørleggern om et mageonde som rir deg, eller med legen om en tilstoppa dass. En må komme seg så nærme kjernen av det som rir en som mulig. Noe som betyr at en kanskje også må ned fra sin høye hest i blant. Som igjen kan være skummelt. En kan jo risikere å miste både maska og noen illusjoner på vei ned. For ikke å snakke om noen etablerte sannheter om seg selv eller andre. Slik er det for oss alle. Ikke minst for meg selv. Men allikevel, selv om det kan oppleves som smertefullt å gå inn på vanskelige tema og kle seg selv litt naken, så vil det med tiden ofte bli lettere enn det var å bare være taus.

Dette med å snakke med noen, kan lede til noe bra. Det MÅ ikke lede til noe bra, men det kan. Mens taushet kun leder til mer taushet, og i beste fall kanskje noen spente muskler i nakken eller en klump i magen som alltid er der. Så snakk. Fortell hva du tenker og føler, vis hvem du er. Om ikke overfor alle, så i hvert fall overfor én. Men velg samtidig klokt når du velger denne ene.

Forsøker du å snakke med en overgriper eller noen som har gjort noe vondt mot deg, nytter det kanskje ikke å snakke med vedkommende. Jeg kan for eksempel ikke snakke med min far om ting som skjedde i barndommen min. Han nekter for at de skjedde. Slik tviholder han på en løgn og en fasade som nok er viktig for han på et eller annet plan, og som jeg ikke kan rokke ved. Men jeg kan snakke med andre om det. Det kan være en psykolog eller en venn, men det kan også være noen som sto nært nok til å se hva som foregikk. For eksempel mine søsken. Og slik er det for deg også. Noen har alltid stått nært nok til å se deg.

Det er kanskje ikke alltid slik at ting lar seg løse oss mennesker imellom, men vi kan gå en liten omvei og snakke med noen som vil oss vel, slik at vi likevel kan gå videre med en forståelse og følelser som ikke ødelegger oss. På det viset er det med det meste vi bærer på. Det blir enklere å takle vekten livet byr oss, om vi slipper å bære den alene.

Dagens øverste bilde viser en liten tekst jeg hentet fram fra skrivebordet da jeg gjorde en utsmykning for NAV for noen år tilbake. Klikk på bildet så vokser det og blir tydeligere. 

De få ordene på veggen ble til i en periode i livet mitt som nok kan kan kalles en livskrise, og hvor jeg hadde store problemer med å finne noe som minnet om verdi i meg selv. Identiteten min var rokket ved, angst og depresjon var altoppslukende, og alt jeg kunne se framfor meg var et stort, svart hull. Teksten sprang ut av en vanskelig opplevelse jeg hadde på denne tiden, under byggingen av ei hytte oppe på et fjell. Jeg satt oppe på taket av hytta og slo i spiker, da jeg fikk se en ørn over meg i det skydekket sprakk. Den ørnen ble på et vis en veiviser for meg, og jeg tok et valg, pakket sakene mine, forlot fjellet og forsøket på å være noe jeg ikke kunne leve opp til.

Teksten ble i tillegg til å bli brukt i NAV-utsmykningen, også flettet inn i en større novelle, som handler om en transseksuell som ble frosset ut av bygda jeg bodde i på den tiden. Den kan du lese her, om du vil. Denne novellen ble videre etter mange år brukt i en installasjon, hvor jeg forsøker å vise hvordan en kan finne verdi i, og ved hjelp av, søppel. 

Den utstillingen kan du se her. 

Det jeg vil vise med dette, er hvordan ting kan henge sammen. Og hvordan til og med det som er eller var vanskelig i livene våre kan få et uttrykk og kanskje en verdi. En MÅ ikke undertrykke alt. Presse det ned og inn i et mørkt rom i seg selv hvor ingen andre får titte inn. Et svart hull en selv kan sirkle rundt mens en flekker tenner til alle som kommer for nær, i stedet for å heve blikket litt mot horisonten, bryte seg løs, og finne en vei videre.

Livet gir muligheter til mange veivalg. I mitt tilfelle gikk veien som jeg har snakket om nå, fra en skilsmisse, via et tak på ei hytte på et fjell, videre via en liten tekst, til en novelle, en utsmykning for NAV og en utstilling om menneskeverd laget av søppel og ting ingen har bruk for lenger. Alt betyr noe i livene våre, alt henger sammen, til og med du. Hva vi gjør med dette, er opp til deg, og meg.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: Har lagt den ut før, legger den ut igjen: