GOD JUL TIL DEG!

De fleste har vel nå fått med seg at det nærmer seg jul. Meg selv innbefattet. Hvor mange som gleder seg over dette og hvor mange som sliter litt ved tanken, vet vel verken du eller jeg. Men selv har jeg begynt å glede meg litt. Jess, utrolig nok, hallo, I know.

Å glede seg litt betyr ikke at jeg går helt av skaftet og tar piruetter og saltoer eller danser på bordet med en rosin i navlen, men jeg kjenner at det er noe i meg som har gått fra å være stort sett negativt, til nå å bli en smule positivt. Og det får jo egentlig holde. Jeg kan ikke klage da.

For et par dager siden hadde vi julelunsj på atelieret. Med pyntet langbord og noe godt å spise. Og til og med det var ganske kjekt. Jeg sier ganske, men la deg ikke lure av det. Det lille ordet «ganske» er kun med fordi jeg som alltid i slike situasjoner kjenner på min sosiale angst. Denne gangen var det likevel ikke så ille. Langt bedre enn forventet, faktisk. Latteren satt løst ved den enden av bordet hvor jeg hadde plassert meg, og det gjorde den sikkert ved resten av bordet også, men det fikk jeg ikke så mye med meg av. Store jafs av fokuset går jo med til å kontrollere seg selv og analysere egne følelser og reaksjoner i slike settinger, når en har sosial angst. Så vidsynet er ikke det som får best albuerom. I stedet er det slik at en på et vis står litt ved siden av seg selv og gir det en sier og deler en form for karakter, en vurdering. Og i den egenvurderingen får en gjerne ikke akkurat toppscore. Noe som igjen frambringer skam og en opplevelse av å ikke være bra nok. Altså en totalopplevelse som gjør en ganske sliten etter hvert. Så da lunsjen var over, valgte jeg å ta juleferie. Og det var like greit, for dagen etter var jeg fremdeles ganske sliten, uten spesielt sterk trang til å arbeide med kunst.

Det jeg kjenner litt på i etterkant, i tillegg til at det faktisk gikk ganske fint, er at jeg frarøvet meg selv kontakt med de som ikke satt nærmest meg under julelunsjen, og i stedet holdt nesa mye ned i tallerkenen med en følelse av å være litt inne i ei boble der det kun var plass til meg selv og følelsene mine. Noen kjappe blikk nedover bordet møtte i blant andre blikk som søkte mitt, men det stoppet ved det, og jeg brant inne med ting som kunne vært kjekt å dele, fint si. Og det er jo litt kjedelig, for alle langs langbordet betyr jo på hver sin måte veldig mye for meg. Så det er surt at den sosiale angsten tar fra meg muligheten til å vise det i så mange settinger, slik jeg kanskje ville vist om angsten ikke hadde vært der. Men sånn er det altså. Og jeg må bare leve med det.

Det var da, mens nå er nå. Og her i heimen min, går juleforberedelsen nå mot slutten. Mitt lille plastic fantastic juletre har blitt hentet fram og plassert på en pidestall med hjelp av barnebarnet, 

og mat og gaver er handlet inn. Til og med hvitskjorta er vasket. Nå gjenstår det bare noe gavepakking, pluss tradisjonen tro å pynte treet hos kjæresten i morgen kveld, mens vi kose oss med litt gløgg og kanskje en liten bit marsipan eller to. Deretter kan jeg lene meg tilbake og overlate roret til noen andre. For i år er det ikke jeg som skal stå for maten før på andredag. Og det kjenner jeg er helt greit.

Til alle dere der ute som jeg har en relasjon til, enten det er her på Vannlandet vi treffes til vanlig eller på andre arenaer, ønsker jeg av hele mitt lille hjerte en god jul. Jeg håper du får noen fine dager, enten du gleder deg eller ei. Er du i stand til det, så ta jula imot som ei brunstig sugge og spar ikke på noe. Er du ikke helt på det planet, så kanskje det går å senke kravene og forventningene et bitte lite hakk, og på det viset kanskje også legge en demper på vanskelige følelser i familierelasjoner, minner en sliter med eller annet, som enkelte nok også kjenner på. Jula kommer og jula går, og den er ikke så farlig i seg selv, kanskje. Det er bare følelsene som kan føkke en litt opp i blant. Og det må vi gjerne leve med, for følelser er egentlig ganske kjekt å ha. I hvert fall noen av dem. Men vi kan ikke velge hvilke følelser vi vil ha, vi må ta hele pakka. 

Om jeg kun fikk velge meg én gave i år, så måtte det være at jeg i året som kommer fremdeles vil være i stand til å føle noe overfor akkurat deg. Og at jeg samtidig våger å vise litt av det. Den samme gaven ønsker jeg for deg. For uten denne siden og evnen i oss til å berøre og bli berørt, blir livet på et vis ganske meningsløst.

Jeg hadde ikke noe typisk julebilde og legge ved, men dagens foto synes jeg passer godt likevel. Bildet er tatt av yngste datteren min. Hun er i skrivende stund antagelig på vei hjemover i bil, fra Kristiansand til Bergen. Det er fint å ha døtre. Jeg har to. Heldige meg.

Ha en fin jul.

Bjørn

Dagens link: