Angst, valg, muligheter og vegger.

Det nærmer seg jul. Selv kunne jeg klart meg uten hele sulamitten. For selv om det smaker med ribbe og pinnekjøtt, så smaker det ikke like mye med alt det andre. Dette er jeg visst ikke alene om å føle. Det er derfor enkelte velger å feire julen på en alternativ måte. De med penger reiser kanskje til sydligere strøk, mens de uten penger… vel, kanskje det ikke er så store forskjeller akkurat på det feltet. En kan jo alltids få kjøpt en sydentur på kreditt.

Kreditt eller ei, det blir nok likevel en ganske liten prosent som reiser til palmesus og paraplydrinker, tross alt. Men andre har valgt å lage alternativ jul på andre måter. Noen hjelper dem som er dårligere stilt enn dem selv, andre forsøker å feire med moderasjon. Mens atter andre bare melder seg ut. Selv ville jeg gjerne tilhørt siste gruppen. Men det går ikke. Det finnes folk rundt meg som har sterke meninger om hvordan jul bør feires, og hvorfor jeg bør ta del i det.

Folk har meninger om det meste som angår andre. At familien min vil at jeg skal dele julen med dem, er egentlig ingen stor greie. Og jula blir nok fin. Det finnes langt verre felt hvor en legger press på folk så de skal passe inn i den malen vi mener de bør passe inn i. Vil du ikke, så skal du.  Og her kan jeg sikkert ramse opp eksempler i bøtter i spann, men hele denne innledningen var ment å lede fram til noen tanker om frisk vs. syk, vellykket vs. mindre vellykket, riktig vs. feil. Oppstillinger som igjen gjerne får en kobling til en verdi, eller en total mangel av den.

Det er mange måter å gi karakterer til mennesker. Noen mener at de rike burde få en tier, mens de fattige havner lenger ned på skalaen. Et godt stykke ned, finner en også folk som er syke. Spesielt om en ikke kan se det på deg. Enda lenger ned finner vi flyktninger og tiggere. I tillegg har vi dette med utseende og prestasjonsnivåer på diverse felt, som også får oss til å verdifeste folk rundt oss, putte dem på en skala. Bare for å nevne noe. Selv har jeg slitt med angst og depresjoner hele livet, noe som etter mange år som utøvende kunstner, førte til en uføretrygd.  Men, livet og kunsten stoppet ikke likevel, selv om ufør for enkelte er sidestilt med det å være lat og utnytte et system, og at en derfor er ei kvise på samfunnets ræv som ikke gjør noen ting. I motsetning til hva det å nytte seg av muligheter i skattesystemet gjør deg til. Men livet mitt stoppet ikke helt opp, selv om jeg fikk en trygd. Fremdeles tikket hjertet. Etter hvert fikk jeg i tillegg en ny atelierplass ved Galleri VOX, som er et fellesatelier iverksatt av stat og kommune, hvor en må ha en uføretrygd og en psykisk lidelse i bunnen for å få lov til arbeide.

Galleri VOX er et fantastisk tiltak for kunstnere som møtte veggen, som for meg personlig har gitt et livsinnhold som jeg bare kunne drømt om uten en slik arbeidsmulighet. Dette livsinnholdet er en reell ting av stor verdi, noe veldig positivt, på linje med hva andre har av livsinnhold de verdsetter. Enten det dreier seg om et arbeide, eller noe annet.

Nå har jeg arbeidet ved Galleri VOX i over ti år, og jeg har ikke tenkt å legge inn årene med det første. Det vil si at selv om jeg er ufør og ikke trengte eller trenger det, står jeg og har stått i et arbeidsforhold i mange år. Og det synes jeg er en fin ting å ha fått til. Jepp, FÅTT TIL. For det har krevd noe av meg også. Alt er ikke en gavepakke. Så jeg burde fått en fuckings medalje, eller ei gullklokke slik trofaste arbeidere en gang fikk, ikke et skilt rundt halsen med påskriften taper eller white trash eller en nedvurdering knyttet til at jeg ikke kom meg videre. Å arbeide ved Galleri VOX er ikke noe jeg gjør i påvente av at jeg skal bli frisk nok til å arbeide «på ordentlig». I stedet er det en videreføring av yrket mitt, som er kunstner. Om jeg vant en drøss med penger og kunne velge helt fritt, ville jeg likevel ikke byttet ut VOX med et eget atelier.

Ikke alle som arbeider ved VOX har vært der like lenge som meg. Kun to av oss har vært med fra begynnelsen. I de årene som har gått, har det kommet og gått en god del deltakere. Noen fant kjapt ut at stedet ikke var noe for dem, andre klarte ikke utfordringen ved å rutinemessig møte på jobb, mens atter andre etter hvert valgte å gjøre helt andre ting, alternativt lite, om en tenker på kunstfeltet.

Det som er greia når noen går videre fra Galleri VOX med en plan om noe nytt, er at de gjerne berømmes for det. Ikke kun for at de selv tar et valg, men som en generell vurdering av verdi.  «Det er så bra når folk kommer seg videre», er mantraet. Javel, men hvorfor er det bedre enn å stå i det som er, og forsøke å utvikle det på best mulig måte? 

Selv tenker jeg at kommesegviderereligionen i vårt tilfelle bunner i en slags forestilling om at det å gå videre er noe som handler om tilfriskning. Dvs bli bedre. Noe opphøyet. Men galleri VOX har ikke som mål å rehabilitere, eller attføre. Atelieret er heller ikke et sted hvor vi som er der skal helbredes for hva som måtte plage oss. Galleri VOX er en arbeidsplass. Et atelier og et galleri. And that’s it. Ferdig jabba. Å gjøre det å gå videre til noe mer verdifullt enn det å stå i et arbeide over år, skaper vinnere og tapere på et felt hvor en ikke behøver å skape dette. Det handler med andre ord om holdninger som ligger i bunnen.

Om det å gå videre er å vinne, så betyr det at jeg som har klart å stå i utfordringene og har tatt kunstnervirket mitt til et nytt nivå gjennom ti år, er en taper. Siden jeg også er en av dem som har arbeidet ved atelieret lengst, blir jeg i tillegg den største taperen av alle. Arbeidet mitt blir degradert når slike holdninger og synspunkt glorifiseres, opplever jeg. JEG blir også degradert, som om jeg ikke i utgangspunktet er degradert nok fra før. Det blir litt som når den ene halvparten av et søskenpar dør. Da heter det seg i blant at den som døde var for god for denne verden, at Gud tok hen hjem, eller at de beste går først. Noe som jo gjør hen som ikke døde til noe mindre verdt, uansett hva hen får til eller er.

På samme vis blir det gjerne på andre felt ute i samfunnet. Har du for eksempel en psykisk utfordring, slik jeg har, er målet samfunnet etablerer for deg å bli «frisk». Det å bli frisk, måles som bedre enn det å tilpasse seg utfordringen en har, og skape noe ut av dét. Mens i mitt hode er det å tilpasse seg utfordringene, og finne måter å leve på som gir et livsinnhold og en mening for deg, den beste målsettingen. For DEG, og MEG, ikke for alle de andre og deres evalueringer og holdninger.

Mister du et bein, så er det ingen som krever av deg at du skal gro ut et nytt for å bli hel.  I stedet får du eventuelt en rullestol eller en protese, og forsøker å tilpasse deg den nye virkeligheten. Men jeg som sliter med angst og depresjoner, skal gro noe nytt. Jeg skal bli frisk. Jeg skal bli kvitt en bit av originalen Meg, slik firfirslen slipper halen, og omskape meg til noe mer verdig. Noe riktigere. Noe som oppfyller malen. Slik at jeg kan «komme meg videre».

Det er bare det at jeg for min del blir ikke frisk. Jeg blir ikke kvitt meg selv, barndommen min, historien min, følelsene mine, de depressive periodene mine eller angsten. Firefislehalen er der og den vil være der til jeg dør. Etter 61 år har jeg innsett dette. Jeg må innstille meg på å måtte leve med det som er. Selv med det som ikke følger A4-normene våre. Jeg kan ikke og vil ikke og orker ikke å bruke resten av livet mitt på å oppfylle noe som andre mener jeg bør oppfylle.

Jeg kan ikke lenger bygge framtiden min på en fantasi eller et håp om å bli frisk. Blir jeg bedre, så er det bra. Om jeg får dager og små øyeblikk som er fine for meg, så er det også bra. Det samme om jeg kommer meg velberget gjennom mørket når det dukker fram. Å komme ut av en depresjon er som å bli født på nytt. En dag uten angst er som en dag med honning. Men jeg kan ikke gå skrikende og med flekkede tenner inn i de årene jeg har igjen, stange hodet mot all verdens dører og vegger som enkelte mener jeg før forsøke å forsere, slå meg til blods til jeg havner som ei dynge foran føttene til alle dem som påberoper seg å bare ville meg vel, med et fåfengt håp om å bli kvitt solide jafs av meg selv til jeg endelig får slikke honning av dagenes jordbærmus. Jeg er meg, med alt hva det innebærer på godt og vondt. Deal with it, og ikke definer meg mindre eller større ut ifra det å «komme seg videre» eller ei.

Du kan ikke klare alt. Det kan ikke jeg heller. Men jeg kan likevel gjøre og klare noe. Og jeg gjør det. Hver eneste dag. Jeg må ikke resignere på alle felt og bare legge meg ned for å vente på mannen med ljå og svart hette, selv om jeg vet jeg ikke blir kvitt utfordringene mine, selv om jeg ikke «kommer meg videre». 

Alt er ikke enten eller, alt er ikke svart/hvitt. Jeg kan gjøre det beste ut av det som er. Fylle livet mitt med verdi og styrke når dagene er til å leve med, slik at jeg er best mulig rustet når nedturene kommer. Jeg kan være noen for meg selv, og jeg kan være noen for andre. Jeg kan til og med bruke utfordringene mine til å skape noe. Jeg kan ha en stemme blant andre stemmer, og vise engasjement overfor noe annet enn bare polerte overflater og Black Friday, krig, pelsdyr eller bompenger. 

Jeg kan fremdeles skape kunst, og jeg gjør det langt bedre der jeg er, enn om jeg «gikk videre» for å sitte alene på et trangt atelier. Jeg kan fremdeles tenke en ny tanke, jeg kan fremdeles utvikle meg og velge retninger på mange felt i livet jeg lever, jeg kan fremdeles ha en relasjon til kolleger, jeg kan fremdeles føle glede og sorg, jeg kan fremdeles litt motvillig feire jul med mine kjære, akkurat slik som kunstnere uten angst kan. Eller rørleggere som har en utfordring. Eller bussjåfører. Eller leger, advokater, vaskehjelper, hushjelper, butikkansatte, flygere, økonomer, ingeniører osv osv. Vi sliter alle med vårt fra tid til annen. Og vi er alle mer enn det vi sliter med.

So back off, og ikke stigmatiser meg mer enn jeg er stigmatisert allerede, med misforståtte og snevre vurderinger rundt hva som har en verdi, hva og hvem man bør være, ha og etterstrebe. Verdi MÅ ikke vurderes utenfra, sett gjennom briller som får livet til å ligne et NAVskjema eller en Ikeabrosjyre. Livet og verdier kan også vurderes innenfra.

Og da har jeg vel fått lagt igjen nok tanker for denne gang, så dermed runder jeg av.

For tiden lager jeg tegninger inspirert av røntgenbilder. Et røntgenbilde viser mye, men det sier ingenting om et menneskes verdi, et menneskes tanker, følelser, evner osv. I motsetning til hva vi med våre holdninger gjerne mener å ha oversikt over, ofte kun gjennom å speile oss selv i en overflate.

Dagens foto viser ei dukke som jeg hadde med i en installasjon jeg satte opp for et par år siden. Tanken var at om du speilet deg selv i barnets ansikt, ville du kanskje kjenne litt på sårbarhet, litt på hvem du var og litt på hvem du har blitt, sett gjennom øynene til barnet du en gang var.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: