Hieronimus, angst og mangfold.

Tater.

Dagen startet sent. Klokka var nesten ett før jeg bikka meg ut av bingen. Og dette skyldes at jeg våknet seks og var sulten, spiste og la meg igjen. Når jeg gjør slikt, sover jeg alltid langt utover dagen.

The Joker.

Hva jeg skal fylle timene som er igjen til sengetid med, vet jeg ikke helt. Jeg hadde planer om å tilbringe litt tid med kjæresten, men hun ble plutselig spurt av en medstudent fra universitetet om de skulle ta en kaffe i byen, så da forsvant hun. Og det er helt greit. En kan ikke alltid stå først i køen. Og når jeg nå først er inne på kjæresten, så vil jeg skryte litt. Jeg vet ikke om hun bifaller dette, men skitt au, jeg må få lov til å skryte litt av andre enn meg selv. Beate fikk en A og en B på eksamen i latin og klassisk litteratur nå til jul – yeiiii! Ikke verst. Klart jeg er stolt av henne. Og her skulle det vært et digert smilefjes, men det bruker jeg ikke på Vannlandet, så du får i stedet se det for deg. Du vet, bruke fantasien.

Hover.

Selv ville jeg neppe dradd spontant til byen for å ta en kaffe med noen. Ikke ville jeg begynt å studere igjen i voksen alder heller. 

White Trash.

Å være student er ikke nødvendigvis lett. Tro meg,  jeg har vært ung og var student noen år jeg også, så det vet jeg litt om. Når det kommer til det å være voksen student, vil jeg ikke nærme meg fantasien en gang. 

Alle aldre har sine sider. På godt og vondt. I ungdommen kan en slite med selvbilde, identitet, skolepress, sexpress, eksamensfrykt, kjærlighetssorg, sykdom av forskjellig karakter, manglende tilknytning og ensomhet, ensomhet, ensomhet, bare for å ha nevnt noe. I min oppvekst ble det mye ensomhet, men i tillegg ble også angst en merkbar del del av pakka, og jeg vet litt mer om den delen, enn for eksempel sexpress. Det er sjelden jeg har blitt presset til sex. Stort sett har jeg vært villig nok. Spesielt i ungdommen. Utfordringen var vel mer å begrense pågåenheten og forstå hvor grensene lå, i min hunger etter armer som et øyeblikk kunne dempe angsten og ensomheten min.

Ensomhet og angst er det mange som møter i løpet av livet, så jeg er ikke alene om å få kjenne på dette, selv om jeg ofte kunne og kan føle det slik. Angsten min ble for stor å takle på egenhånd da jeg ble atten, og den er tilstede fremdeles, i større og mindre grad. Slik er det heldigvis ikke for alle, mange blir kvitt angsten for godt etter en stund, og kan gå videre i livet en erfaring rikere. Kanskje også med en smule mer åpenhet og toleranse for andre menneskers opplevelser, utfordringer, og ikke minst egenart. Å møte en utfordring er med andre ord ikke alltid begrenset til å være et onde.

Utsikt.

I min mors kjole.

For rundt femten år siden startet jeg en selvhjelpsgruppe for angst i utkanten av Bergen. Og det var bra, følte jeg, men etter hvert måtte jeg videre i livet, og gruppen ble lagt ned. I stedet ble det slik at etter en stund ble Vannlandet født, og her er jeg fremdeles, og forsøker å vise at det går an å leve både et verdig og givende liv med angst, eller en utfordring generelt. En er mye mer enn det en sliter med, tenker jeg. Slik er det for meg, og slik er det for deg. Du er mye mer enn det du tror, og mye mer enn det vi ser. Samtidig er du akkurat nok.

I min fars uniform.

Selv om jeg la ned selvhjelpsgruppa jeg startet opp, så betyr ikke det at det ikke finnes denne type hjelp å få i Bergen, hvor jeg bor. Det finnes en annen gruppe her. Den heter Hieronimus. Selv er jeg ikke deltager der, men jeg har likevel hatt en del med stedet og gjøre via kunsten og noen filosofikurs jeg har fått delta på, og har derfor fått en relasjon til noen av ildsjelene. Så i dag vil jeg slå et slag for Hieronimus spesielt, og selvhjelpsgrupper generelt. For jo, det funker. Det å komme sammen med likesinnede i trygge omgivelser er ikke det dummeste valget en kan ta, om livet butter imot. Enten det handler om angst som i mitt liv, eller andre ting: Kreft, etterlatte- og sorggruppper, rusgrupper, grupper for spiseforstyrrelser osv osv. Søk på nett om du kjenner at du ikke vil sitte dønn alene med det du sliter med lenger. Veldig ofte finnes det ei åpen dør også for deg, som leder til et sted hvor det er helt ok at du er deg selv. Et sted hvor du kan kaste masken litt, og kanskje få oppleve både vekst og utsikt til nye muligheter.

Posisjon.

Statement.

Klokken har nå blitt halv tre, og jeg har nettopp spist frokost. Dette grenser til galskap. Men, hallo, går ikke galskapen lenger enn til en sen lørdagsfrokost, er det vel neppe noe å bekymre seg over. Du trenger ingen selvhjelpsgruppe på grunn av slikt, tror jeg. Men det kommer selvfølgelig an på hvordan en opplever det. Ting oppleves ikke alltid likt for den som ser noe innenfra, og den som ser det utenfra. Det er derfor vi i blant får høre ting som: Ta deg sammen, fra folk som ikke skjønner stort mer enn bussbilletten. Dvs en altfor lett tilnærming og en overopphøyethet. For jo, det blir noe nedlatende over det, spør du meg. Men det gjør du neppe. I hvert fall ikke om det er du som ber folk ta seg sammen når de sliter, og tror at det vil løse alle problemer. Som om de ikke har vært innom den muligheten selv mer enn én gang.

Crash Test Dummy.

Og da har jeg vel kommet til punktet hvor jeg bør runde av for denne gangen, så da gjør jeg i grunnen det. For de som må ha ting inn med teskjeer, gjør jeg det i dag slik:

Dette er en avrunding.

Alle dagens bilder er selvportrett. De viser med andre ord meg. Samtidig viser bildene bare et snev av det som er meg. Det de ikke forteller i det hele tatt, er hva som er mest meg. Eller om det som er mest meg er tatt med i det hele tatt. Og slik er det med deg også, du er mye mer enn det du viser, mye mer enn vi er i stand til å se, og mye mer enn det du tror. Skulle jeg malt alt det som er deg, med alle dine sider, følelser og muligheter, ville jeg måtte komme meg opp langt tidligere om morgenen enn i dag, og i mange uker og år framover. Noe som neppe skjer. Så der har du den, som de sier i Bergen.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link, Waves of Fear: