Tid for blogg. Men jeg har vel egentlig ingenting på hjertet
i dag, som føles verdt å skrive om. Samtidig tenker jeg at denne opplevelsen er
jeg nok ikke alene om. Kanskje nettopp du som leser dette akkurat nå, heller
ikke føler at du har noe å skrive om i dag. Eller fortelle noen om. For slik er
det jo. Det er ikke hver dag det skjer noe spennende som får en til å sitre av
lyst til å dele det.
Men verdien i livet, eller mangelen på opplevd verdi, er ikke
kun koblet til høydepunktene og dalene, tenker jeg. Heldigvis, kanskje, for da
ville det blitt mange tomme og meningsløse dager. I stedet er det slik at mye
av tiden vår går med til reisen mellom det ekstatiske og den dype fortvilelse.
Det er i dette landskapet, i dette mellomrommet, vi former det som er mest
verdifullt for oss. For eksempel relasjoner. Et vennlig blikk eller en hånd som
berører i forbifarten, et trøstende ord, et brev som blir skrevet, en sms eller en telefon som
blir tatt, det er dette som danner grunnmuren i livet vårt. Fundamentet for bærebjelkene
som gjør oss i stand til å bygge spir som strekker seg mot himmelen, og en
støtte som hindrer de dype, mørke kjellerne i å falle inn over oss når vi må
ned dit.
Selvfølgelig kan en sydentur eller julaften være en høydare,
men en kan jo ikke akkurat gå i dvale mellom disse toppene i livet heller. En
må leve livet imellom også. En må fylle det med noe. I blant finnes det kanskje
i dette mellomrommet kroker en kan søke opp for ro og kontemplasjon, andre
ganger er det jobber som må gjøres vi fyller tiden med. Men vi fyller den.
En kan også forvente at tiden og livet vårt skal bli fylt opp av noen
andre. Men når det kommer til stykket ligger vel mye av ansvaret hos oss selv. Det
er vi som lever livet vårt, du og jeg. Det er vi som eier mulighetene og
begrensningene. Vi kan dele oss selv med noen, men vi kommer før eller siden
til kort om vi skal leve livet gjennom noen andre, og finne all vår verdi i det.
Lever vi på et slikt vis, ender vi kanskje opp med bitterhet eller sorg, fordi
det vi opplever som en investering ikke gir den utbetalingen vi ønsket oss.
Det samme kan skje om vi ikke deler oss med noen i det hele
tatt, men i stedet gjemmer oss og ruger på de dårlige følelsene. Vi kan også
ruge på gode følelsene, på det som kunne bli noe enda bedre i livet vårt. Fordi
vi ikke våger å vise oss fram. Enten det nå er fordi vi er redd for avvisning, redd
for å kjenne på en eller annen følelse vi kanskje har kjent på før, eller fordi
vi er redde for å miste noe.
«There is a crack in everything, that's how the light gets
in», synger Leonard Cohen. Så kanskje vi er tjent med å gjøre det vi er i stand
til for å utvide den sprekken, og ikke bruke all vår energi på å mure den igjen.
Det er mye vi kan være redde for å dele. Det kan være sorg, minner, erfaringer, tanker, sårbarhet, lengsel og kjærlighet, bare for å ha nevnt noe. Å stenge seg inne
vet jeg litt om, og har derfor også hatt det ofte som tema i kunsten min. Men et
gammelt ord sier at det er bedre å ha elsket og ha mistet, enn aldri å ha
elsket i det hele tatt. Og dette vet vi kanskje, og vi kan derfor relatere en slik sammenheng til mange andre felt i livene våre, men i blant bygger vi likevel
murer rundt oss, for å skjerme oss mot smerten, skammen, sorgen, som potensielt
ligger et sted lenger framme i veien og lyser i all sin kraft, mens mulighetene
havner i skyggen og blir nesten usynlige for oss. Slik blir vi frarøvet noe. Omtrent som trusselen fra det innbilte monsteret under senga kan stjele søvnen fra et barn.
Det er helt sikkert mange som opplever at det er for mange
krav som skal oppfylles i hverdagen, slik at de ender opp med å føle seg tappet
og maktesløse. Det er nok mange som opplever at de selv også har sterke krav de
vil ha gjennomslag for. Krav de veldig lett kan rettferdiggjøre, og som de investerer
mye tid og energi i å få gjennomslag for. Slik får kanskje kravene i en
relasjon eller til en situasjon så stor plass at det blir lite rom igjen til
noe annet. Så kanskje det er slik at vi er best tjent med å ha mer fokus på det
vi selv kan dele, enn det vi opplever å ha krav på. Om jeg maler et bilde, så
kan jeg ikke tufte det på et krav til den som skal se det som ferdig, jeg må
tufte det på det jeg ønsker å dele. Og slik er det kanskje på mange felt i
livet.
For et par dager siden fikk jeg en sms fra yngste datteren min som bor og studerer på en annen kant av landet. Hun sa at hun ville komme hjem en tur i vinterferien. Tidspunktet gir oss anledning til feire bursdagen hennes mens hun er hjemme. Og det er veldig kjekt, synes jeg. At hun VIL komme hjem. Og VIL feire bursdagen sammen med oss som er glad i henne. Kanskje hun hadde kommet hjem om jeg krevde det også, men det hadde ikke vært like kjekt.
Livet er ikke alltid like lett, og noen ganger havner vi i situasjoner eller relasjoner der vi må stille krav til oss selv, og til andre. Og selvfølgelig kan vi kreve at en som slår oss skal stoppe med
det, men vi kan ikke kreve at noen skal elske oss, kysse oss, ligge med oss,
mate oss, groome oss eller utslette seg selv for oss. Om vi bruker opp energien
vår på slike krav til en annen, vil vi gjerne ende opp med en opplevelse som
minner om sand som silder gjennom fingrene og mot jord. Til slutt sitter vi
igjen med kun noen enslige sandkorn, om noen i det hele tatt. Omtrent som i et
timeglass som rant ut.
Det er noe ensomt og trist over et timeglass som har rent ut
og bare står der uten å være til nytte, føler jeg. Det minner om et hus hvor ingen bor. Men jeg føler jo så mye rart. Akkurat
som du også føler noe.
INNERST MOT HUDEN
***
Dagens bilder handler om forsvarsverk. Det øverste viser en hjelm jeg lagde på åttitallet, nummer to viser "Rustning", som er inspirert av diktet "Innerst mot huden". De to neste viser "Androgyn hjelm", den er dekorert med en mann på ene siden og en kvinne på den andre. Maleriene pluss borgskulpturen har alle fått tittelen "Vern".
Ha en fin dag.
Bjørn
Dagens link:
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar