Det er fullbragt.

Det dagen derpå. Ikke dagen etter ei fyllekule, jeg ser ikke lenger noe poeng i å drikke meg vekk fra alt jeg føler, men dagen etter at jeg åpnet ny utstilling. Det betyr at jeg har noen inntrykk og følelser som fremdeles ligger framme i bevisstheten min. Som igjen førte til at morgenrutinen mine gikk litt til helvete i ren distraksjon i dag. Men det ordnet seg. Ting gjør gjerne det. Og selv om jeg glemte å setter på plata da jeg skulle koke meg havregrøt, så oppdaget jeg det jo etter hvert. Og selv om jeg kanskje fikk i meg dobbel dose lungemedisin, så overlever jeg nok det også. Det er mye en overlever. Langt mer enn hva en tror på forhånd.

Dagen i går ble fin. Gitt anledningen, ble det også en berg og dalbane rent inntrykk og følelsesmessig. Men jeg følte jeg klarte å stå i det uten å utslette meg selv helt. Og selv om det sikkert var lett for andre å se hva jeg til tider følte, eller i hvert fall at jeg følte på noe, så tenkte jeg der og da at så får det være. Jeg har en historie jeg bærer på, og det er grunner til at jeg føler som jeg gjør, og grunner for at det blir synlig for mange. Grunner jeg ikke trenger å nedvurdere eller forsøke å rømme fra i et forsøk på å framstå som noe jeg tror muligens passer andre bedre. Du kan diskutere valgene jeg tar med meg, men du kan ikke forandre på hvem jeg er. Jeg er meg, deal with it. Og denne innstillingen tror jeg gjorde sitt til at det ble en fin happening. En happening jeg ikke ville vært foruten, bare for at jeg på den måten kanskje hadde sluppet å føle på enkelte vanskelige følelser. Jeg måtte uansett kjent på noe annet. Noe med langt mer nederlagsfølelse, antagelig. Og jeg hadde jo samtidig mistet muligheten til å kjenne på de gode følelsene.

Selv om jeg i blant fikk en opplevelse av å stå alene i orkanens øye mens alt surret i full fart rundt meg, var jeg jo ikke alene på åpningen. Det kom faktisk overraskende mye folk. Bare for å se på mine bilder. Ikke verst. Det gjør meg ydmyk og takknemlig og litt stolt. Det betyr også at jeg ikke var alene om å føle på noe i går ettermiddag, for alle i rommet kjente på noe. Enkelte følte kanskje noe i møte med bildene mine, noen følte noe i møte med meg, andre følte noe i møtet med de andre besøkende. Alle måtte også der og da bære det de følte stort sett alene, slik vi til tider må. Noen hadde likevel noen å lene seg på, andre hadde det ikke. Jeg forsøkte å ta vare på hver enkelt, men jeg klarte det ikke. Selv om jeg hadde bestemt meg for å mingle så godt jeg kunne, fikk nødvendigvis de som grep tak i meg, eller de det var lenge siden jeg hadde sett, mest oppmerksomhet. Sånn er det bare, og jeg kjenner på det nå i etterkant. Skulle noen ha følt seg usett, så tilgi meg derfor for det. Det var ikke min hensikt å velge deg bort. Det var mer som om jeg hadde tunnelsyn. Ting gikk fort rundt meg og inni skallen min, og det var som om valgene ble tatt for meg, i blant. Slik at jeg hadde nok med å henge med på karusellen. Derfor er det også mye som fremdeles framstår som litt uklart når jeg tenker tilbake, men ting vil nok tre fram og plassere seg der det hører hjemme etter hver.

Selv om det var veldig flott å møte de som tok turen, vil jeg gjerne framheve Nina, som var den som holdt den flotte talen for oss. Nina var den eneste utenom meg selv som skulle prestere noe under åpningen. Og hun presterte. Både under selve happeningen og i forkant av den. Vanligvis er det daglig leder ved Galleri VOX - Unni - som på sitt trygge vis fører oss i land med en tale, men denne gangen hadde Nina bedt om å få ta den jobben. At noen ber om noe slikt, får meg til å føle at jeg får noe, at noen vil gi meg noe. Det blir som en gave. Og det er en god følelse. Uten Nina hadde utstillingen heller ikke blitt som den ble. Dialogen oss imellom har vært som et kompass i året som har gått. Likevel ble hun en av dem jeg glemte å snakke med i går, som jeg glemte å gi rom og tid til. På samme vis glemte jeg stort sett å snakke med arbeidskolleger, kjæresten min, datteren min, resten av familien og de andre jeg til vanlig omgås mest. For slik blir det gjerne. De som er en nærmest får i en slik setting minst oppmerksomhet. Mens de som kommer som en overraskelse eller tar tak i deg gjerne får mer.

I dag er planen å lage middag til mine kjære. I går gjorde vi det enkelt, og tok turen hjem til eldste datteren min, bestilte pizza og drakk brus. Noe som ble en fin forlengelse av dagen. Å sitte rundt et langbord i trygge omgivelser og snakke og le sammen med dem en er glad i, er ingen gælivond del av livet.  Og helt på slutten av kvelden fikk jeg til og med en gave. Døtrene mine ga meg et bilde, hvor eldstemann Heidi hadde tatt et lite dikt om livets sannheter, som jeg skrev til dem da de var barn, og skrevet det om slik at det ble til meg. Og teksten var smykket med foto av de fine jentene mine i armkroken min. Om jeg ble blank i øynene, ja jeg ble visst det. Jeg er og blir en lettrørt, liten faen. Og kanskje er jeg litt glad for det også. Satt opp mot alternativet, blir det å være i stand til å føle på ting som å eie noe viktig.

Dett var dett. Når får jeg runde av og komme i gang med dagens gjøremål. Takk til mine nærmeste, takk til alle som tok turen og gjorde åpningen av utstillingen min til en fin opplevelse. For dem som ikke hadde anledning denne gangen, vil det etter hvert komme noen bilder fra seansen, for jeg så at det ble knipset litt rundt omkring meg. Om det da ikke bare var glimtene fra noen hjerneceller som kom til å sprengte seg til helvete i pur overskuddenergi. Gudene vet.

Bildene i dag, er av gaven fra døtrene mine. 

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: