Ikke SÅ gammel. Bare litt.

Ny dag. Denne gangen en grå en. Og vindfull er den også. Men skitt au, det er jeg også i blant.

Jeg har fått meg ny telefon (les:kjøpt), denne gangen med ice.net, 1 GB for kr. 99,- pr mnd. Så da sparer jeg rundt 120 pr.mnd i forhold til det jeg har fra før. Alle monner drar, sa gutten, han patta katta. Eller var det kanskje lite men godt, han sa. Okkesom, jeg bruker nesten ikke nett utenom WiFi, så det burde gå bra med bare 1 GB. Hvis ikke får jeg oppdatere. Litt bruker jeg jo. Selv om jeg er gammel. Ja ikke SÅ gammel da. Bare litt.

Første del av morgenen har gått med til å få i gang den nye telefonen. Noe som for mange kanskje er a piece of cake, men som for meg til tider virker forvirrende. Hele tiden dukker det opp spørsmål: Vil du tillate, vil du tillate, vil du tillate. Og selvfølgelig tillater jeg. For hvis jeg klikker nei, får jeg gjerne opp en ny melding som advarer meg mot å la være eller nekter meg en funksjon. Så får vi se etter hvert da, om jeg får skiten til å virke tilfredsstillende. Må nok ha litt hjelp av kjæresten med en del av tingene. Hun er kjappere i hodet enn meg når det kommer til slike greier. Men jeg fikk til å bytte minnekort og hente fram en gammel ringetone jeg trodde jeg hadde mistet. Riktig ringetone er viktig. Og min framover nå blir «Lift Me», som under dagens link.

Klokken ni aktiveres det nye sim-kortet. Snart, snart, sitre, sitre. Spenningen er til å ta og føle på. Nesten. Blir sikkert merkelig. Noe nytt. Jeg liker at ting er som de er. Det er fordi jeg er litt gammel, selv om jeg ikke er SÅ gammel.

                                                        I hagen utenfor bestemorhuset.

I morgen skal bilen på verksted, så da blir jeg sittende inne. Egentlig blir jeg sittende inne fra i ettermiddag, for jeg leverer kjerra da. Slik at jeg kan skysses hjem igjen av datteren min når hun er ferdig på jobb, og sliper buss eller taxi i morgen tidlig. Det at jeg blir uten bil betyr at jeg må sørge for at jeg ikke har avtaler. Grunnen til verkstedbesøket er EU-kontroll. Den burde gå greit. Er jo bare noen måneder siden jeg kjøpte bilen – lett brukt - og fikk service på kjøpet. Men en vet aldri.  I blant får en seg en overraskelse. Som da microen min begynte å krangle for et par dager siden. Plutselig vil ikke skåla gå rundt, og maten varmes ikke skikkelig lenger. Så nå må jeg vel kjøpe ny, bruke kjele på komfyren eller spise kald mat. Det blir nok til at jeg kjøper ny micro.

Kjøpe, kjøpe, kjøpe, faen er det ingen som puler lenger’a?

Ok, bare en liten assosiasjon som ramla ned i skallen min. Sorry for den.

Alltid er det noe å svi penger på. Folk kjøper og kjøper. Jeg også. Ei krone her og ei krone der og et blaff av kortsiktig lykke. Bra jeg får et billig mobilabonnement nå. Egentlig har jeg tenkt å bruke hundrelappen jeg sparer på abonnementet til å gjenåpne Netflix. Eller få meg HBO. Jeg kuttet Netflix da jeg kjøpte ny bil. Lånet må jo betales med noe, så jeg kuttet litt her og litt der. Alt må balanseres når en har begrensede midler. Egentlig burde jeg velge HBO, kanskje, for kjæresten har Netflix, og om vi deler på det får vi jo to strømmetjenester begge to. Lurt. Jeg er ganske lur, i blant, selv om jeg er gammel. Ja ikke SÅ gammel da. Og først må jeg uansett få reparert min bærbare pc, som sluttet å virke bare et par måneder etter at jeg kjøpte den, så jeg kan koble den til tv. Uten datamaskin ingen strømmetjeneste. Om du ikke har smart-tv eller noe i den leia. Noe jeg ikke har.

Neste uke eller der omkring har jeg en legeavtale. Skal kutte vekk et par føflekker. Det er notert i kjærestens avtalebok. Hun fungerer i blant som sekretær for meg.

                                 Jeg ble tidlig fascinert av det androgyne, og testet ut meg selv litt.

Bilverksted- og legeavtalen er notert i Beates avtalebok på Beates telefon av en grunn. Det er fordi jeg lett glemmer ting. Du vet, alderen og det der. Men nå vil jeg lage meg en egen avtalebok på den nye telefonen min, og få det hele konfigurert så det blir synkront med samme avtalebok på pc-en. Det samme med mail. Det krølla seg med mailen på den gamle telefonen.  Det var litt derfor jeg fant ut at jeg ville ha ny. I det hele tatt er det mye som nå skal på plass, som jeg ikke har benyttet meg av før. Blant annet skal jeg få meg snapchat og noen sånne bildedelingsgreier, som ikke ville fungere på gamle telefonen. Jepp, den er litt gammel, men ikke SÅ gammel. Og vi snakker ikke doro, for JEG er heller ikke SÅ gammel.

Jeg tror det blir kjekt med disse bildegreiene – at det gjør det enklere å få ta del i livet til døtrene mine og barnebarnet og bonusbarna. Om jeg kommer til å bruke det, gjenstår likevel å se. Og aller først må kjæresten hjelpe meg med å komme i gang.

I helgen fikk jeg en hyggelig telefon(samtale) fra yngste datteren, som studerer i Kristiansand. Hun og samboeren har kjøpt seg leilighet, og det kjennes veldig godt. For meg. Sikkert for dem også. Kanskje mest for dem. Nå eier begge døtrene mine sin egen bolig, og det gjør at jeg blir tryggere på framtiden deres. Selv leier jeg. Jeg mistet alt jeg eide i et vanskelig samlivsbrudd for noen år tilbake. Og siden jeg også ble syk og havnet i trygdesystemet, er det ikke lenger mulig å kjøpe noe. Men det går greit. Jeg trives her jeg er. Ikke alt i livet handler om det materielle, sa han, og tittet bort på sin nye telefon.

Pause.

Nå er sim-kortet aktivert, og telefonen er oppe og går. En ny æra har startet. Og det virker som om det skal gå greit å bruke den. I hvert fall gjør det det så langt. Selv om den ikke ligger helt hjemmekoselig i handa enda og meldingtonen er helt feil, men det handler vel kun om vane. Nå gjenstår bare alle appene og synkroniseringene og gud vet hva. Men jeg har det ikke travelt, jeg er ikke SÅ gammel.

                                                       På stranden med min lille hund Tjorven.

I går fikk jeg noen bilder av ene søsteren min på mail. Fra da jeg var ung. Ja ikke SÅ ung da. Å få disse fotoene fra en annen tid var gøy. Jeg har ikke sett noe særlig bilder av meg fra ungdommen på over tjue år. Ei jeg var sammen med brant bildene mine. Det å ikke ha sett hvordan jeg så ut på så mange år, gjør at det er vanskelig å kjenne meg selv igjen. Det blir bare rart, liksom – litt uvirkelig. Hvem er den unge mannen? Så jeg virkelig slik ut? Nå tenker jeg at jeg bør høre med de andre søsknene mine en dag, om de også har noen gamle foto liggende. For jeg har savnet å kunne vise døtrene mine hvem jeg en gang var. Bildene som følger dagens blogg viser meg som tjuefemåring - pluss minus. Men jeg mangler noen fra tiden før det. Ungdomstiden min, tenåringstiden.  

Bildene jeg har lagt ut er beskjært,  for jeg trenger jo ikke å legge ut fjeset på andre enn meg selv. Ikke alle liker å få fjeset sitt smurt ut over alt. Og på et par av bildene sitter jeg sammen med et par gamle flammer. Det er ikke sikkert de ville like å se seg selv her. Med meg. Selv om de en gang for lenge siden av en eller annen grunn likte den unge mannen.

Nå skal jeg avslutte. Ble mange ord dette. Kanskje for mange for enkelte som tittet innom. Lurer på om det var flere enn meg som kom seg helt ned hit.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link, Lift me, med Sivert Høyem (Madrugada) og Ane Brun: