Kyss og kunst og natur.

Fredag har krevd sin plass og tatt den i besittelse, og det betyr at uka går mot helg. Slik uker gjør både titt og ofte. Ting gjentar seg, med andre ord. Likevel er ikke nødvendigvis fyllet vi har investert i ei uke det samme hele tiden. Noen ganger er det søtt, andre ganger surt. Mest blir vel ei uke kanskje fylt med begge deler. Enten vi investerer i å fylle den selv, eller underkaster oss en annens vilje, ambisjoner eller trang til kontroll og makt.

For meg har uka som nå går mot slutten vært fin, og den har vært fylt med mye energi. Jeg har kommet i gang på atelieret igjen etter å ha åpnet utstilling, og er i gang med å lage skisser til neste utstilling. Til og med utstillingen som kommer etter den igjen, har jeg begynt å planlegge. Begge utstillingene vil om det går etter planen gi meg utfordringer jeg må gå i møte og overkomme. Noe som vil komme til å gjøre vondt, mens som også vil gi meg små, ekstatiske opplevelser og øyeblikk. Det er mye som skal falle på plass og stå i forhold til noe annet. Form skal for eksempel gjerne fungere sammen med innhold, og så er det de tekniske utfordringene.

Som jeg har nevnt før, er jeg glad i å ha en dialog rundt det jeg forsøker å få til. En god dialog gir meg innputt idémessig, og det hjelper meg i forhold til å gjennomføre det jeg ønsker. En ganske så innlysende sammenheng, spør du meg. Se bare på hvor tidlig barn fylles av positiv energi og virketrang om vi viser litt interesse for hva de holder på meg. Og med interesse mener jeg akkurat det, og ikke at vi overtar det de holder på med eller presser på dem våre egne ønsker. Jeg tenker at det samme gjelder for meg i dag. Når noen viser interesse for planene mine, blir jeg fylt av energi og glød, og det er lettere å gå i gang og å stå i det jeg holder på med også når motstanden og håpløsheten kommer. For overveldende opplevelser kommer, og de kommer som kjerringa på bryllupsnatta (om hun er heldig). Brått og overveldende eller sigende som ei langsom bølge.

For meg er det viktig å ha noen rundt meg som kan oppmuntre og støtte og inspirere i initieringsfasen, men også når stamina forsvinner over nærmeste fjelltopp. Uten en slik støtte er det lett å gi opp og kanskje gå i gang med noe helt annet, slik at en egentlig aldri får kommet så langt ned i materien som en kanskje kunne ha klart. For inn må mann. Inn og ned og rundt. Det overfladiske og lettvinte gir lite til den som skaper det, og derfor kanskje også lite til den som skal forholde seg til kunsten i etterkant. I stedet er det slik at har kunstneren lagt energi og vilje og stamina ned i det hen holder på med, så vil kanskje beskueren og brukeren av kunsten på et vis oppleve å bli del av samme energien. Lytt bare til dagens link, og kjenn hvordan energien treffer deg. Noe i oss reagerer på det som er gjennomført, på et helt annet sett enn vi reagerer på det overfladiske eller lettvinte.

Vi kan kanskje ikke helt klare å si hva vi reagerer på i møte med et kunstverk. Det samme gjelder kanskje i møte med naturen. Men selv om vi ikke vet, så er det det noe der likevel, som noe vi fornemmer eller bergtas av, tror jeg. Alt må uansett ikke få ord knyttet til seg. Noe må i blant bare få lov til å være den opplevelsen det er. Om en gjør det til (u)vane å plukke i stykker et kyss og analysere hver minste bestanddel av det, vil nok kysset miste mye av sin magi, og vi vil bli stående ved siden av oss selv og den vi kysser, i stedet for å overgi oss til øyeblikket og opplevelsen på et dypere plan. Et kjærtegn kan bære i seg en uendelighet, men krymper om vi forsøker å plukke det fra hverandre for på den måten å fange essensen av det, i stedet for at vi lar oss føre med, bli omfavnet og omfavne.

Gullfjellet

Da Gud la et grønt teppe over juvet og formet det i de formasjonene som treffer øyet mitt så voldsomt, må han enten ha vært i godlune eller full av faen. Synet er godt som mykt smør over erogene soner og en glatt, liten lillefinger i ræva, men veien opp hit var kniver i låra og piggtråd i lungene.

Jeg kjenner at hjertet er stort og levende her jeg sitter i solvegg og skuer utover og nedover og oppover, ærbødig og lykkelig på grensen til tårer, slik en kan bli når en får hjemmelaget julegave fra et barn eller ramler brått ut av en depresjon.

Alle disse grønfargene, og uendeligheten som ligger så skremmende over det hele og gjør meg så ubetydelig og liten.

Samtidig kjenner jeg meg stor, sterk og potent - nærmest allmektig - absolutt i kontakt med voldsomheten i naturen, absolutt i kontakt med trangen til knurrende å slikke svetten som la seg over Beates sommergylne hud i motbakkene.

Den lille teksten «Gullfjellet» er ca. ti år gammel, og beskriver det som kanskje var den først turen kjæresten min og jeg gikk sammen. Vi hadde niste og sol og sommer, og vi var forelsket og det hele var ganske så fint og spennende. Samtidig var det nok slik at opplevelsen fikk sin styrke gjennom å være, ikke gjennom å analysere det som var.

Dagens bilde viser en av de første skissene som skal lede til en ny utstilling. Arbeidstittelen på den utstillingen er foreløpig «Fra jord til jord».

I dag var planen min å vaske bil og gjøre ting i heimen, ikke å dra inn til sentrum og arbeide på atelieret, men jeg kjenner at skapertrangen og energien forsøker å fortelle meg at det kanskje ikke hadde vært dumt å ta en tur inn likevel, så da gjør jeg nok det. Hva du skal bruke timene som ligger framfor deg til vet jeg ikke, men jeg vet at selv om vi alle har begrensede valgmuligheter, er mye også opp til deg. Slik mye er opp til meg.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: