Noen sier ryttere, noen fotfolk,
noen sier krigsskip er aller vakrest
på den mørke jord. Men jeg sier heller
det man elsker.
Det er ingen sak å forklare dette
så enhver kan fatte det, for Helena
hun hvis skjønnhet overgikk alle andres
seilte til Troja
og forlot den gjeveste mann av alle
og sitt barn, sin far og sin mor, for hun var
uten noen tanke for dem [ ]
hun ble forført av
[ ] for [ ]
[ ]
lett [
]
minnet meg om Anaktoría, hun som
ikke er hos oss.
Jeg vil heller se hennes kjære gange
og hvordan det funkler i hennes øyne,
mer enn hele Lydias rytteri og
væpnede
fotfolk.
I går skrev jeg om hat. I dag vil jeg skrive om kjærlighet
og det som er vakkert. Versene over her er skrevet av en gresk, kvinnelig dikter
som bar navnet Sapfo, og er kun et utdrag av et større dikt. Sapfo levde på øya Lesbos, og hun
forbindes med lesbisk kjærlighet. Deler av diktet mangler [ ], men du kan se et bilde over det som
finnes under her (vist med tillatelse fra gjendikter Gjert Vestrheim ). Notatene
er det kjæresten min som har gjort. Hun studerer gammelgresk ved Universitet i
Bergen. Klikk på bildet så blir det større.
Kjærlighet er så mangt. De som har barn, kan føle kjærlighet
for dem. Noen kan kjenne på kjærlighet overfor en hund eller katt, mens barn
kan føle kjærlighet overfor en teddybjørn eller en dukke. I tillegg har vi den
kjærligheten som inkluderer erotikk, sex og forelskelse, hud, varme, kjærtegn og generøsitet overfor hverandre.
Vi er det vi spiser, blir det sagt. Men jeg tenker at vi er
det vi fyller sinnet med også. Fyller vi det med søppel, så blir vi ei
søppeldynge. Fyller vi det med hat og frykt, så er det hat og frykt som vil
kjennetegne oss, og derfor hvordan vi ser på omgivelsene våre og andre menneskers
verdi.
Om en går inn på nett og leser hva som serveres i nyhetene,
så er det langt mer som peker mot hat enn mot kjærlighet. Det er langt mer som
skrives om frykt, avstand og kulde, enn om varme, nærhet og generøsitet. Og
selvfølgelig påvirker det oss. Det er med på forme oss. Avisene gjør oss med
andre ord til kaldere mennesker. Det samme gjelder om en ser nyheter på tv. Om
noe vakkert eller hyggelig i det hele tatt blir nevnt der, så er det gjerne på
slutten av sendingen som en form for alibi eller noe en kan smile litt
overbærende over, før det settes over til sporten, og da helst til fotball. Det gode og varme og/eller kreative i mennesker blir ikke framstilt som like viktig som krig og død og
katastrofer. Selv om dette med kjærlighet og skjønnhet kanskje er det viktigste
i livene våre, det vi drømmer om, det vi lengter etter, så nedvurderes det så ofte, at vi begynner å tro at det er
riktig at media fokuserer som media gjør.
Noen vil kanskje si at selvfølgelig er det viktigere få å høre om de store
hendelsene ute i verden, enn om lykkelige barn eller folk som elsker hverandre. Men jeg vet nå ikke. Det er ikke så mye en kan gjøre i forhold til krig og katastrofer, men det er mye en kan gjøre i de små bildene, i de nære relasjonene og i hverdagen en lever. Dette er egentlig gammel kunnskap. Allerede seks hundre år før vår tidsregning, skriver Sapfo at skjønnheten
i den man elsker er det vakreste som finnes. Det er ikke eiendeler, seg selv, makt, krigsskip eller slike ting hun ser på som vakrest. Det er den hun elsker. Og derfor er også
dette det mest verdifulle hun har, kanskje. Så det er det hun skriver dikt om. Jeg selv tenker at det også er noe
av det viktigste som finnes den dag i dag. Denne skjønnheten vi omgir oss med –
nærhet og kjærlighet og respekt for andre – men som vi likevel verdsetter så
lite i praksis, fordi alt annet kommer imellom og krever plass.
Skjønnheten i våre drømmer, skjønnheten i våre kjære og næres egenart,
skjønnheten i våre barn, skjønnheten i et siv som svaier i vinden og solen som
reflekteres og glitrer på et vann. Alt sammen er viktig. Og alt sammen blir
gjort til tema hos for eksempel kunstnere. Slik har det vært gjennom århundrer. I dikt, i bilder, i sang og
teater. Kunst er med andre ord viktig for oss. Og da mener jeg ikke kun for den
som lager og/eller framfører kunsten - sangeren, skuespilleren, dikteren,
maleren, skulptøren - men også for beskueren, mottakeren, brukeren av kunsten.
Uten kunst går samfunnet mot fattigdom. En sjelelig istid.
En kan derfor si at kunsten er et termometer for samfunnet. Dreper vi kunsten
dreper vi samtidig skjønnheten, den frie tankes muligheter, den kritiske
røsten, spørsmålene og rommet for kjærligheten. Likevel får kunst langt mindre plass i media
enn for eksempel krig, drap, hat, lemlestelse og begjær etter det materielle. Og
dette valget om plass er det noen som tar for oss. Redaktører, journalister og de
som sitter på diverse pengesekker. I stedet for at de forsøker å gjøre kloden
vi lever på og av, og sinnene vi lever i, til et vakrere og mer kjærlighetsfylt
og generøst sted, forteller de oss at alt er stort sett et helvete, at vi er i
konstant fare, og at politikerne vet best (eller ikke forstår noen ting - det kommer
an på øynene som ser). Så hva er det da som styrer dette. Er det djevelens verk
vi har med å gjøre, eller er det noe annet? Er det kun vår egen smålighet? Er
begjær og eiendomstrang større enn generøsiteten og delegleden i oss? Hvorfor er
det i så fall blitt slik? Og hvorfor er ikke alle slik?
Jeg synes diktet til Sapfo er vakkert. It made my day, som
en sier. Da kjæresten min viste det til meg første gang, traff det meg så tungt
at jeg ble blank i øynene. Og jeg sa til henne at du må spørre foreleseren din
om jeg kan bruke det her på Vannlandet. Noe jeg altså fikk tillatelse til. Så
nå har det blitt et blogginnlegg ut av det. Ikke verst, synes jeg. Det å skrive
om og vektlegge det jeg gjør i dag, beviser for meg selv, noe om meg selv. Noe
om at det finnes rom i meg som ikke er styrt kun av kynisme og arroganse og
frykt. Slike små bevis, slike selverkjennelser er viktige å gi rom og tid til.
Tenker jeg. Men jeg tenker jo så mangt, mens jeg vet så lite.
Ha en fin dag.
Bjørn
Dagens link:
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar