Jeg skal ikke klage.

I dag glemte jeg å skru ned plata, da havregrøten jeg spiser til frokost kom til kok. Jeg glemte også å røre. Tankene var et helt annet sted. Noe som resulterte i at grøten svidde seg fast i bunnen av kjelen. Som videre kanskje tilsier at jeg ikke hører til gruppen Superaldrere. Og det er det kanskje lite å gjøre noe med, men jeg fikk rein kjelen, så jeg skal ikke klage.

Økende alder er noe vi alle må leve med, helt til vi dør. Kroppen jeg bor i, har blitt 61 år gammel. Da jeg var og fikk kuttet vekk et par føflekker hos legen min her en dag, sa han at jeg har kommet i konfirmasjon – eh, nei, REPARASJONSfasen, var det visst (shitt!). For slik er det, at enhver alder har sine egne utfordringer som lar seg navnsette. Heldigvis har enhver alder også sine gleder. Og selv har jeg det bedre nå enn jeg hadde det i yngre år, så igjen – jeg skal ikke klage.

I tillegg til å få fjernet et par føflekker, sendte legen en henvisning til hudklinikken på Haukeland. Jeg ble forespeilet mange måneders ventetid, men fikk en telefon i går om at jeg slipper til på mandag allerede, grunnet en avbestilling. Ikke verst.

Årsaken til henvisningen, er at en hudlege for en tid tilbake mistenkte at jeg kan ha en bindevevssykdom som kalles Pseudoxanthoma elasticum. Elasticum betyr ikke at jeg er spesielt myk, assosiasjoner knyttet til min kropp går nok mer i retning stiv som en stokk enn turner. Det det derimot betyr, er at deler av huden kan miste mye av elastisiteten sin. Kanskje spesielt på halsen og albuene. Sykdommen kan også påvirke synet, slik at en blir blind, og det kan påvirke blodårer og hjerte. Ingen gavepakke, med andre ord. Heldigvis er symptomene i mitt tilfelle ikke så uttalte som de kan bli, så jeg skal ikke klage, men det er jo greit å få kuttet av en hudflik og få den under mikroskopet, samt ta en genprøve. Bare for sikkerhets skyld. Så er det gjort, liksom. Ikke noe å utsette de greiene der. Prokrastinering er en kunstart som ikke nødvendigvis verdsettes innenfor feltet helse.

Det er rundt et år siden jeg fikk beskjed om at jeg kanskje har nevnte bindevevssykdom, og det ledet først til at jeg leste meg opp på saken, for så stort sett å glemme det. Nå, når jeg skal få mistanken stadfestet eller avkreftet, kjenner jeg at det ikke er like moro. Konsekvensene av lidelsen er ikke noe en ønsker å oppleve og det finnes ingen behandling som gjør deg frisk igjen, så jeg håper jo det viser seg at jeg ikke bærer på genet. Men håp er ikke så mye å bli feit av. Og uansett går livet videre. Forhåpentlig uten altfor mange bumper i veien. Akkurat nå for tiden er det et vidt og flatt landskap med mye farger og få synkehull inni meg, så jeg skal ikke klage.

Så hvorfor skriver jeg om dette?

Jo, det er for å lede deg fram til et råd. Jeg liker å gi råd, spesielt de gode. Selv om ikke alle er like begeistret over å få rådene mine bestandig, så hoster jeg dem opp både her og der. Det er godt ment, så ikke skyt meg på grunn av dette, i det minste. Må du absolutt skyte meg, så finn en annen begrunnelse.

Etter hva jeg har lest og hørt og forstått, er ikke nødvendigvis folk alltid så flinke til å gå til legen, slik at sykdommer får utvikle seg over tid før de blir tatt tak i. Spesielt gjelder visst dette menn. Noen lar være å gå fordi de ikke vil ha negative bekreftelser på noe de frykter, overraskende og dårlige nyheter, eller bli mistenkt for å være sytete (les:svake). Andre lar være å gå fordi de ikke liker situasjonen, der de nødvendigvis må snakke om seg selv, og kanskje i tillegg må imøtegå sin egen skam.

Selv fikk jeg mitt første astmaanfall som attenåring, omtrent samtidig som jeg fikk mitt første anfall av panikkangst, jeg har opplevd lange og tunge depresjoner og jeg har cøliaki, så mesteparten av livet har jeg vært mye i kontakt med helsevesenet. Konsekvensen er at i stedet for å frykte mennesker med stetoskop og reseptblokk, gjør de meg trygge. Derfor ble det heller ikke så ille da jeg i fjor fant ut at det var på tide med en finger opp i ræva for å sjekke prostataen. Noe visstnok mange menn gruer seg for og derfor utsetter eller dropper helt. Gjerne på grunn av en redsel og en skamfølelse som igjen er bortkastet energi, for det var unnagjort i løpet av sekunder, medførte ikke voldsomme franske følelser for meg selv og neppe for legen, og så gikk livet videre. Jeg ble ikke en gang homofil av det. Nå, et år etter, liker jeg fremdeles damer.

Nok om damer. Nå har vi kommet til rådet:

Ikke utsett alt mulig. Ta en sjekk og ta den likegodt med en gang. Er det noe som bekymrer deg, så bestill en time den dag i dag. Er det ingenting som bekymrer deg, så bestill en time likevel. Be om en liten helsesjekk. Enten du er mann eller kvinne. Ikke klamre deg til håpet om alltid å være frisk, eller at det du eventuelt frykter skal gå over. Vi sjekker jevnlig bilen, har den på service og EU-kontroll og forsøker å få den til å vare lengst mulig. 

Så hvorfor ikke forsøke å vare lengst mulig selv også?! 

Slutt å være så redd for legen, og sørg for å ta en service og litt feilsøking. Det skader helt sikkert ikke. Det som kan skade, er å la være.

Og med dette rådet, runder jeg av og hengir meg til dagen i dag, og til kaffekoppen min. Ingen grunn til å klage over kaffen.

Dagens bilder tok jeg i går, da kjæresten og jeg ruslet en liten ettermiddagstur i nærområdet. Det øverste viser at høsten er i anmarsj. Nummer to viser bare en fin farge jeg så i en bergvegg - fine farger skal en ikke undervurdere viktigheten av. Mens det siste er fra Beates blomsterkasse. Vi har ventet på disse blomstene i hele sommer, men nå har de endelig foldet seg ut. Vi snakker med andre ord om "late bloomers" her. Men det er jo greit. Hovedsaken er at en får eie følelsen av å ha blomstret litt i det hele tatt.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link, Colors.