Ronk i vei.

I dag skal jeg trimme litt. Hyppigheten har gått en smule ned de siste par ukene, så det er på tide å gjenreise kjerringa. Hyppig trening er bra for meg, det har jeg erfart det siste halve året. Selvfølgelig kan det være tungt å komme i gang, og jeg kan bli litt svett under seansen, men effekten er god. Sånn er det med mye. Sex, for eksempel. Selv om det da gjerne må litt samleie til. En blir ikke like svett av å kjederonke.

Trim blir det i løpet av dagen, men om jeg kommer til å leke litt med junior, vet jeg ikke, selv om jeg i følge denne artikkelen bør gjøre det. I det hele tatt bør jeg gjøre det jevnlig, sies det. Gjerne hver dag. Noe som jo er et ganske annet signal enn det jeg vokste opp med. Da var onani noe vederstyggelig, og en kunne få hjernesvinn eller hår i handa, og Gud stirra på deg som en aldrende kikker mens du holdt på, bare for å nevne noe. I dag er det kikking som er forbudt. Ikke onani. I det minste i de fleste kretser. Og hjernesvinnet har jeg kanskje ikke lenger kapasitet til å forstå, men innsiden av handa er rimelig glatt fremdeles. Ikke et hår å se. Så kanskje skremselspropagandaen var litt overdrevet. Det kan til og med hende at avholdenhet var knyttet til moral og skam, og at de skamgreiene faktisk var mer skadelig enn selve tuklingen.

Ting forandrer seg. Vitenskapen går videre. Maktstrukturer smuldrer opp, sannheter faller og oppstår sammen med gamle og nye illusjoner. Vi forstår stadig mer. Moralen er ikke hva den en gang var. Men kanskje ikke alt som forandrer seg automatisk er et framskritt. Kanskje det er slik at det sitter noen og ønsker forandring som kan vise seg å være tilbakeskritt. Nå kan en lese at Henning Warloe (H) vil ha kjønnsdelte skoleklasser, fordi jentene er flinkest på skolen og guttene kommer til kort. For meg høres dette ut som sutring, på lik linje med det enkelte menn hevder, at kvinnekampens egentlige mål er å gjøre alle menn til kjerringer. Sånn var det ikke før. Da menn var menn og kvinner kvinner.

Hvordan likestilling gjør meg til kjerring aner jeg ikke. Men argumentene som føres i penn ender gjerne opp i å handle om å stå og tisse vs. det å sitte. Noe som jo i beste fall bare er en tåpelig problemstilling. Fordelen med sittingen, er at du slipper dråper på gulvet eller på skåla, som noen nødvendigvis må tørke opp, og at du får tømt blæra bedre om du sitter bøyd. Noe som hevdes å være en fordel. Gevinsten ved det å stå, er vel begrenset til at noen kjenner seg mer mandige, om du da ikke er på skogstur. Da er fordelen at det er lettvint. Noe en ikke skal kimse av. Så stå eller sitt, men tro ikke at mandigheten din ligger i det.

Når det gjelder kjønnsdelingen av skoleklassene, ser jeg heller ikke hvordan en slik splittelse automatisk skal gjøre gutter flinkere, eventuelt jenter dummere. Min første tanke ble at i en slik setting ville jentene få mer ro, og derfor bli enda flinkere. Mens når de blir gamle nok til å gå på fest med guttene som har levd barneårene adskilt fra dem, mangler begge kjønn noe av den sosiale kompetansen som ville vært et resultat av å vokse opp sammen. Noe som leder meg videre til dette med respekt, grenser og voldtekt.

Det er mye som handler om voldtekt i media for tiden. Hvilket navn en putter på en slik hendelse, er kanskje ikke det viktigste.

"What’s in a name? that which we call a rose

By any other name would smell as sweet"

Slik er det med ting som stinker også, det gjelder ikke bare roser. Jeg tror selv det handler mest om opplevelse. Smerter det deg så smerter det deg. Opplever du at du blir utsatt for et overgrep, så opplever du det. Opplever du det ikke, vil du stort sett ikke kalle det voldtekt heller. Mens har du som mann ikke fått et tydelig «JA» eller «JEG VIL», så er du ikke invitert. Noe du må være før du tar en annen persons kropp i besittelse. Så spør. Får du ikke et ja, får du ta deg et stev på do i stedet. Helst sittende. For husk at noen alltid må tørke opp om du slumser. 

Selv synes jeg en invitasjon er greit å ty til, om jeg ønsker at noen skal klisse med kroppen min. Og kvinner respekterer dette, er min erfaring. Ingen kvinne har noen gang tatt meg med makt, eller etterlatt meg i et landskap der jeg ikke helt vet om jeg ble voldtatt eller ikke. Jeg vet alltid i etterkant hvorfor det som skjedde skjedde. Om jeg hadde lyst, eller i det minste var med på det. Det er også lite som skrives om voldtekt mellom kvinner som har sex med kvinner. Kanskje de lesbiske også respekterer hverandre og vet hvor grensene ligger. Så hvorfor kan ikke menn være like respektfulle, enten de nå ligger med kvinner eller menn. For egen del ønsker jeg ikke å få en feit en opp i baken bare fordi jeg var drita og fullstendig sveiseblind og derfor ikke skreik nei høyt nok til at hele verden ville kommet for å redde meg, for så i etterkant å oppleve at det skrives i media at jeg nok var med på det, eller at det var en del av det å bli voksen. For tro meg, jeg ville ikke vært med på det, og det ville neppe gjort meg mer voksen.

Når Elin Ørjaseter begynner sin kronikk med å hevde at hun ble voldtatt, opptil flere ganger, for så å fortsette med å minimere alvorligheten i det gjennom å kalle det en dannelsesreise, ta det hele videre og over til at en må skille mellom fyllerør og sadistiske overgrep, så føler jeg at dette er et steg tilbake. Akkurat som kjønnsdelte skoleklasser på sitt vis er det. Og at det bør være skambelagt å nappe løken ville vært det. Selvfølgelig er det individuelle forskjeller innenfor overgrep. Men slik jeg leser kronikken, er tankegangen ikke noe som hjelper den overgrepsutsatte, eller er med på å vise menn hvor grensene går, og bør gå. I stedet lager den et tåkelandskap, der ting blir uklare.

Og det var det. Da var dagens blogg ferdig. Nå er det opp til deg å tenke videre. Enten du er enig eller uenig.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: