I dag starter jeg Vannlandet med denne linken. Den leder deg
til en kort artikkel, som forteller at voldsutsatte og misbrukte barn ikke får
legeundersøkelse når de kommer til barnehusene, på grunn av ressursmangel. En konklusjon helseminister
Høye sier seg uenig i, skal en tro artikkelen. Selv tenker jeg at dette bare
underbygger en trend som har blitt eskalert under regjeringen vi har nå, at de
svake i samfunnet nedprioriteres. Ofte på et vis hvor goder blir tatt fra dem.
Enten det er barn, gamle, syke, uføre eller andre det er snakk om. Ikke sjelden kommer
disse nedprioriteringene i små pakker, gjerne forkledd som nye måter å regne
ting på, men over langs blir de likevel merkbare for de som allerede har lite.
Samtidig sementerer disse valgene noe om holdninger, overfor resten av samfunnet.
Hva som har verdi. Hvem som har verdi. Og hvem som ikke har det.
Semantikk og bortforklaringer, vridning av sannheter, stadig
dukker det opp skyggelandskap som vi lures inn i, mens de som sitter i solen
samtidig får bedret sine kår og vilkår. Og dette stemmer folk på. De samme
folka som gikk til urnene med løfter om at alt skulle blir bedre. De samme folka
som så for seg mindre bompenger, billigere biler, billigere bensin, mer til mat, mer til syke og gamle osv. Men det ser ut til at alle løftebruddene
glemmes av folk flest så fort en flyktning banker på døra vår, og så bli alle tanker og
følelser rettet i den retningen, ofte båret fram av enda mer semantikk, bortforklaringer,
vridninger av sannheter og hat, hat hat, mens djevelen gnir seg i hendene og
danser rundt med struttende pikk i pur lyst og gammen, gjerne på en festlig segway, som nå er lov å bruke i Norge. Yeiii - det var segway vi trengte, ikke penger til barnehus.
Nå er det ikke alle som tror på djevelen, og heller ikke
jeg, men for dem som gjør det, burde det jo framstå som et tankekors, om en
titter litt i kommentarfeltene avisene så velvillig har gitt oss som tumleplass her i vår høyborg full av kristen nestekjærlighet.
Det er ikke måte på hva som vris over til å bli hat. Øverst troner muslimhatet. Og er det ikke en
muslim som står bak et eller annet faenskap, så skrives det at det KUNNE vært
det. Mens fokus glatt og arrogant fjernes fra det det egentlig handlet om i artikkelen, som
for eksempel kan være norske gutters voldtekt av norske jenter. Jeg må si jeg
gremmes i blant, her jeg sitter i vårt rike land fylt av segways, vannscootere og andre populistiske skyggeslør.
Men det var nå det. Grunnen til at jeg nevnte djevelen, er
at 1. september åpner jeg en ny maleriutstilling, og den ser ut til å få tittelen
Djevelens verk, om det ikke skjer en forandring i siste liten. Utstillingen er
ment å peke på noen problemstillinger rundt tro, tvil, holdninger og ansvar. Ikke
i form av å gi noe entydig svar, men mer som et håp om at de som ser den vil stille seg
selv noen spørsmål. Så får det samtidig bli opp til hver enkelt å finne sine
egne svar på de spørsmålene, og kanskje tenke litt over dette med ansvar.
I og med at det nærmer seg åpningsdatoen for utstillingen
min, har jeg så vidt begynt å kjenne på presset. Både tidspresset, og presset
som handler om å levere og blottstille seg. For å vise en utstilling er jo å
blottstille noe. Og da tenker jeg ikke kun på evnene en måtte ha på et slikt felt, men også på hvor evnene
kom til kort. Samtidig viser en jo
gjerne fram både tanker og følelser som en har lagt ned i arbeidet en har gjort.
En stiller seg med andre ord åpen for hugg, en kan angripes og/eller kritiseres/dømmes for noe. Og det kan jo være en mangesidig
opplevelse å gå frivillig inn i, for det er jo ikke kun kunsten som stilles åpen for hugg, det er også kunstneren. Men stort sett går det jo bra. En må bare
arbeide litt med den delen som omhandler aksept. I dette tilfellet aksept av meg
selv, det jeg har fått til og ikke fått til, tankene mine og holdningene mine. Når dørene åpnes har toget gått, og det er lite
poeng i å gremmes eller å tenke at en skulle gjort ting annerledes, bedre,
finere, med mer innhold. Bildene henger der i all sin nakenhet, og det er ikke mer jeg kan gjøre
med dem.
Fram til utstillingsåpning går livet ellers sin skjeve gang.
I dag skal jeg demontere et digert tredørs garderobeskap, som skal flyttes til
et nytt rom. Nå står det i kottet mitt. Men kottet er så lite at det ikke går å
få vridd skapet som nå står med fronten mot døra ned og over på siden. Så jeg må legge
det med framsiden ned, og så demontere det. En kjedelig jobb i et trangt rom,
men den lar seg gjøre. Og i morgen skal kjæresten hjelpe meg med å få satt det
opp igjen på kontor/hobby/akvarierommet mitt. Det er alltid bra å være to når
en skal montere ting. Både med tanke på hender og hoder. I det hele tatt er det
ofte greit å være to. Å være alene om absolutt alt er ikke nødvendigvis en
fordel, selv om det kanskje kan oppleves trygt.
Så var vi kommet til punktet hvor det er på tide å avslutte
dagens blogginnlegg, og det gjør jeg på den vanlige måten, for vanlige måter er
også ofte trygge:
Dagens bilde viser et ikke helt ferdig bilde av maleriet "Stigmata".
Ha en fin dag.
Bjørn
Dagens link:
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar