Det er lørdag. Laugardag. Som betyr vaskedag. Uten å si noe
mer om hva som skal vaskes og hvordan. Men her blir det neppe vasket annet enn
legemet. Som nå er i gang med dagens trimøkt innimellom skrivingen, og derfor nok blir litt svett.
Senere i dag er planen en tur ut på apostlenes, sammen med kjæresten. Og om
ting går som planlagt videre også, skal jeg begynne å rydde/ommøblere litt på kontoret mitt.
Jeg har to skrivebord der, men nå skal et ut og over til kjæresten. Godt at
ikke alt må havne på dynga bestandig, bare fordi en ikke trenger det selv lenger.
Da jeg var barn badet eller dusjet vi kun en gang i uka. På
lørdag. Nå kan det blir to dusjer om dagen. Så ting forandrer seg. Alt
forandrer seg. Kontorinnredninger og indre liv, verdier, lengsler og årstider. Å tviholde i det som var, bare fordi det var
og er kjent, er ikke nødvendigvis en ensidig god ting. En lyt hengja med der en
kan og åpne opp for nye ting.
I natt drømte jeg at jeg arbeidet med leire. Ikke så rart,
siden jeg i utgangspunktet er keramiker og har gitt et solid jafs av livet mitt
til dette hjørnet av vårt stadig ekspanderende kunstfelt. Som etter hvert til
og med på enkeltes lepper inkluderer fotball. Men dem om det.
Grunnen til at drømmen kom akkurat nå, er vel at noen
på atelieret har begynt å eksperimentere litt med leira. Og det har fått meg
til å kjenne på en lyst til selv å arbeide litt på dette feltet, og har derfor i
tankene gått inn og sett for meg mulige tema og teknikker jeg kunne ta tak i. Leire
er jo så mangt, og kan brukes til mye. De som måtte finne det interessant, kan
gå inn på Facebooksiden min og finne noen arbeider der, i tillegg til de jeg legger ut her og nå. Både
pottemakeri og skulptur. For de som er enda mer interessert, kan de finne noen andre
keramikere jeg selv liker under disse linkene: Peter Voulkos, Takeshi Yasuda og Norvald Hemre.
Samtidig som lysten til å kna litt i leira har etablert seg
en smule i meg, har jeg blitt spurt om jeg kan holde et lite dreiekurs for de
andre på atelieret, og det kan jeg jo selvfølgelig. Jeg var en gang en ganske
habil dreier. det var dreiingen jeg levde av. Jeg var mest pottemaker. Nå er det 16 år siden jeg forsøkte meg på kunsten sist gang, men
jeg satser på at det er som å sykle. Kan en det så kan en det. Kanskje. En kan
i hvert fall innbille seg at en fremdeles behersker det. Uten dermed samtidig å begynne med andre fysiske
aktiviteter som alderen muligens ikke helt er enig i er en god idé å gjenoppta. Som å stå
på rullebrett, for eksempel. Stuping ville kanskje heller ikke blitt en
høyverdig studie i gratie eller ynde, kjenner jeg jeg kroppen min rett. Og det
gjør jeg, tror jeg. Så stupet hadde vel blitt mer som ei dynge ned i vannet og ei blåse opp igjen. År i horisontalen på sofaen setter sine spor og fremmer
sine begrensninger, det er bare å erkjenne. Sånn er det med oss alle. Tiden gir
og tiden tar. Der spensten er på hell, øker kanskje noe annet. For eksempel ordforrådet. Så en kan ta i
bruk ord som gratie og ynde. Ord en rynkefri oppkomling neppe har inkorporert i
dagligtalen.
Nå skal jeg runde av. Ble ikke så lang blogg i dag. Noe som
nok ikke får folk flest til å hive seg på gulvet og klore seg selv opp i avmakt
og lengsel, mens de påkaller både det ene og det andre i håp om å få mer. Men
det får jeg leve med. Vi må alle leve med noe. Du også. Forhåpentlig er noe av
det til og med veldig bra.
Øverste bilde viser skulpturen "Taus". Den består av steingods, lim, papp og plast.
Bilde nummer to og tre viser skulpturen "Argument". Steingods.
Bilde nummer fire skulpturen "Vern". Steingods.
Bilde nummer fem viser noe av produksjonsvarene som brødfødde meg i mange år. Blåleire, begitning og transparent glasur.
Og det siste viser tekanne og kopp. Porselen med begitning.
Ha en fin dag.
Bjørn
Dagens link:
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar