Nesten som folk flest.

Perspektiv.

Jensen har det ikke greit. Jensen har fått grønn arm. Jepp, sånn er det. Han våknet en morgen og så var den grønn. Nærmest selvlysende. Og hoven. Og hånden hadde mistet fingrene. Sant å si var hele hånden borte. Den hadde grodd seg sammen med armen på en måte som når jeg ser på den får meg til tenke tanker om evolusjon; landdyr som ble til hval og sånt. Luffer. Alt han har nå er en grønn langstrakt form. Den virker litt dau. Og er absolutt ubrukelig, sier Jensen, om armen sin. Men han har nå alltid hatt det med å syte over alt mulig.

***

Noen dager når jeg våkner opp, kjenner jeg at ingenting stemmer. Det er ikke nødvendigvis slik at jeg på linje med Jensen har fått en grønn arm i løpet av natta, at jeg er full av angst eller har førti i feber, men mer at energinivået er på bånn.

Hvorfor det blir slik i blant, vet jeg ikke. Det kan nok ha både fysiske og psykiske årsaker, gjerne en blanding. Nå for tiden er det for eksempel en del forskning som sier at bakteriefloraen i fordøyelsessystemet kan ha mye å si for hvordan helsen ellers er. Hvordan min bakterieflora er, vet jeg ikke, og det er nok av andre ting enn min egen møkkjeller, jeg kan dykke ned i for å lete etter svar. Men jeg vet at jeg trives best om magen fungerer. Noe den stort sett gjør, men ikke alltid. I det hele tatt liker jeg best at ting generelt fungerer. Og absolutt at kroppen henger med. Så sånn sett er jeg nok som folk flest, de fleste av oss liker at kroppen er i nærheten av sitt potensiale. Hva vi investerer i den og hva vi utsetter den for, er likevel ikke det samme hos hver enkelt.

I dag skulle jeg vært på atelieret. Det er mange som går til et atelier i dag, men ikke folk flest. Folk flest er ikke kunstnere, så de går til kontoret, butikken, sykehuset, barnehagen eller hvor de ellers måtte arbeide. Det å være kunstner gjør meg derfor en smule annerledes enn folk flest. Det at jeg har en jobb i det hele tatt, er mer på linje med de fleste andre, mens det at jeg jobber selv om jeg har en uføretrygd gjør meg litt spesiell igjen. Så jeg er vel som deg og de fleste jeg kjenner, tross alt - vi har noe felles, samtidig som vi har noe som er mer unikt for den enkelte.

Jeg har et arbeide. Som gir meg et holdepunkt i livet. I dag skal jeg likevel ikke jobbe, selv om jeg har muligheten til det. I hvert fall ikke på atelieret. Da jeg sto opp kjente jeg at en dag hjemme nok ble det jeg ville velge, selv om det finnes andre mulige valg jeg kan ta. En har jo alltid noen valg en kan vurdere, selv om de ikke nødvendigvis er de valgene en helst ville ha å velge mellom, og selv om det å velge "riktig" kan være veldig vanskelig. Riktig kan jo være så mangt.

Det at jeg ikke tar turen til atelieret i dag, er ikke så farlig i seg selv. Utstillingen som skal åpne 1.september er så godt som i mål, så ingenting vil lide under at jeg blir hjemme en dag. Det er heller ingen som er avhengig av at jeg er på atelieret, ingenting stopper opp for andre, ingen må gjøre min jobb i tillegg til sin egen.

Så å si hver gang jeg setter opp en utstilling, får jeg meg en nedtur etterpå. Den kan være stor eller liten, men den kommer stort sett alltid. At energimangelen og fallet i stemningsleiet i dag er begynnelsen på noe slikt, tror jeg likevel ikke, selv om tanken på dette tidevannet i livet mitt dukket opp i bakhodet da jeg våknet opp til matthet. Men hallo, utstillingen er jo ikke engang åpnet enda - get a grip, boy.

Alt har sin tid, men selv om utstillingen ikke har åpnet, har jeg på et vis gått videre allerede, og er nå mye fokusert på en ny utstilling som skal komme om et år eller to. En utstilling hvor jeg pr. dags dato vurderer å kombinere kulltegninger og leire, i et mer abstrakt uttrykk enn jeg vanligvis arbeider med. Selv om vanligvis er en beskrivelse som kanskje ikke helt dekker hva jeg holder på med, siden jeg i løpet av de siste årene har vært innom mye forskjellig.

Det å sette opp en ny utstilling er alltid noe som skjer med blandede følelser for meg. Samtidig som det gir glede, er det også en form for sorg knyttet til det. Et års arbeid er over. En prosess avsluttes. På tide å gå videre. Forlate noe og oppsøke noe. Og jeg må forholde meg til det jeg fikk til, og det jeg ikke fikk til. Det føles i blant litt som å slippe et barn ut i verden. En mister litt kontroll og mening i hverdagen.

Det å skulle starte på et nytt prosjekt er også alltid litt tungt. Denne gangen blir det en ekstra utfordring, fordi jeg etter planen skal bevege meg inn på et felt hvor jeg mangler trening og kunnskap. Selv om jeg som gammel keramiker har erfaring med leire, så er leire et stort felt, og jeg har ikke vært innom alle. Det er alltid noe nytt en kan forsøke seg på. Noe som leder til utallige valg som må tas. Store og små, angående de bærende elementene i det jeg skal lage, og knyttet til detaljer i hvert enkelt verk. Hele tiden med tanke på at det hele til slutt skal fungere sammen i en mulig utstilling. Og på kullfronten har jeg nærmest null erfaring.

Å forsøke på noe en behersker gir ofte et løft, det fungerer som noe selvbekreftende. Men det å gi seg inn på ting en ikke behersker er ikke nødvendigvis like løftende hele tiden, og det som bekreftes er ikke nødvendigvis det du vil ha bekreftet. Så i stedet for å ha fokus på muligheter, er det lett å ende opp med spørsmål som «hvorfor». Hvorfor gjør jeg dette? Jeg vet jo at det kommer til å medføre perioder med frustrasjon og håpløshet, hvor jeg stanger i veggen, hvor jeg ikke har det så godt med meg selv, hvor jeg begynner å rakke ned på egne evner og selvet og ikke lenger finner mening i det jeg holder på med. Så hvorfor?

Svaret er vel at det gir noe annet i tillegg til det som gjør vondt. Nesten alt jeg lager handler på et eller annet vis om å bryte en taushet. All den tausheten vi omgir oss med alle sammen. Tausheten rundt sorgen, smerten, ensomheten, maktesløsheten, holdningene, overgrepene vi eller andre utsettes for. Nesten alt jeg lager handler om å peke på noe vi bør snakke om. Det er tunge tema, men jeg liker å snakke, jeg liker å peke, jeg liker å bryte taushet, samtidig som jeg er avhengig av å formidle noe, på et eller annet vis. Og innimellom popper følelsen av å beherske noe opp i tillegg. Og den er god. Som et kick. Eller en rus. Små øyeblikk hvor jeg kan oppleve noe nærmest opphøyet og ekstaselignende, der tid og sted oppløses og jeg selv og min historie forsvinner inn i det jeg holder på med. Inn i en dialog. Og selv om dette er flyktig, så er denne prosessen med både avmakt og lykksalighet viktig i livet mitt, tror jeg. I det minste liker jeg det. I blant. På samme måte som jeg liker en samtale der en får aha-opplevelser. Hvor noe åpnes opp, taushet brytes, og en får følelsen av å få være del av en ærlighet og sårbarhet, i en form for utvikling og ny innsikt. Om ikke innsikten leder til altfor mange illusjoner som brister, og samtidig føder for store krav til for eksempel selverkjennelse. For det er noe dritt, til tider. I blant er uvitenhet langt å foretrekke. Sånn er det bare – livsløgnene er om ikke alltid så solide, så i det minste markante bærebjelker i de fleste liv. Så skal en fjerne noen slike bærestrukturer, er det nok lurt å ta dem en for en, slik at en får satt opp noen nye støtter innimellom. Det er lett å rive ned, vanskeligere å bygge opp. Slik er det i livet, og slik er det i kunsten: Ting er best tjent med å stå støtt.

Og dett var dett, en ny dag er i gang, et blogginnlegg er skrevet. Og det er jo et lite arbeid unnagjort det også.

Dagens bilde viser et utsnitt at av maleriet "Limbo", som vises i min kommende utstilling "Djevelens verk".

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: