Mye lar vente på seg. Ikke bare Godot.

Det er fredag. Hele dagen. Solskinn er det derimot ikke ute. Selv om YR melder at det skal være det. Så da blir jeg litt usikker. Skal jeg stole på YR, eller skal jeg stole på min egen evne til å ta ting jeg ser, hører og føler inn over meg. Det blir litt som om hvem skal en stole på, om en produsent påstår at produktet deres er sikkert, mens uavhengige tester mener noe annet. Eller om en skal stole på media når de svartmaler alt som stiller seg åpent for svartmaling når du vet om ting som er bra, eller om du skal stole politikere som sier at de gjør som de lovet foran valget, selv om vi innerst inne vet at de ikke har gjort det.

Alt kan vris på, og pakkes inn i glorete eller smakfullt papir, for på den måten å legge et slør over noe som ikke er fult så vakker eller troverdig. Alt kan pusses opp og få en skinnende blank eller hvit fasade, mens soppen gror friskt bak et lag maling. Så innholdet er det ikke alltid like lett å gjøre noe med. Ofte koster det lang mer, og blir derfor ikke tatt tak i. Det er ikke en gang sikkert at det er ønskelig - for dem som har noe å selge, Fasadepusserne. For dem er fasade gjerne alfa og omega. Fasade er alt. Det endelige målet. Egentlig trenger vi ikke å gå lenger enn til oss selv, for å se dette. Tenk bare hvor mye vi legger ned i å framstå som bedre enn vi innerst inne vet vi er. Se bare på hva vi legger ut på Facebook. Bilder av smil og middager og nyinnkjøpte interiørdetaljer, gjerne smykket med dekaler som sier ting som «Carpe Diem» eller at «Her i huset elskes det». Uten at det nødvendigvis elskes mer av den grunn. Det er bare viktig å få sagt det. Og få vist fram noe vi vil knytte til oss selv.

Samtidig som vi aktivt forsøker å vise oss fra den siden vi ønsker på FB, unngår vi gjerne å dele noe vi føler kan hefte ved oss på en negativ måte. Selv om du verken blir psyk, trygdet, muslim, homse eller transe, om du deler en artikkel som tar for eksempel disse eller andre i forsvar, og ser forbi stigmaet utsatte eller svake grupper i samfunnet vårt holdes fast i. Noe som jo i siste instans gjør deg til en som er med på å opprettholde stigmaet. Et stigma som har sitt utspring i at du kanskje ikke er i stand til, eller ønsker å se at vi alle er enkeltmennesker - du, og jeg og naboen din.

Taushet er ikke alltid et gode, selv om den kanskje ikke fester seg ved fasaden. Taushet gjør oss ikke mer uskyldige. Taushet er ingen løsning. Ofte er den med på å opprettholde noe. På samme måte som du ville vært med på å opprettholde et overgrep, om du vet om barn som slås eller voldtas, uten å si fra. Taushet her gjør deg heller ikke uskyldig. Eller om du ser noen begår et overgrep på en fest, uten å forsøke å stoppe det.  Så er vi ærlige med oss selv, må vi vel erkjenne at vi i blant investerer mer på utsidens skimrende juveler enn på innsidens mørke kjellere og vanskelige valg. Vi vil gjerne ikke risikere noe. Påstår jeg. Men folk påstår så mye, og ikke alt henger på greip. Så tar det for det det er, og gjelder det ikke deg, har du i verste fall bare kastet bort tiden din ved å lese dette.

Mye lar vente på seg, ikke bare Godot. Mot lar vente på seg i blant. Arbeidslyst og tiltak, likeså. Og innsikt og erkjennelse. Selv venter jeg ofte og gjerne lenge på mye av dette. I dag lar sola også vente på seg. Men det er håp om at den unner oss noen stråler i løpet av dagen, ser det ut til. De skal i så fall få lov til å slikke meg. Uten at jeg skal kjempe nevneverdig imot akkurat det. I stedet slenger jeg meg rimelig sikkert villig på ryggen. For jeg vil at fasaden min skal bli brun. Det får meg til å føle meg bedre, og sender ut et signal til dem jeg møter. Uten at jeg skal påstå at jeg møter så mange. Sånn er det når en har angst, og ikke alltid ønsker å være synlig, en møter ikke all verden. Men jeg går på butikken i blant. Og der er jeg synlig, uten at noen egentlig bryr seg om akkurat det. Men bare sånn i tilfelle, vil jeg helst ikke at noen skal ha noe å utsette på meg - tenke tanker som ikke er positive. Ikke at jeg vet hva folk tenker eller hva som er positivt for dem, men jeg kan tenke meg det. Og siden jeg har en frodig fantasi, forsøker jeg å kontrollere fasaden min slik at fantasien ikke skal få for mye næring, så kraften til å rakke ned på meg selv får fullstendig overtak. Det å gi næring til fantasiene sine på dette feltet, er jo som å helle bensin på bålet. Noe som ikke nødvendigvis kjøler ting så veldig mye ned.

I går hengte jeg opp den nye utstillingen min.

Nå skal jeg bare flikke litt på et par bilder, slik at de forhåpentligvis blir presentable nok, eller i hvert fall i nærheten, og så skal de alle vises fram den 1.september. Fra det øyeblikket kan jeg ikke gjøre mer. Ikke med maleriene. De må få lov til å være det de er. På godt og vondt. Og slik er det vel med oss også. I blant er det en fordel om vi klarer å akseptere tingenes tilstand. Vi er den vi er. Med alle våre positive sider, og alle våre negative. Først når vi akseptere dette, kan vi gjør noe med det, om vi vil. Det vi ikke ser, forholder vi oss ikke til. Det vi ser, men likevel ikke erkjenner, får vi gjort lite med. Skammer du deg for eksempel over at du sliter med noe, blir det ikke mindre å slite med om du murer deg inne sammen med det. Føler du ting, enten det er frykt, hat eller avsky, alternativt kjærlighet, godhet begjær, så må du våge å vise det om du vil noen skal få vite om det, og om du for eksempel ønsker noen ut av livet ditt, eller inn i det. Du må våge å vise hvem du er.  Og maler du bilder slik som meg, blir det ikke noe utstilling om du ikke våger å vise fram arbeidet ditt. Det hjelper lite å snakke om det du en gang skal få til, og at da skal du vise det. Bare atte om hvis, osv osv. For det du ønsker å få til, vil alltid ligge noen skritt foran det du er i stand til å få til. Så det handler i blant kanskje kun om å våre. Våge å være den en er, der en er – jeg er meg.

Dagens øverste bilde viser et utsnitt fra et av maleriene som er med i min kommende utstilling. Det har fått tittelen Limbo. Plakatbildet viser et utsnitt av maleriet "Den utvalgte".

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: