Spørsmål, sannheter og holdninger.

Tid for blogg. Det vil si, tid for å skrive for meg, og tid for å lese for deg. Om du ikke allerede har surfet videre til en blogg som er litt mer i skuddet, og attpå til genererer store penger. Eller til noe helt annet. Som noen slanketips eller en pornoside. Da vil du aldri få vite hva jeg skriver her. Om det i seg selv er et tap, kan selvfølgelig diskuteres. Men det vil i så fall være et tap du ikke vil få vite noe om. Og det er jo greit å vite; at en i blant kan velge. Velge hva en vil forholde seg til, og derfor også om en vil tilføres eller miste noe. I hvert fall i teorien. I praksis betyr det at vi ikke alltid er klar over hvorfor vi velger noe, jepp - det er også et element som skal på vektskåla, for ofte er det andre som velger først for oss, slik at de reelle valgmulighetene våre egentlig begrenses. For eksempel i media. Noen sitter ved desken i avisene og velger hva du skal få lese om. I tillegg velger de hvordan de skal vinkle det de skriver om. Så da kan en jo begynne å lure litt på sannhetsgehalten i det vi tar inn.

Nå for tiden står det for eksempel en del om at fett kanskje ikke er farlig for deg likevel. At vi har blitt villedet med feil kostråd i mange tiår - så nå er fett bra, det er kun hvitt mel og sukker som er djevelen. Og det kan hende dette stemmer. Jeg tviler egentlig ikke. Men jeg skifter likevel ikke ut havregrøten til frokost med en bolle smult sånn over natta. Alt med måte. Jeg trenger mer kjøtt på beinet før jeg løper fettberget i møte med åpne armer. Noen ganger får en ta ting i litt langsomt tempo og finne sin egen vei.

Veier er mangfoldige. Motbakker og utforbakker, motorveier med hull i asfalten og stier med steiner og røtter. Skal en komme fram til en form for sannhet på et felt, som samtidig er til å leve med, blir det nok derfor noen bumper og knefall med skrubbsår og andre sår før en er i mål - balanse er en kunstart. Om en noen gang kommer i mål. Kanskje det å komme i mål ikke er et poeng, men at utvikling er mer å satse på. Utvide sin horisont, som en sier. Da må en ha noen dører på gløtt, og ikke lukke seg inne med sine gamle sannheter. Bare fordi de er pene og rene i tøyet og lette å forholde seg til, så vi slipper å tenke etter selv, eller fordi de er formålstjenlige på et eller annet vis.

Vi kan for eksempel ha laget oss en sannhet som sier at vi selv fortjener mer enn andre. Være seg naboen, venner, fattige eller flyktninger.  Noen nøyer seg med å ha som sannhet at de fortjener kun mer enn flyktningene, men denne sannheter gjelder vel egentlig bare fram til noen andre skaper en virkelig eller fiktiv trussel som vi oppfatter handler om å ta noe fra oss.  Penger, for eksempel - levestandard. Eller det vi kaller vår identitet. Og eiendomsretten over vår felles identitet, enten det er et borettslag eller et land eller vestkanten i Oslo eller livet i Fana vi gjerne vil forsvare med nebb og klør.

Og plutselig har vi etablert en sannhet som glorifiserer og rettferdiggjør nasjonalisme eller segregering eller at like barn leker best, og at det er det beste for alle parter. At muslimer truer vår egenart og ikke har noe å tilføre oss, at de i stedet vil utradere oss, og voldta damene våre. Eller at homoer eller transer er guds straffedom. Eller at folk med downs syndrom ikke har samme rettigheter som de heterofile og downsfrie med riktig BMI og fargeavstemte klær av riktig merke, at narkomane er livets bunnfall og bør kjeppjages og tråkkes enda lengre ned i avfallsproduktene våre i stedet for å hjelpes på beina, eller at folk med psykiske lidelser er farlige, for vi har lest om gale folk som dreper og gjør helt gale og vannvittige ting slik alle gale gjør eller antagelig vil gjøre - i hvert fall kanskje - men lite om folk fra samme kategori som er følsomme, snille, beskjedne og stort sett akkurat som du er. Bare at du ikke har fått satt en diagnose - enda.

For samtidig kan vi lese at mennesker med psykopatiske eller narsissistiske trekk gjerne søker seg mot stillinger hvor de dyrkes eller får makt. Som innen politikken, politiet, lærer eller legeyrket. Men det gjelder jo ikke alle, vi må lære oss til å skille. De er tross alt ikke muslimer. I hvert fall ikke så mange, enda. Og er nabogutten som voldtar nabojenta på en hjemmealenefest egentlig nødvendigvis psyk? Eller den griseaggressive studenten i byen som har tatt en pils for mye og som slår deg ned bare fordi han ikke liker fjeset ditt eller har bola for mye? Hva med han som dreper kona i sjalusi? Har han nødvendigvis en diagnose? Eller fotballpøbelen i sin mobbmentalitet? Og hva med Asbergers syndromfolka, er de farlige? Er angst farlig for andre? Og trenger vi å putte alt i samme sekk, bare for å være på den sikre siden? Bunner ikke det i så fall i intoleranse eller mangel på kunnskap? Og er det virkelig intoleransen eller kunnskapsløshet som skal få definere sannhetene vi lever etter, eller er det noe annet?

Sannheter er der, men de fleste kan vi stille spørsmål ved. Kan og bør. For sannheter er grunnmuren til holdninger. Og skal vi ha skikkelige sannheter i livene vår bør de samtidig være skikkelig fundamentert. Ikke bare lett tilgjengelige eller uprovoserende. Selv stiller jeg i blant spørsmål via kunsten jeg lager. 

Og kanskje her på Vannlandet. Andre gjør det på andre måter. Ved å samles til en demonstrasjon, eller gjennom å sette seg naken i et glassbur i byen. Andre sitter hjemme med kaffekoppen eller i vennegjengen og stiller spørsmål der. Om og hvordan akkurat du stiller spørsmål vet du best selv, om du gjør det i det stille, eller roper spørsmålene høyt. Men husk å gjøre det. Det er fort gjort å glemme spørsmålene, i vår iver etter å forsvare de sannheter vi har arvet eller føler vi trenger.

Dagens øverste bilde er fra turløypa hvor jeg går min daglige, lille tur. Steinene som er lagt langs kanten, er ikke et dekorelement, men ligger der for at de som for eksempel sliter litt med balanse kan gå på dem og trene seg opp igjen. Sikkert en god idé på papiret, men steinene blir lite brukt. Slik er det ofte med ting som koster noe av oss, vi later som om vi ikke trenger det. Vi er jo også stødige så det holder, vi ramler ikke vi, det skal ikke stå på det. Men alt faller, før eller siden faller alt, sier Jua i boka En komikers oppvekst, skrevet av Jonas Gardell. En bok verdt å lese.

Dagens andre bilde er et selvportrett.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: