Det meste henger sammen. Du også.

Jippi, sola skinner. I hvert fall et eller annet sted på kloden, om ikke akkurat i Bergen. Så egentlig er det vel lite å juble over på værfronten. For meg. Andre har det kanskje varmere der de er, og ikke fullt så grått. Men dem om det.

Selv om jeg ikke har sol. Så har jeg klær. Noen av dem er til og med vanntette. Og jeg har mat og et sted å bo. På noen felt har jeg også frihet til å velge mellom forskjellige saker og ting. Så det å klage på været blir kanskje litt sytete, om en for eksempel leser aviser og ser hvordan de som lever i eller på flukt fra krig har det. Du vet, de folka vi ikke vil ha her hos oss. De forstyrrer jo.  På den annen side, så er det lettere å klage på været enn ting en måtte ta som en selvfølge. For det er jo gjerne slik, at vi tar en del ting som en selvfølge. Som rent vann, for eksempel. Noe som i blant kan føre til at vi ikke investerer i framtiden, for eksempel gjennom å kjøpe en paraply vi kan bruke en regnfull dag. Eller at vi investerer litt i helsen vår.

Det trenger ikke alltid være så mye som skal til for å gjøre en forandring, når vi snakker om helse. Litt hver dag gjør faktisk en stor forskjell i slutten av året. Bort med noe av det mest usunne og inn med noe av det sunne og ræva opp fra sofaen en halvtime hver dag, så er mye gjort. Jepp, sånn er det. Mer skal det ikke til. Et måltid hjemmelaget mat i stedet for sjokolade, papp-pizza eller Fjordlands gjør underverker, og smaker fortreffelig. Til og med et så enkelt måltid som par skiver brød og et par egg kan smake utrolig godt. En må ikke ty til sjokolade eller andre søtsaker så blodsukkeret går i taket med jubel og basuner enda kjappere enn du antagelig ville kommet deg på do etter en dæsj chilsaus inseminert i rassen.

Og ja, jeg maser. Vannlandet er fullt av ting som dette for tiden. Mat og bevegelse. Vannlandet som i utgangspunktet skulle handle om et liv med utfordringer som dårlige lunger og angst og depresjoner. Mer det å leve med det, enn å leve seg ut av det, eller mot noe bedre. Så nå skriver jeg mer om løsninger som skal lede mot noe annet, enn jeg gjør om å utholde det en har. Løsninger som i tillegg funker, og som funker til og med lenger enn blaffet fra en fyrstikk eller en fjert. Men slik er det jo gjerne med nyfrelste. Enten det gjelder folk som nettopp har sett lyset eller nettopp har sluttet å røyke. De er fulle av det. Gjerne også av seg selv. Og kjenner på at de vil formidle følelsen av å forstå noe bedre enn andre, eller hva ellers de måtte være fylt av. Slik jeg gjør for tiden. For selv om jeg har tatt noen grep og har holdt ut med de grepene noen måneder nå, så anser jeg meg likevel som nyfrelst, halleluja. 

I og med at jeg er nyfrelst, har jeg ikke klart å komme dit at alt er en selvfølge enda. Jeg må ofte tvinge meg selv ut for å gå, ta et par sit-ups hjemme eller sloss mot impulsen til å kjøpe sjokolade eller annet snop når jeg er i butikken. Men jeg er på vei. Og det blir lettere over tid, kjenner jeg. Samtidig hjelper det meg å skrive om disse tingene. Det å skrive motiverer meg. Om det motiverer deg å lese om det, vet jeg ikke. Jeg vet ikke en gang om du trenger å motiveres til noe. Men selv om ikke jeg vet, så vet heldigvis du. Og derfor kan du velge hva du vil eller ikke vil i livet ditt. Og bare i dét, ligger det en åpning for noe.

Samtidig som jeg forsøker å motivere meg selv, oppleves det også godt å skrive om de positive grepene jeg allerede får til, og den lille økningen av livskvalitet det har ledet til. For livskvaliteten min oppleves bedre nå enn på lenge. Både fysisk og psykisk. Det er ikke til å komme bort fra at jeg har det bedre nå, enn for bare et år siden. Angsten min er langt mindre, den depressive delen av meg får ikke samme grep om meg som tidligere, pusten går lettere, i alt jeg gjør og skal gjøre bærer jeg nå på ni kilo mindre fett enn tidligere, osv. Ni kilo er en vekt som merkes. Ta på deg en ryggsekk med ni fulle melkekartonger i, og bær den konstant gjennom en dag, så skal du se. Når du tar av deg ryggsekken igjen om kvelden vil det antagelig oppleves som en stor lettelse, både fysisk og psykisk.

Trene- og matvalgene jeg har innført for meg selv, gir meg ikke følelsen av å miste noe. Jeg lever langtfra som en asket. I stedet føles det som om jeg tar noe tilbake, selv om jeg ikke lurer meg selv til å tro det er ungdommen jeg henter fram igjen, og har kjøpt meg kondomdress eller hettegenser som de andre kidsa – yo – for å understreke dette. Og denne opplevelsen av meg selv og hverdagene mine er ikke noe jeg har fått ved å tråkke andre ned, ikke har jeg fått det fra NAV, heller ikke via ei pille eller fettsuging, men noe jeg har klart på egenhånd. Og jeg kjenner at jeg er litt stolt av det.

Å være stolt av noe føles godt. Langt bedre enn å være tynget av skam, være full av klager tuftet på dårlige erfaringer en har hatt i livet, skape drama og fordele skyld. Det å være stolt av noe gjør noe med identiteten, egenverdien og holdninger. Noe helt annet enn det å være offer gjør. Det å ikke være kun offer, er ikke avhengig av at en må frita andre for skyld eller ansvar først. Ansvar for det som var ligger uansett der, men ansvaret for det som skal bli, er ennå ikke fordelt. 

Siden det meste henger sammen, gjør dette med å kjenne på en smule stolthet også noe med kroppsholdningen en lever med (jeg er faktisk rettere i ryggen nå enn for et år siden), som igjen gjør noe med psyken. I det hele tatt er tankene og følelsene mine rettet mer mot muligheter nå, enn mot de brente broene bak meg. Jeg er mer i kontakt med her og nå, og ser også mer framover enn bakover enn før. Og det er jo ikke verst. Så får heller regnet falle gjennom sommeren som det vil. Kanskje medfører det billigere strøm til vinteren. Selv om jeg ikke akkurat ville gamblet på det.

Å gå en tur, koster for de fleste ikke så mye. Det som koster, er dørstokkmila. Å lage seg litt god og rimelig sunn mat uten å gå helt av skaftet og ende opp med å gnage bare gress, brennesle og kruspersille, er heller ikke så vanskelig. Det vanskelige er gjerne å komme i gang, dvs det å gidde – dørstokkmila.

Det øverste bildet viser en bruschetta som jeg lagde i går. Det tok ikke all verdens tid, og er ikke akkurat hjernekirurgi. Her er oppskriften jeg brukte. Og er en i farta kan en lage nok topping til flere dager, og eventuelt fryse det, så en har til dager hvor inspirasjonen ikke er like sterk.  Bruschettaene smakte utmerket til lunsj. Faktisk langt bedre enn en pose chips eller en pose seigmenn.

Det nederste bildet viser en middag med kylling og hasselbackpoteter jeg lagde til kjæresten og meg selv for et par dager siden. Også den smakte fortreffelig, og tok ikke spesielt lang tid.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: