Vannlandet: Livet som var, som ble og går videre.

I går var det bursdagsfeiring for barnebarnet mitt. Og det ble veldig koselig for oss alle. Min datters familie, kjæresten min, hennes barn og jeg selv, hadde samlet oss. Den eneste som dessverre manglet var yngste datteren min, som bor på en annen kant av landet og arbeider og studerer der. Men vi som var tilstede spiste deilige kaker i alle farger som min herboende datter hadde laget, og satt sammen rundt festkledd bord med noe for enhver smak – om du liker søtt. Noe de fleste jo gjør. Jeg kjente at jeg ble stolt av datteren min. Hun er flink. Og en flott, tilstedeværende og empatisk mor. Mens jeg jo har blitt bestefar, som gjør så godt han kan. Så mens vi var der brukte jeg mest mulig tid til å leke litt med bursdagsbarnet. Noe som også var veldig kjekt.

Datteren min og mannen hennes er alltid flinke til å gjøre i stand. Men jeg tror det er datterens feminine side som tar litt av styringen ved slike anledninger. Hun liker å pynte. Det vil si at hun er kreativ. Om slike ting som kreativitet er arvelige, skal jeg ikke si så mye om, men jeg kan jo innbille meg det. Noe er jo arvelig, sies det. Og vi tar det med oss fra foreldrene våre.

Å ha litt tid sammen med barnebarnet er alltid veldig godt. Både i forhold til det som skjer der og da, men også fordi det dukker opp minner fra da mine egne barn var små, og fra da jeg selv var liten. Saker og detaljer og minner en ikke går rundt og tenker på til daglig, men som i en slik situasjon blir trigget og popper fram igjen. Samtidig får det meg til se på ting med litt perspektiv.

Da jeg var tjue, var jeg et par år i et forhold til ei som var fem år eldre enn meg, og som hadde et barn. Den gang opplevde jeg de fem årene i aldersforskjell som om hun var langt mer voksen enn meg. Skikkelig voksen, liksom, nesten gammel, mens jeg var bare ynglingen med et lengtende hjerte, et kaotisk hode og diffus kjerne. Når jeg i dag ser på døtrene mine som har bikket tjuefem begge to, så ser jeg at den unge damen fra 40 år tilbake kanskje ikke var så gammel likevel. Det får meg til å føle at jeg nå kan forstå henne bedre enn jeg gjorde den gang. Både hennes fortid, hennes rammer og det kaoset hun selv kanskje opplevde inni seg. Og at det bak det jeg så eller tilla henne, lå både usikkerhet, sårbarhet, lengsel og mye av det samme som preget meg på den tiden, og sikkert også er en del av døtrene mine sin hverdag. Slik blir det med mange ting som en gang var; med tiden får de en litt annen farge.

Når jeg går inn i slike minnerom, så slettes i blant tiden litt. Jeg opplever at livet mitt har gått veldig fort. Piff og poff, noen smil og et par blåmerker, så er jeg plutselig seksti. Men samtidig blir det litt som at alt henger sammen, og blir nå. For selv om kroppen får sine spor av alderen, så oppleves mye av det jeg bærer inni meg i blant like duggfriskt, selv om mange detaljer selvfølgelig har forsvunnet. Men det jeg husker blander seg sammen med den jeg er i dag, på et vis som får meg til å tenke at vi alle er mer enn det vi holder fast ved i hverdagen. Vi er på et vis alt vi var, er og skal bli på en gang, kjennes det litt ut som.

Selv om jeg kan få noen små filosofiske øyeblikk med slike tanker etter en koselig familiekveld, så er jeg veldig klar over at vi ved hjelp av tidens tann også tilpasser den virkeligheten vi har vært i, slik at vi kan leve best mulig med den. Minner slipes og tilpasses slik at de passer best mulig til den vi ønsker å være. Det blir litt på samme vis som at vi tilpasser ideen om den tiden vi har igjen å leve etter hva vi ønsker eller er i stand til å ta inn over oss av muligheter. Slik at nuet på den måten blir en sannhet med modifikasjoner. Og dette kjente jeg litt på da jeg ble alene igjen i går kveld, og kom over noe redaktør Ove Mellingen hadde skrevet. Det omhandlet hans egen oppvekst, og hadde tittelen Faren min rørte meg aldri mer etter den dagen.

For meg er det ikke vanskelig å relatere meg til tittelen, som viser til hvordan Mellingen sto opp mot sin far. For jeg opplevde noe lignende. Men der Mellingen viser til sin voksende styrke og manndom og skildrer lite som omhandler frykt eller usikkerhet i situasjonen, var det i mitt tilfelle mindre heroisk, og mer slik at jeg veivet i panikk da jeg ble banket opp, og at neven min på et eller annet vis må ha truffet leppa til min far, slik at han begynte å blø.

Jeg kan ikke huske at han slo meg etter det. På den annen side, vold har mange former. Både verbalt og mentalt. Så undertrykkelsen, nedverdigelsene og bekreftelsene på min mangel av verdi sluttet likevel ikke samtidig med slagene. Frykten min stoppet heller ikke der. Jeg forventet alltid et slag i ansiktet. Et angrep. Og slik er det den dag i dag. Jeg venter fremdeles på et angrep, fra en eller annen, om jeg for eksempel går i byen alene. Det sitter i kroppen min, og jeg klarer ikke alltid å skille meg fra det.

Dette minnet jeg fortalte om nå, er likevel litt usikkert for meg, med tanke på konsekvensen. For det finnes et annet minne, hvor jeg etter å ha blitt banket ettertrykkelig, fikk støtte fra min to år eldre bror, som sto opp og sa til min far at neste gang jeg ble slått, ville han gå imellom. Hvem av disse to episodene som skjedde først eller sist, kan jeg ikke huske. Mye av oppveksten min framstår som en grøt som er most sammen i tiden, der bare enkelte rosiner og torner framstår som helt tydelige.

Det var nå det. Når det gjelder dette med å tilpasse virkeligheten som var, til den personen en er i dag, så reagerer jeg på noe Mellingen gjør i historien sin. Han pakker volden og overgrepene inn i noe som kan minne om å unnskylde sin far, tuftet på at dette med at slag og juling var en oppdragelsesform som hadde røtter i den tiden han vokste opp i. At dette var normen. Men dette tror jeg er en tilpasning han gjør i etterkant, uten at jeg vet hvorfor han velger den.

Selv om jeg vokste opp med vold, så ble ikke majoriteten av vennene mine utsatt for det samme. De gikk ikke rundt og var redde for å gå hjem. Det var ikke det som var normen. Og de møtte ikke en knyttneve som kom som et tog ut av intet og kjørte seg inn i ansiktet ditt, uten at du var klar over at det ville skje. Så i mitt hode var dette med volden i mitt hjem et unntak. Hele familien min var et unntak. Vi var noe som levde på sidelinjen. Som en svulst få visste om, og ingen ville snakke om.

Selv om mange nok opplevde et klask på rumpa i ny og ne, er tung vold og frykt over mange år likevel noe annet. I mitt tilfelle skjedde volden med greiner fra trær, belte, håndflater og knyttnever. Jeg husker også tydelig riset som sto på kjøkkenet da jeg var et ganske lite barn. Det sto festet bak ryggen til komfyren. Veldig synlig. Og det ble brukt mot bar hud både av min mor og far. Men da min mor ved et punkt sluttet med å slå, fortsatte min far. Og da jeg ble litt større, måtte jeg i blant gå i skogen og kappe en gren selv. Om jeg da forsøkte å slippe unna med en som var for tynn, måtte jeg hente en ny. Og så ble jeg beordret til å kle av meg.

Jeg kjøper heller ikke unnskyldningen Mellingen framlegger, som går på arvesynden. Det vil si at hans far kopierte sin far, som kopierte sin far, osv. Vi har alle valg, tenker jeg. Og jeg tenker at han gjennom en slik framstilling av arv fratar sin far det å ha hatt disse valgmulighetene, og derfor også eneansvaret for slagene.

Jeg har ikke tydd til samme oppdragerform som min far. Mine barn har ikke fått smake belte eller knyttnever i ansiktet. De har ikke gått rundt med bloduttredelser på kroppen eller hovne, blå øyne. Og jeg tviler på at barnebarnet mitt vil få oppleve det. Så arvesynden som forklaring holder ikke når det kommer til dette med å ta egne valg. Og det provoserer meg at noen velger en slik tilpasning av virkeligheten.

Livene våre tar oss. Og vi er opportunister som vil overleve. Uten å rette akkurat dette mot Mellingen og hans historie, så tror jeg mange av oss tilpasser minnene våre på et vis som skal gjøre det lettere å leve med dem, og med hvem en har blitt behandlet som. På samme vis som vi tilpasser de valgene vi gjør i dag, for at de på et merkelig vis skal framstå som vi ønsker de skal se ut, mer enn hva de kanskje egentlig er motivert av, slik at vi på en måte kan oppnå illusjonen av skyldfrihet eller at vi «har rett til» ting, mens vi doper oss på det som er tilgjengelig. Og det er ikke alltid ei sprøyte, ei flaske eller ei pille, men langt oftere livsløgner, illusjoner og alt det materielle som skal hjelpe oss vekk fra det noen kaller sjelens ensomhet. Men det kan hende jeg tar feil.

Om du vil lese en annen blogg som handler om livet som var og livet som ble, så ta en titt på denne, som skrives av ei dame som heter Rønnhaug. Hun var naboen min for mange år siden, uten at jeg den gang visste noe som helst om hennes historie.

Og da har jeg vel skrevet nok for i dag. Det er ikke lett å se seg selv uten å legge føringer. Livet er heller ikke alltid enkelt. Vi frykter i blant framtiden, slik at vi ikke vil tenke på den eller lager oss drømmebilder, og vi sliter til tider med fortiden, slik at vi ikke vil se tilbake på den. Men selv om alt etter hva jeg selv i blant tenker henger sammen, i det som er oss selv som et selvstendig individ i et stort nå, så har vi likevel dette nuet vi kan være tilstede i, og muligheten til å ta noen valg der. Som å komme sammen for å feire en liten toåring. Snakke litt sammen, leke litt, sette pris på hverandre og hverandres egenskaper. Ikke alt er alltid like lett i livene våre, men det som er fint er det mulig å la vokse og få skinne litt, uten samtidig å fortrenge det som er vanskelig. Det vanskelige har også sin plass, sin tid, sin årsak og sin konsekvens. Men vi trenger ikke å la det råde grunnen alene.