Regn, pubertale pupper og hengeræv.

Det er lørdag. Og ute regner det. I morgen er første uke av ferien tilbakelagt. Uten at jeg kan påstå at jeg er helt i feriemodus. Noe som kanskje skyldes det #¤%Æ)?+¤ været. For akkurat det minner ikke mye om sommerferier. I hvert fall ikke slik jeg husker dem fra da jeg var barn. Den gang var det varmt og sol om sommeren, og snø om vinteren. Nå regner det for det meste hele året. Da jeg sto opp kl. ni i dag, var det tolv grader ute. Mens det i mitt hode burde vært nærmere tjue og økende, varmt, tørt og solfylt. Men den gang ei. Ute regner det.

Slik går ferien. Sola kommer vel tilbake etter midten av august, og er i godlune litt av og på til ut i september, uten at det blir det helt store ut av det – føkkings luremus. Jeg har følelsen av at det er slik det har blitt. I det minste her vestpå. Vi lokkes til å tro at nå blir det sving på sakene, men så trekker skyene seg framfor det meste som halvskitne gardiner i et nedslitt tivoli og gråheten siger innpå igjen. Men det kan hende jeg husker feil. Kanskje det bare er i år det regner i ferien. Hukommelsen blir jo ikke bedre med årene.

Å stå opp til en ny dag med regn gjør noe med humøret. I stedet for å glede meg til dagen og gå den i møte med spretne dansetrinn og lette piruetter, må jeg ta tak i den. Få noe ut av timene selv om lysten ikke alltid er tilstede. Lyst er vel egentlig en overdreven greie når det kommer til det å være inspirator, i hvert fall om en ønsker å få noe gjort. Ting kommer ikke seilende på ei fjøl, det meste må en ta tak i. Skal en vente på lysten til å vaske dassen, blir det lenge mellom hver gang. En våkner jo ikke akkurat opp på morgenen og tenker: Yeiii, dassvaskedag! Men det må gjøres. Kanskje jeg skal ta og shine min i dag.

Andre ting jeg skal gjøre i dag er å ete. Det står pølser i brun saus med poteter, gulrøtter og ertestuing på menyen.  Rester fra tre dager tilbake, da jeg lagde denne husmannskosten til Beate og meg og ungene hennes. Jeg synes at pølser i brun saus er ganske godt. Men ikke orgasmisk. I det hele tatt er det lite som er orgasmisk. Og ute regner det.

Ikke all mat kan være det beste en vet. Men det betyr ikke at den ikke er til å spise likevel. Om høydepunktene var der nesten hver dag, ville det ikke lenger kalles høydepunkt, men gjennomsnitt, eller middelmådighet. Og middelmådighet er ikke nødvendigvis det en ønsker, selv om en i blant må leve med solide innslag av det. Så da begynner en å lete etter noe som kan gi en et løft. Litt innhold i livet som ikke koster noe der og da. Noe en ikke alltid finner. Om en da ikke drar kredittkortet for å finne noe som kan ta en bort, eller drikker seg pære og puler naboen i fylla, fordi en fortjener det.

I morgen skal jeg lage middag til bare kjæresten og meg. Vi har en ettermiddag og kveld alene. Disse tosomhetsøyeblikkene er viktige for meg. Og da skal jeg lage Hasselbackpoteter og kyllingbryst, og det skal ledsages av bearnaise, bacon, ertepurré og fersken. Jepp, en søt, halv, hermetisk fersken ved siden av salt bacon, gir smaksløkene et løft. Og løft vil jeg gjerne ha litt av, for ute regner det.

I morgen blir det altså kylling, med bearnaise. For kjæresten vil ha saus på det meste, og da får hun det. Men denne dagen må også leves.  Å vaske dassen fyller ikke en hel dag, så noe annet må gjøres også. Og da blir det en vel en tur ut på apostlenes hester som blant annet skal fylle den, i regnet. Litt trim i hjemmets lune varme blir det vel også rom for. Magemuskler kommer ikke av seg selv. Nå har jeg etter hvert fått slanket bort en god slump av fettet i navleregionen, men det i seg selv er ikke tilfredsstillende nok lenger, kjenner jeg. Jeg vil ha flat mage med muskler igjen. Slik jeg hadde i yngre år. Og ikke myk mage i skyggen under noe som gir assosiasjoner i retning pubertale jentepupper. Isolasjonsmaterialet må vekk og erstattes med noe fastere. Og så får jeg bare håpe at huden trekker seg sammen også, så min aldrende kropp ikke ender opp med å ligne en rosin i stedet for den spenstige sekstienåringen jeg klarer å se for meg i drømmene mine. Alternativt at jeg får ei hengeræv klaskende mot hæla som en skvettlapp når jeg går. Spenst i huden er jo ikke noe en har til evig. Spenst forsvinner med årene, på en menge felt. Slik mye gjør. Fysisk og mentalt. Og ute regner det.

Å skrive disse ordene ga meg litt energi, kjenner jeg nå. Dette var ikke tanker til å grave meg ned med. I stedet hjelper det meg til orientere meg, når jeg skriver ting ned, i stedet for å bite meg fast i et lite punkt tankene kan svirre rundt om kring som fluer rundt ei lyspære i sommernatten - der det ikke regner, selvfølgelig.  Å sette ord på ting er ofte ledsaget av en form for tilfredsstillelse. Eller en slags døråpner. I det minste gir det en skriver et håndfast referansepunkt en kan ta utgangspunkt i, og dermed noe en kan sette opp mot noe annet, slik at det dannes et perspektiv. Slik at en ser mer enn ensidighet. Ensidighet er ikke det en trenger å se mest av over tid. Akkurat som regn ikke er det. Dag etter dag. Slik er det for de fleste av oss. Deg. Og meg. Men hallo, det finnes rester av energi i oss alle. Litt kraft. Og vilje. Så mitt forslag er at nå henter vi det fram, og lar det vokse i oss – huiii, hvor det går.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: