Hello Darkness, My Old Friend.

I går skinte solen fra en blå himmel i Bergen, og jeg fikk slikket litt sol på verandaen. I dag skal etter hva meldingen sier solen også glede oss med sitt nærvær, men fram til nå ser det litt grått ut. Jeg håper det bedrer seg utover dagen, for fra i morra av kommer drittværet igjen. Eller i morgen, som de sier i Bergen, med -en som ending og ikke -a. Etter å ha bodd her i 36 år henger fremdeles a-endingene igjen. En gang østlending alltid østlending, ser det ut til.

Det er mye som kan henge igjen over mange år. Jeg har for eksempel et tydelig arr på det ene kneet, etter lek i barndommen. Vi var noen gutter som krabbet inn på en låve gjennom et hull i gulvet, for å hoppe i høyet. Men over hullet sto det en sirkelsag. Og et kne fikk unngjelde. Mitt. Sånt skjer. Ting straffer seg. Heldigvis sto saga stille.

Andre ting som kan henge igjen er mønstre. Et av mine mønstre er å rakke ned på meg selv. Ofte fordi jeg er den jeg er, føler slik jeg føler, tenker slik jeg tenker. Og nå har jeg hatt et par dager hvor denne siden av meg har poppet fram tydeligere enn til vanlig. Det igjen gjør meg nedstemt. Noe som har ført til et par dager uten trim. Og så rakker jeg ned på meg selv av den grunnen også. Om jeg kommer til å rakke ned på meg selv på grunn av dette innlegget, er vel også ganske sannsynlig. Er en først i gang så er en i gang. Og hvor ligger egentlig poenget ved å legge det ut på nett? Men i dag skal jeg i hvert fall trimme litt. En kan ikke bare sette seg på spiralen nedover og så la det stå til. Noen ganger må en i stedet sette på bremsene før en når bunnen med et splætt.

Jeg kan ikke med sikkerhet si hva det er som gjør at jeg har denne siden i meg, som får meg til å rakke ned på meg selv og føle meg som dritt under skoa på samfunnets ellers velpleide såle. Men jeg har noen teorier. Og den teorien som stikker seg fram, omhandler nok det å vokse opp med en opplevelse av å være verken ønsket eller bra nok. Og så satte det seg fast i meg. Etter år med avvisninger, vold, trusler og bekreftelser på at en er feil, aldri klarte å strekke til, og at en fortjener å bli straffet for det. Som ved turen opp i hullet i låven og arret på kneet. Den lille episoden straffet seg. Og akkurat som ved det synlige arret, forsvinner heller ikke de som ikke er så synlige. I stedet må jeg leve med dem. Noe jeg stort sett klarer ganske greit etter hvert, selv om det blir noen små eller store knefall fra tid til annen.

Hva som er årsaken til fallet i stemningsleiet denne gangen, er egentlig ikke så viktig å skrive detaljert om. Men det handler vel mye om sosiale ting. Relasjoner hvor jeg ikke klarer å være den jeg ønsker å være, i tillegg til at jeg viker unna ting jeg ikke er trygg på. Noe som ikke er uvanlig her på berget, men noen ganger blir det mer synlig for meg enn det er til vanlig. Og det en ser, må en jo forholde seg til.

Ikke alt lar seg fortrenge. I stedet presser det seg i blant på. Noe som igjen fort ender med graving i sjel og hjerte og minnebanken, og så popper det fram bekreftelser på ting en ikke liker å forholde seg til, som igjen fører til enda mer nedrakking av en selv. En er jo likevel ikke noe verdt.  

De som driver med slike fritidssysler som beskrevet her, vet nok mye om dette. Hvor lett det er å ende opp med at alt er ens egen feil, og at det handler om hvem en er, mer enn hva en gjør eller ikke gjør. Uansett hvor snill og grei eller oppofrende, villig, hjelpsom eller smilende en kan være på en god dag, så ligger spøkelsene like under overflaten og venter, for så plutselig å bryte vannskorpa og gripe tak i deg igjen. Og så bærer det under. Ned til den stinkende gjørma, tangens kvelende fingre, likenes dømmende blikk og til den gammelkjente ensomheten. For jo, det er i blant litt ensomt der nede i grumset.

Ja, ja, foreløpig har ikke sola dukket opp her jeg bor, men jeg lever i håpet om et solgløtt i løpet av dagen. I år har jeg tatt i bruk verandaen min og kjøpt meg ei solseng. Noe som føles bra. Alt er jo ikke ille, forstå meg rett. Men om alt ikke er ille, så må det være lov å snakke om ting som dette likevel, tenker jeg. Det er jo ellers nok av ting folk brenner inne med og aldri setter ord på. Noe som er litt trist i seg selv. Men heldigvis er ikke det andre gjør eller unnlater min feil. Så der har du den.

Selv om ikke alt er like bra alle dager, så finnes det lyspunkt. Ett av dem er det nye synet jeg har fått på mat. Jeg spiser fremdeles rimelig sunt,  og jeg har ikke tydd til sjokoladen som trøst. Eller belønning. Så formen er egentlig bedre enn på mange år.

I går lagde jeg meg litt indrefilet av svin. Den kjøpte jeg for noen dager siden fordi datoen var dårlig, prisen derfor til å leve med, og så puttet jeg den i frysen fram til i går. Jeg spiste den sammen med poteter, broccoli og peppersaus. Smakte slett ikke verst. Og i dag skal jeg spise restene. Antagelig smaker det godt i dag også. I det hele tatt vil det sikkert dukke opp ting som føles bra i dag. Å skrive ned litt av det som kan være vanskelig, er ikke det samme som at alle andre dører lukker seg for bestandig. Og det leder meg fram til et lite dikt jeg skrev en gang da livet mitt var mye vanskeligere enn det er nå. Det handler vel kanskje om å våge å være hele seg, og det går slik:

vær en sol

og natthimmel

over et hus

vær loft og kjeller

vær glede

vær blues

vær et lysende  rom

og et svart rom

og et rødt

vær et anker

og et spørsmål

vær en dør som står på gløtt

 ***

I stedet for å legge ut bilder som illustrerer stemningsleiet slik det er akkurat nå, så la jeg ut noen bilder som er knyttet til gode minner, og gir en god følelse for meg å se på. En har jo alltid noe å velge mellom i de livene en lever. Jeg kan kanskje se litt trist ut på det øverste, men egentlig er jeg kjempestolt, for jeg har akkurat fått mitt første par fotballsko. Det var da, mens nå er nå. Og i dag fyller barnebarnet to år. Hipp, hipp, hurra!

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: