Det bøtter ned. Vann. Ute. Inne er det relativt tørt. Om en
ser bort fra vannet i akvariene mine. Med der er vannet regulert og på plass og
gjør meg ikke våt på beina. Om de ikke begynner å lekke. Noe et 160 liters kar
gjorde i fjor. Plutselig var gulvet fullt av vann, og det var bare å begynne å
tørke opp. For sånn er det i blant, at ting skjer, og det eneste vi kan gjøre
med det er å ta tak i det og forsøke å rydde opp så godt vi kan. I dette
tilfellet ble det altså klut og bøtte som ble løsningen, i stedet for at jeg
stakk hodet i det vannet som var igjen i karet og druknet meg. Noe som også
kunne vært en løsning. Om enn en dårlig en.
Det meste går det an å ta tak i. Ikke alt en tar tak i
medfører at ting blir som de var, men til gjengjeld blir det gjerne noe nytt. Alt
stopper ikke opp. Enten du har et akvarium som begynner å lekke, et ekteskap
som går på dunken, får en sykdom, en bil som kollapser eller får oppleve andre
små eller store utfordringer eller kriser. Ting går seg til. Og de går seg
kjappest til om en bruker hodet og tar tak i det, i stedet for å legge seg ned bak tykke murer for å vente på bedre tider.
Det regner. Det betyr for mange innetid. For andre betyr det
å kle seg etter været og komme seg ut likevel. Det betyr at en har valg. Det
igjen betyr at en ikke er et offer får været, om en ikke selv gjør seg til et. Og
det trenger en ikke. Om en absolutt må være et offer for noe, så dropp været,
og knytt heller rollen til egen dårlige tilpasningsevne eller manglende vilje.
Selv velger jeg nok innetid i dag. Som jeg gjorde i går. Og i går brukte jeg
innetiden til å shine litt opp i kåken – ikke mye offer i det. Halvparten ble
tatt for noen dager siden, og resten ble altså tatt i går. Unntatt det som
aldri eller sjelden blir tatt. Det som ligger bak komfyren, under vaskemaskinen
og i diverse kroker. Jeg kunne tatt det i dag i stedet, men gjør det nok neppe.
Det plager meg ikke nevneverdig at det finnes ting som
kanskje har utviklet en intelligens bak komfyren, eller i enkelte kroker. I
stedet er jeg fornøyd med den jobben som er gjort. Og det er en fryd å se litt
blanke, støvfrie flater rundt meg. Så frydefullt er det, at i går kveld tente jeg
flere lamper enn vanlig, i et forsøk på å skape det vi gjerne kaller kos. Og
det funket. Jeg koste meg. Satt og så på tv og akvariene mine og stuen og
tenkte at jammen har jeg det ganske fint. Ikke så dyrt, men det er et hjem jeg
har, med familiebilder på veggen og kunst jeg liker. Det er ikke en
oppbevaringsplass eller et fengsel av stein og nakne, kalde vegger, men et rede
jeg har skap for meg selv, som jeg lente meg tilbake i og koste meg. Og så tok
jeg meg et par fingerbredder med whisky og koste meg enda mer.
Grunnen til at jeg shinet litt rundt meg i går, var at
kjæresten min stakk innom. Litt sånn ut av det blå. Vanligvis er det jeg som
drar til henne, siden jeg har bil og ikke hun. Hun må ta to busser for å komme
hit. Men i går sendte hun melding om at nå kom hun bort en tur. Det var en
spontangreie. Og det var kjekt. For meg. Selv om jeg måtte vaske badet mens jeg
ventet, så var det i grunnen en vinn-vinn-situasjon. Og nå er badet rent. Unntatt
under vaskemaskinen.
I dag kommer hun nok ikke på besøk, det blir nok heller jeg
som stikker over til henne. I det hele tatt er det sjelden jeg får besøk, om en
ser bort ifra de gangene Beate er her. Men jeg hadde besøk i fjor. Og det var
koselig. Så nå for tiden tenker jeg at jeg må be de samme folka en gang til.
Men jeg bruker ofte noen måneder på å forberede meg litt. Sånn er det å ha
sosial angst. Den dreper deg ikke, men den bremser deg en del. Noen ganger mye,
andre ganger lite. Men den er der. Som armen din er der. Du tenker kanskje ikke
så mye over det, før du slår albuen din, og får et kjerringstøt. Da blir du med
ett veldig klar over armen din. Og albuen. Og hva smerte er. Angst er å slå
albuen nesten hele tiden. Og når du ikke slår den, bruker du svære jafs av
tiden til å huske hvordan det var å slå den, og enda større jafs av tiden til å
tenke på hvordan det kan bli, om du ikke skjermer deg og holder armene tett
inntil kroppen.
De fleste av oss har funnet strategier vi benytter oss av
for å beskytte oss selv. Og det er bra. Om vi ikke lar dem ta over hele
styringa, slik at livet mister mye av sitt potensiale. Det er for eksempel
forskjell på det å kjøre etter trafikkreglene på vei til en sosial greie, og
det å ikke gå ut døra hjemme i det hele tatt. Det å sitte inne hele tiden,
fordi verden er skummel, eller kan få deg til å føle noe du ikke vil kjenne på,
er ikke en god løsning.
Det å kjenne på ting er ikke alltid like moro, det vet de
fleste av oss. Selv kjenner jeg mye på skam og angst og mindreverd. Andre
kjenner kanskje på noe annet. Kanskje hver gang de setter seg, om de har hemoroider.
De som har OCD kjenner også på rimelig
mye, og gjerne knyttet til at det kan få store konsekvenser om de utfordrer mønstrene
de har laget for seg selv. Selv har jeg ikke OCD. I det hele tatt er det langt
mer jeg ikke har på utfordringsfronten,
enn hva jeg har. Så jeg blir ikke redd for at noe skal skje om jeg for eksempel
ikke slår av og på lyset etter fastlagte mønstre, eller teller alt jeg gjør. Så
sånn sett er jeg heldig. Jeg har heller ikke stemmer i hodet som forteller meg
ting. Det gjør meg enda heldigere. Jeg har ikke en gang en side i meg som hater
alle som er annerledes eller ikke tenker som meg. I verste fall er jeg kun redd
noen av dem.
Men jeg har altså angst. Og jeg får jevnlige depresjoner. I
tillegg har jeg bare en tredjedel lungekapasitet igjen. Også har jeg cøliaki. Altså
har jeg fått noen utfordringer likevel, selv om det er enda flere jeg ikke har
fått. Det å ha fått noen utfordringer gjør det ikke til en umulighet å nyte en
kveld etter å ha gjort rein kåken. Så det begrenser ikke alt i livet mitt. Ødelegger
ikke alt. Livet mitt er egentlig tålelig bra. Ikke hele tiden, men ofte. Og det
er ikke mindre bra enn det er for andre når det først er bra. Bra er bra,
lissom. Noen ganger kjempebra. Til og med for sånne som meg. Huiii, hvor bra
det er! Og sånn er det nok for deg også, om du tenker etter.
Så tenk etter. Tenk på noe fint i livet ditt fra tid til
annen. I stedet for å bare tenke på all skiten. Skiten klarer seg godt på
egenhånd, uten at du tar ansvaret for den hele tiden. Enten den sitter i
hjertet, i magen, mellom øra eller ligger under vaskemaskinen. Så tenk deg opp,
snakk deg opp, skriv deg opp, i stedet for å tenke eller snakke deg selv ned så
fort en mulighet dukker opp. Kanskje det gjør dagen din i det minste litt
bedre, uansett hvor god eller dårlig den er i utgangspunktet.
Det øverste bildet har fått tittelen Rede. De tre neste har tittelen Vern. Og de to siste kalte jeg Hjelm.
Ha en fin dag.
Bjørn
Dagens link:
Opplastingen virket dessverre i dag, så det blir ikke noe musikkvideo, men jeg legger ut adressen til en video som viser et av akvariene mine. Det er laget som et Tanganyikabiotop.
https://www.youtube.com/watch?v=FD4OhHvkJxI
Takk for teksten, trengte den :)
SvarSlettKlem
Da er jeg glad jeg skrev den, Annemor. Ha en fin kveld.:)
SlettBjørn