Så var det Valentines Day. Uten at jeg i år løper på
butikken og kjøper roser til Min Kjære. Butikken er jo stengt, det er søndag. Nå kunne jeg
selvfølgelig kjøpt noe i går, men kjæresten og jeg snakket om det, og fant ut at
vi skulle la hele greia ligge i år. Stort sett synes jeg blomster er greit om
jeg skal markere dagen, selv om jeg også har tydd til hjerteformede
sjokoladeesker og ting jeg har laget. Sexy undertøy hun kan pakke seg inn i slik at jeg kan pakke
henne ut, har jeg derimot hold meg unna. Det samme gjelder strykejern.
Markeringen av kjønnsroller kan en ta andre dager, om en føler for det, tenker jeg.
I tillegg til Valentines Day er det Morsdag. Så mange mødre
får antagelig hjemmesnekra kort fra sønner og døtre, laget i barnehage eller på
skole. I tillegg til kaker og blomster og annet, og kanskje frokost på senga.
Min mor er død, hun døde i 1991, kun 58 år gammel, så morsdag har for meg nå blitt en dag til ettertanke
mer enn feiring.
Da jeg gikk inn på Facebook i dag, lå det et bilde av moren min der,
som den ene søsteren min hadde lagt ut. Og det føltes rart å se henne. Det føles også rart å se på hopprennet i
Vikersundbakken som foregår denne helgen, for ved siden av foten av bakken
ligger Heggen Kirke, og gravplassen der min mor, bestemor og bestefar er stedt
til hvile, i tillegg til en niese og en svigerinne.
Å ha et forhold til våre foreldre oppnår vi alle. Om vi ikke
blir etterlatt på ei trapp mens vi er små. Å ha et forhold, sier likevel ikke
noe om forholdet. Det kan være godt, eller det kan ende opp med å være
utfordrende å vokse opp med. Og jeg tenker at i dag er det mange som kjenner på
flere ting enn det som kan kobles til hyllest. Både fordi det er Valentines og på
grunna av Morsdag.
Valentines er ikke helt det samme om du er ensom og alene,
som når en eventuelt er nyforelska og ser det meste gjennom et rosa slør. Og
morsdag er ikke det samme for alle heller. For noen vokste opp med utfordringer
og ble trykket ned, neglisjert eller brukt, der andre vokste opp med kjærlighet og ble løftet opp og
fram. For de som ikke har eller hadde et godt forhold til sin mor, vil det nok
derfor føles litt todelt å skulle markere dagen. Akkurat som når noen som ble
misbrukt som barn, må forholde seg til farsdag. Det kjennes kanskje ikke ut som
en dag til å feire, men slike dager fører nødvendigvis ikke kun med seg
sinne. Det kan følge med like mye sorg. Slik er det for alle som opplevde savn
eller vokste opp i mer eller mindre dysfunsjonelle familier, og må leve livene
sine med erkjennelsen av dette, iblandet alt annet som livet tilbyr. Livet
kommer i pakker. Og i disse pakkene ligger
også ambivalensen.
Du skal hedre din far og din mor, sies det. Og enkelte fedre
og mødre forventer nok at de blir gjort litt stas på når det kommer til dager
som dette, selv om barna ikke ble gitt kun det de nødvendigvis hadde bruk for.
I et innlegg for noen dager siden, skrev jeg om at barn må få lov til å eie sin
egen historie. Det vil si at det ikke er opp til foreldrene å korrigere det
barna minnes. Selvfølgelig er det greit å rette på et årstall, men det barna
føler og følte, skal en ikke heve seg over, nedvurdere eller fortelle er feil. Det
beste er om både barn og voksne kan både lytte og fortelle, og akseptere
hverandres følelser og minner. Om minnene
ikke er knyttet til ting som alltid vil være uakseptabelt.
Det er morsdag, og Valentines. Det vet vi hva er. Vi vet
også hva det ikke er. Og en av tingene det ikke er, er en kampdag. Det finnes
dager som passer langt bedre til å markere seg og sine følelser på enn dager
som i dag, julaften, eller andre merkedager. Enten markeringen kommer som direkte skyts,
eller har et passiv aggressivt anslag, i form av å overse noen, for å straffe. Så
kanskje det går an å se forbi det vanskelige litt, om bare i de minuttene det
tar å drikke en kopp kaffe og spise et kakestykke eller ta en telefon, og så heller ta opp det
vanskelige en annen dag. Det vil si å bruke denne dagen til å markere det en
mor eller kjærest er, og ikke hva hun gjør, gjorde eller burde ha gjort. Det meste har et mangfold i seg - kjærlighet, hat, latter, sinne, jubel, sorg. Og det er opp til oss å forsøke på å romme det. Slik
vi gjerne ønsker at noen skal romme hele oss.
Dagens øverste bilde viser en tegning jeg gjorde av fine kjæresten min Beate for et par år siden, bilde nummer to viser et bilde jeg lagde til Beate en annen Valentines day, bilde nummer tre viser Heggen kirke ved
bunnen av Vikersundbakken, og det siste bildet viser et foto av moren min.
Ha en fin dag.
Bjørn
Dagens link:
☺takk for teksten.
SvarSlettAnnemor
Takk for tilbakemelding, Annemor. Håper ikke det triste smilefjeset betyr at noe ble vanskelig for deg.
SlettBjørn
Smilefjeset var så lite at det så ut som det var trist, men inne på mailen min så jeg at det var fullt smil, så sorry for misforståelsen.:)
Slett