Menn som hater, menn som slår, normaliteten og dens onde tvilling.

Det er stille i leiligheten. Den yngste datteren min som har vært hjemme noen dager, har reist igjen for å fortsette på studiet, hverdagen og livet sitt. Og jeg sitter som vanlig igjen og kjenner på stillheten, samtidig som jeg blir litt handlingslammet og tom. Slik er det hver gang etter at hun har vært hjemme, eller noe annet gjør at rutinene mine en periode blir brutt av nærhet til mennesker jeg bryr meg om. Heldigvis varer vakuumet ikke så lenge, så etter noen dager er ting tilbake til det vanlige.

Dette er normalt for meg. Hva som er normalt, er likevel ikke en fastlåst standard med klare referansepunkter som er lik for alle. I stedet er det slik at hver og en av oss har vår egen lille, private normalitet som livene våre er knyttet til. Er omgivelsene dine preget av polerte overflater og et liv som stort sett går etter forventningene, blir normaliteten din helt forskjellig fra normaliteten til en som lever med uhelbredelig kreft, eller har vært arbeidsledig over lengre tid. Det samme gjelder for en som opplever at en normal dag er en pågående kamp mot en psykisk lidelse, kontra en som føler hen er på toppen av de fleste pyramider.

Om vi går utover vår egen lille private sfære, er heller ikke det normale der nødvendigvis knyttet til en endelig og vedtatt definisjon. Tar en for eksempel en titt på kommentarfeltene i avisene for tiden, kan en få en oppfatning av at det normale ved nordmenn er å hate, sjikanere, angripe og true. Men slik er det jo ikke. Når jeg snakker med folk, er det sjelden eller aldri jeg møter noen som hater like sterkt som en del kvinner og menn gjør på nett. Kanskje spesielt menn. Så det er bare det at haterne har tatt over kommentarfeltene, angriper og presser ut igjen alle som måtte bevege seg inn der med et annet verdisyn enn dem selv, som eventuelt får en til å tro at det en leser er hva som er normalt for folk.

Om en går litt tilbake i tid, men fremdeles holder seg innenfor den tiden jeg selv har levd, så kan en se at det normale har forandret seg betraktelig på bare noen tiår. Det går en serie på Discovery, som handler om sekstitallet. Og på begynnelsen av sekstitallet kunne ikke en amerikansk kvinne en gang åpne en egen bankkonto. P-piller var forbudt, men etter hvert fikk gifte kvinner lov til å bruke dem. Kun gifte. Det fantes ett sett regler for menn, et annet for kvinner. Og kvinnens rolle i ekteskapet var å hjelpe mannen. Mens en ting som homofili var både straffbart og en psykisk lidelse på en og samme gang. Dette var det normale, dette var normen, dette var hva sterke krefter i samfunnet forsøkte å tviholde i for å beholde, sammen med ting som rasesegregering og kamp mot at underbetalte arbeidere organiserte seg.

Hvor stor friheten til kvinner var i vårt eget land på denne tiden, skal jeg ikke påstå å vite alt om. Men hadde de hatt internett og det var kommentarfelt i avisene på sekstitallet, hadde vel både kvinner, homofile og andre grupper som maktmenn liker å ha kontroll på, fått passet sitt påskrevet bastant og med mye bruk av adjektiver og personskildringer, om de hintet om at de kanskje burde få samme rettigheter som alle andre. Og hatet hadde nok blitt rimelig synlig. Noe det uansett var, og noe det jo er den dag i dag. Menn som hater kvinner finnes. Enten det er innenfor en privat sfære, eller en offentlig. Kvinner angripes for sitt kjønn i tillegg til sine meninger. Av menn. Hva som får menn til å bli redde for kvinner og hate dem så sterkt, vet jeg ikke helt. Men i blant virker de like redde for kvinner som for impotens.

Jeg vet ikke om alt hat og alle angrep på det som er annerledes oss selv, skyldes frykt. Men det er vanskelig for meg å tro at det er trygghet som får enkelte menn til å hate kvinner, homser, trygdede, utlendinger eller annerledes tenkende.

I tillegg til å hate, finnes det menn som slår. Jepp, menn som slår kvinner finnes. Og det er mange av dem. Menn som sparker homser finnes også. Til og med menn som slår og sparker barn finnes fremdeles. Gode norske menn som påberoper seg solide verdier slår og sparker og voldtar fremdeles kvinner. Og barn. Akkurat som på femti og sekstitallet. Og for de utsatte barna er slagene, volden, traumene og angsten det normale. Det er det de kjenner til. Det de vet noe om. For større er ofte ikke et barns verden. Voksne, derimot, vet at ting som de utsettes for ikke nødvendigvis er det som er normalt, om normalt sees på som synonymt med det som er vanlig eller allment og moralsk akseptabelt. Men det de gjerne ikke vet bestandig, er hvordan de skal klare å få forandret på den situasjonen de er i. Hvordan de skal klare å få brutt maktstrukturen som holder dem nede og i lenker, gjør dem til offer og tar fra dem grunnlegende rettigheter som menneske. For det handler ofte om maktstrukturer.

I blant får jeg høre fra enkelte menn at samfunnet vil ha dem til å bli som kvinner. At kjerringene tar over på alle fronter, slik at de ikke får være menn lenger. Snart går vi alle i skjørt. Enkelte av dem velger i tillegg med samme begrunnelse å hente seg koner fra andre land der kjønnsrollefordelingen ikke har kommet fullt så langt som hos oss i sin utvikling mot likestilling. Selv tenker jeg at det ikke ligger noen trussel i feminisme eller kvinner med meninger, vyer og livsgnist. Jeg blir ikke mindre mann av å ikke drepe en elg før frokost eller av at en kvinne er høyere utdannet enn meg, stiller krav, setter spørsmålstegn ved verdier, mønstre og normer, eller i det hele tatt deler tanker som strekker seg noen cm forbi hva hun skal servere meg til middag. I og med at jeg ikke blir mindre mann av de nevnte eksemplene, blir jeg heller ikke et mindre menneske, tenker jeg. Jeg klarer heller ikke å se at bare fordi kvinner er født med pupper og livmor og jeg ikke er det, så skal en kvinne jeg har valgt å dele livet med lage middag til meg, vaske klærne mine, legge seg pent og lydig ned om jeg kjeder meg fordi det ikke er noe på tv og jeg tross alt kjenner på noe som minner om en liten tenning av å se på værdamene, eller på annen måte underkaste seg mine behov eller innfall.

For meg er feminisme likestilt med humanisme, og det er jeg for. Vi er mennesker. Så vi burde være humane overfor hverandre, uavhengig av kjønn, legning, tro, utseende osv. Kvinner og menn er ikke i krig med hverandre, i mitt hode. Jeg er ikke i krig mot døtrene mine, og heller ikke i krig mot kjæresten min eller kvinnelige kunstnerkolleger, ei dame i kassa på Rema eller noen med barnevogn som jeg møter på gata. Jeg føler ikke jeg er i en kamp om territorier kjønnene imellom. Eller makt, kjønnene imellom. Min identitet forsterkes ikke på en positiv måte gjennom å holde kvinner, homser, mørkhudede, barn, syke, trygdede eller andre utsatte grupper nede, eller av å kjøpe en stakkars prostituert med sprøytemerker på armene eller som er presset ut på gata av en eller annen hallik. Kanskje kan jeg fra tid til annen kjenne på litt aggressivitet i forhold til Sylvi Listhaug, Siv Jensen og Erna Solberg, men det handler ikke om at de er kvinner og bør holdes ved kjøkkenbenken eller i sekretærstolen, ved en sykeseng eller bak en langkost. Det handler om politikken de fører. Verdiene eller mangelen på dem, som jeg føler de representerer, der alt måles i kroner eller antall tilhengere på valgbarometre, og populismen sammen med frykt legges som et slør av mark foran alt som kunne gitt et sant bilde av hvem vi bør være og hva vi burde strekke oss etter. Hatet jeg opplever de gir næring til, raseringen av goder i samfunnet, det økende skillet mellom de som har og de som aldri vil få, politiske løftebrudd osv, har ingenting med kjønn å gjøre.  Slik følelsene jeg kjenner på i forhold til det, heller ikke har noe med kjønn å gjøre. At noen har en annen mening eller vil noe annet enn jeg gjør, betyr ikke at de bør bli gruppevoldtatt av en skokk flyktninger, som gjerne er konklusjonen det kokes ned til for enkelte som frekventerer diverse kommentarfelt. Media har endt opp med å være løpegutten til normalitetens onde tvilling. Ikke i ytringsfrihetens navn, men i Mammons.

Når det kommer til dette med kjønn, så kan en ikke legge alt ansvaret for hva en erfarte eller får til på det.  Noen av kvinnene jeg har hatt et forhold til, har vært gode for meg, andre har vært mindre gode. Enkelte også ødeleggende. Akkurat som jeg også har endt opp med å være god for noen og mindre god for andre. Men dette handler ikke om kjønn, det handler om personlige egenskaper og om hvordan vi som par har klart å løse ting utifra de forutsetningene vi hadde. De dårlige forholdene definerer ikke kjønnene, på en måte som gir meg grunn til å hate alle kvinner. Like lite som at jeg har grunn til å hate alle menn, fordi jeg ble mishandlet av min far da jeg var barn. Det jeg derimot kan, er å ta avstand fra det enkelte menn står for, og hva enkelte kvinner står for. Og det samme gjelder når det skal deles ut ros. Det vil si at det viktige er hva enkeltmennesker står for, ikke hva slags kjønn de er. Og med det lille standpunktet, runder jeg av dagens Vannland.

Bildet som følger dette innlegget, viser et tidlig stadium i det som senere skulle bli et maleri med tittelen Utsikt. 

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: