Det var en gang...

I går så jeg et program på Discovery som handlet om hippietiden. Selv var jeg litt for ung til å ta del i den, men jeg var ungdom i kjølvannet av den, og hadde min periode med langt hår og broderte kjortler der.

Når en stiller hippiebevegelsen med sitt kjærlighetsbudskap opp mot livet vi lever i dag, blir det nesten som å betrakte to forskjellige planeter. For i dag er ungdom opptatt av helt andre greier enn på sekstitallet, slik jeg opplever det. Og det de er mest opptatt av, er om de er vellykkede eller ei, virker det som. Og det å ha riktige eiendeler å vise fram. Pluss fyllmasse i lepper og pupper. I tillegg til dataspill. I stedet for protestvisesangere lik Bob Dylan som sang sanger som denne, har vi i dag Tone Damli Aaberge som bygger merkevare og livnærer seg på å reklamere for spillselskaper, og fronter sitt budskap og sitt rollemodellpotensiale via det. Og rundt omkring i de tusen hjem sitter folk og spiller bort lønna si mens de drømmer om å bli som Tone eller få dyre biler og vesker til hundre tusen. Noe de ikke vil få. I stedet blir noen spillavhengige, og får ødelagt livene sine. Men de velger jo selv. Ikke sant?

Nå var det sikkert noen som var mye opptatt av eiendeler og hadde klassebevissthet markert i form av genseren løst hengende over skuldrene i min ungdom også, men jeg kjente dem ikke. De var som en liten gruppe jeg bare skimtet i øyekroken og hadde ingenting med livet mitt å gjøre.

I hippietiden gikk folk med løsthengende kjoler, og noen med løsthengende pupper. Nå går de i ettersittende treningsklær av riktig og dyrt merke, alternativt kler de seg i dongeri og svart og går ut i gaten på natten med påskrifter som Soldiers of Odin på jakkeryggen og en tvilsom ideologi i magen, for å redde oss fra alle utlendingene de påstår klædder med de klamme fingrene sine på damene våre enda mer enn norske gutter gjør. Og Nato og Russland har begynt å rasle med sablene og unge høyre kommer med forslag som skal stenge grensene våre best mulig (typisk norsk å være best), og ikke oppfordre flyktningene til å komme hit. Som om krig og død ikke er oppfordring til å bevege seg god nok. Dette med å hjelpe flyktningen der de er, er bare retorikk, for å få ting til å virke spiselig i det døra låses og ansvaret presses på andre land. For vi har jo ikke råd. For nå skriker jo oljeselskapene opp om kjempetap og sparker folk inn i ledighet enda raskere enn de klarer å pumpe opp oljen. Det er ikke godt å si, tapet de hyler om er vel kanskje mer en nedgang i inntekt enn reelt tap, men hva vet vel jeg. 

Sånn er det nå, sett fra mitt ståsted. Mens ungdom på sekstitallet reiste seg mot krigen i Vietnam, rasefordommer og kapitalens maktstrukturer og svidde av en liten joint, sitter det nå ungdommer i mørke og våte underganger og kjører skitne sprøyter med tvilsomt innhold inn i kroppen i stedet for at vi unner dem i det minste et rent sprøyterom.

Det var interessant å se på programmet om sekstitallet. Akkurat som det er interessant å lese aviser i dag. For i avisene kommer det fram mye rart. Nå har Rema 1000 begynt med reklame som ser ut som artikler, ikledd bilder som skal få oss til å koble kjeden opp mot gode kjerneverdier som familiehygge, i stedet for et begrenset vareutvalg. Ikke forstår jeg at vi trenger en slik form for reklame/manipulasjon. For meg er det absolutt nok å få vite hva jeg kan kjøpe og hva det koster. Men det er nå i hvert fall gratis å lese reklame. Noe det ellers blir mindre og mindre av i nettavisene.

Nå har ikke jeg noe som helst problemer med å forstå at aviser må få betalt for jobben de gjør, men det blir litt smakløst når de bruker overtydelig spalteplass til å reklamere for at her kan du lese dødsannonsene, og når bisettelser skal finne sted. Du må bare betale for det først. Hvem og hvor mange som leser dødsannonsene og hvor mye det er å tjene på å ta betaling for det, aner jeg ikke. Men det får nå være måte på til smakløshet.  I mitt hode burde det vært gratis for både fattig og rik, gammel som ung. Det vil si noe samfunnet burde ta kostnadene ved, om ikke avisene unner folk det. Det får nå være grenser for hva en skal gjøre skillinger på.

Det er ikke rart folk sliter i dag. Med alt som skal leves opp til og alt som kommer med en pris de gjerne ikke skimter omfanget av. Det flommer over av glansbilder der livet til kjendiser og rollemodeller benyttes til det fulle for at ungdommen skal svi av mest mulig penger. Uten at de likevel har en mulighet til å leve opp til standarden de lokkes til å betale en inngangsbillett for. At ungdom ender opp med angst og depresjoner er i mitt hode veldig forståelig. Jeg er glad jeg ikke er ung i dag. Det jeg likevel er enda mindre glad for, er at jeg holder på å bli gammel. For de gamle får det vel ikke nødvendigvis noe bedre framover de heller. Selv om noen mener de har det altfor bra, mener de vel egentlig at de koster altfor mye.

Dagens bilde er et selvportrett, og fikk tittelen Regresjon.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: