Livet, døden og sorgen.

Gradestokken har i løpet av natten sneket seg under null, og isholka har lagt seg utenfor her jeg bor. Inne, derimot, er det lunt og isfritt. Og datteren min ligger og sover inne på rommet sitt, mens jeg har krabbet meg ut av loppekassa og fått senket ræva framfor pc-en. For jo, yngste datteren som bor utenbys er hjemme noen dager. Og det er alltid kjekt, selv om årsaken for turen denne gangen ikke var av de beste. En nær slektning døde nylig, og hun kom hjem for å delta i begravelsen.

I går leste jeg et blogginnlegg der ei ung jente snakker litt om tankene sin rundt det å bli eldre. Selv er jeg eldre. Og jeg har også noen tanker rundt det. De er nok kanskje litt annerledes de som unge mennesker tenker, men sånn er det gjerne; årene gir en gjerne et annet syn på ting enn det en skuer i yngre år. Fort eksempel har jo ung og gammel litt forskjellig utgangspunkt for sitt syn på livet. Når en er ung har en årene foran seg, mens ved et gitt punkt skjer det at de fleste plutselig ligger bak oss. Noe som i seg selv ikke nødvendigvis gir en forskjell i forhold til opplevelsen av dagen i dag, en fugl som synger eller synet av en solskinnsdag, men det er likevel en kjensgjerning en må forholde seg til, om en går inn i et tankegods og de følelser som dreier seg rundt livet og døden.

En annen forskjell mellom ung og gammel er dette med helse, krefter og oppsamlet erfaring. En opplevelse mange ser ut til å ha, er at eldre folk enn dem selv er redde eller teite eller ikke forstår noe. Andre tenker at alder gir visdom.

Det er i mitt hode lett å konkludere med at mangel på kunnskap og erfaring neppe leder til visdom. Noe som igjen betyr at de yngste ikke alltid vet best, selv om de gjerne tror det. Men, som jeg skrev under nevnte blogginnlegg, så er heller ikke erfaring det samme som visdom. Og visdom er ikke det samme som evne til å ta gode valg. Det er heller ikke slik at det livet en har levd har unnlatt å sette spor etter seg, enten det er positive eller negative spor. Slik er det for alle, sporene starter ved fødselen. Hva en gjør med disse sporene er derimot forskjellig. Noen bærer sine arr som medaljer, andre forsøker å ikke forholde seg til dem, og i hvert fall ikke la omgivelsene få se dem. Skam er ikke noe som er forbeholdt ungdommen. Det er heller ikke opplevd smerte, sorg, vilje, livsmot eller håpløshet.

Vi mennesker er forskjellige. Og vi reagerer forskjellig. Da døtrene mine skulle i begravelsen jeg nevnte, minnet jeg dem på dette. For det er slik, at også i møte med smerte og sorg er vi forskjellige, og det finnes ingen oppskrift eller en riktig eller gal følelse, når det kommer til det å kjenne på eller uttrykke sorg. Dette gjelder både for deg selv, og alle andre. Noen lukker seg inne med det de føler, andre lar følelsene slippe fram. Noen ender opp med å ta seg av det praktiske ved for eksempel en begravelse, andre ender opp med å forholde seg til ting som for enkelte kan virke merkelige eller bagatellmessige.

Men vi skal være forsiktige med å klassifisere eller gi poeng til våre egne eller andres reaksjoner. Vi har alle en bagasje, og vi har alle på et vis lært noe om det å vise og forholde oss til sterke følelser, som vi ikke automatisk kan legge bort, bare fordi det finnes mennesker rundt oss som føler de eier den eneste riktige definisjonen av en sorgprosess. Dette er det viktig for meg at ungene mine tar med seg. Det handler om empati.  Det handler også om respekt. Overfor andre, og overfor seg selv.

Noen har gjennom livet opplevd å få rom for sine følelsesuttrykk, andre har opplevd at følelsene de har kjent på og vist fram har blitt brukt mot dem, misforstått, latterliggjort eller bagatellisert, og har kanskje bare fått beskjed om å ta seg sammen når livet har blitt vanskelig. En liten episode og erfaring kan vokse inni et menneske, og føre til at en dør bli lukket. Egen sårbarhet i møte med sorg kan for noen være så stor at det utenfra kan se ut som om de ikke klarer å ta den inn over seg. Og kanskje det er nettopp slik, kanskje klarer de faktisk ikke å ta det inn over seg. Men dette er ikke straffbart, og derfor heller ikke opp til noen å dømme.  Dette gjelder både ung og gammel.  Akkurat som at tårer heller ikke er straffbart. Enten det er én tåre, eller flere. Hadde livet funnet mening i å telle tårer, ville evolusjonen ført til at vi ble født dråpetellere, men det blir vi ikke. De som teller tårer over døden styres derfor av noe helt annet enn livets behov. Men heller ikke det trenger vi å dømme.

Og med dette runder jeg av for denne gang. Livet byr ikke kun på lystighet, men ute skinner sola, og det synes jeg er litt fint å se.

Dagens bilde har fått arbeidstittelen Bønn, men er langt fra ferdigmalt. Vanligvis vet jeg hvor jeg vil når jeg begynner på et bilde, men i forhold til dette vet jeg ikke hva som vil skje. Kanskje blir det bare malt over en dag slik at et annet motiv for bruke lerretet til å uttrykke noe, kanskje får det en helt ny retning med et helt annet innhold, eller kanskje innholdet blir det samme, men uttrykket annerledes. Men uansett vil det ligge en prosess bak den endelige målgangen. Slik det ligger bak så mangt en søker mot, eller vekk fra.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: