Kjære kunde.

Fredag kveld lagde jeg middag til kjæresten. Vi hadde en kveld alene, bare oss to. Noe som ikke skjer så ofte. Retten jeg valgte ble kyllinggryte med appelsin og blåmkålris. Og de risgreiene er ikke ris i det hele tatt, men bare blomkål lagd på samme måte som potetmos. Minus muskat. Smakte fortreffelig. Ikke var dette en vanskelig rett som tok flere timer å lage heller, så den anbefales, om du har noen du vil glede med litt god mat. For eksempel deg selv. For min del spiste jeg meg stappmett. Noe jeg ikke liker å gjøre. Likevel skjer det i blant. Som på fredag. Men det var da, mens nå er nå. Og nå har jeg nettopp spist litt havregrøt med rosiner til frokost. Smakte ikke verst det heller, selv om det neppe er noe å skrive blogg om.

Annet som skjer her og nå, er at både nett og tv har falt ut. Noe jeg liker mindre enn både appelsinkylling og havregrøt. Dette er ille. Selv om det kunne vært verre. For jeg fikk i det minste sms fra GET om at de arbeider med problemet, og det var bra, så slipper jeg i hvert fall å sitte i telefonkø og først etter år og dag omsider få treffe på en eller annen uengasjert stemme som spør om jeg har forsøkt å restarte modemet. Som om jeg ikke har lært meg til å forsøke det nå. Og som om feilen presumtivt alltid ligger hos meg. Uten at de klarer å se nøyaktig hva det er. Så de får sende en tekniker, blir det foreslått. En dag til uka, mellom ni og tolv eller tolv og fire. Og da kan en jo ikke gjøre annet enn å tilpasse timeplanen så godt det lar seg gjøre, og takke ja. Men så funker plutselig alt tre minutter senere. Noe som jo betyr at personen bak stemmen i telefonen ikke hadde peiling eller ikke gadd å sjekke det som sjekkes kan. Så der har du den.  Men om en ser akkurat denne dagens forhåpentligvis korte bortfall av tv og nett i forhold til alle de som bruker Canal Digital og nå mister en dynge med fjernsynskanaler, kommer jeg kanskje ikke så ille ut, selv om det snør ute - arrgh.

Å se på ting i forhold til noe annet, er ikke alltid det verste en kan gjøre. Men noe hokus pokus er det likevel ikke, for vi har lett for å sammenligne med det vi ikke når opp til, i stedet for å glede oss over det som er bedre enn det kunne ha vært. Vi må med andre ord gjøre en innsats selv. Og ikke konsekvent velge å ha fokus på alt som ikke passer oss, og derfor glemme at vi for eksempel har noen søte små smilehull, fordi de kommer i skyggen av våre utstående ører eller en brukket negl.

(Fortsatt er både nett og tv borte, så jeg får skrive litt til)

Om et par dager skal jeg på sykehuset og sjekke øynene mine. For et par uker siden var jeg hos en privatpraktiserende øyelege, men hun fant ut at jeg burde sendes videre. Det at jeg fikk time på Haukeland så kjapt, bekymrer meg. Jepp, sånn har det blitt. Det å stå i kø og måtte vente også innenfor helsevesenet, er blitt en slik selvfølge at når det ikke skjer, begynner jeg å mistenke noe alvorlig. Ikke i en slik grad at jeg begynner å skrive testamente, men tankene aktiveres. Her og nå mest fordi det i skrivende stund tikket inn en sms med påminnelse om timeavtale. Andre ganger fordi jeg tror jeg kjenner noe i øyet, eller fornemmer at jeg ser litt uklart. Uten at ting nødvendigvis har forandret seg så mye på to uker, hallo. Så det handler om fokus. Tanker og fantasi. Og så spisser det seg. Begynner å ta plass. Slik at andre ting kommer i skyggen. Og så glemmer en å glede seg over at avføringen fungerer, for eksempel. Eller andre ting. Det skal ikke stå på det. Når det kommer til saker vi kan la være å sette pris på i livene våre er mulighetene nærmest uendelige. 

Nå kom brøytebilen og skrelte vekk litt snø utenfor her. Og teppela området med salt. Og for litt siden var søppelbilen her, selv om jeg burde si bossbilen, siden jeg bor i Bergen. Så noe skjer, på tross av at nettet er borte. Verden stopper ikke helt opp. Det bare føles litt sånn. Og følelser er ikke bare, bare. Sånn er det. I blant krøller de til ting. Spesielt når de blir store. Følelser er ofte best når en ser dem på tv. For dem som har tv. Noe jeg altså ikke har her og nå. Så jeg må føle på ting som handler om meg selv. Nytter ikke å gå via Hver gang vi møtes, eller Tore på sporet nå gitt. Shit happens. Kanskje jeg får finne på noe å gjøre. Sette på en klesvask, for eksempel. Eller tørke støv.  Det å aktivisere kroppen virker ofte positivt på følelsene. Det er derfor det mentalt sett er sunnere å gå en tur enn å ligge i fosterstilling. Og med den lille erkjennelsen, runder jeg av dagens blogg. Uten helt å vite når den blir lagt ut på nett. For nei, nettet er fremdeles ikke kommet tilbake, men nå kom det en ny sms:

«Kjære kunde. Feilen i ditt område skyldes et signalutfall hos vår linjeleverandør. Det jobbes med å løse feilen og vi vil oppdatere deg så snart vi har informasjon om forventet rettetid.»

Akk, dette kan komme til å dra ut.

Ha en fin dag.

*
*
*

(Lenge senere: Klokka er nå 17.53, og tv og nett er tilbake).

Bjørn

Dagens link: