Handikappa.

I går fikk jeg handikappskilt/parkeringsskilt til bilen. Du vet, de der blå med bilde av en rullestol. Og i den forbindelse måtte jeg ta et passfoto. Når det gjelder fotoet av meg, kan det se ut som det er ment som reklame for torpedovirksomhet mer enn som en identifikasjon på et handikappkort. Men sånn er det, ikke alt er alltid slik det ser ut til å være ved første øyekast.

Å få et slikt parkeringskort gir meg et par fordeler jeg ikke var klar over. Jeg trodde det ga meg rett til å parkere på plasser merket for handikappede, and that’s it, men jeg ble opplyst om at jeg også kan parkere gratis på alle offentlige parkeringsplasser. Det inkluderer ved parkometre. I tillegg kan jeg stå utover vanlig tidsbegrensing, og jeg kan søke om å få slippe bompenger.

Nå kan det hende at noen synes dette er urettferdig på grensen til det latterlige, og at parkeringsfordeler pluss statlige ytelser bør begrenses til å sponse folk som har råd til en Tesla, gjerne som bil nummer to. Men sannheten er at det er åpent for alle å få et slikt kort. Fattig som rik. Det eneste du trenger er å pådra deg en lidelse, fysisk eller psykisk - gjerne begge deler - som er såpass alvorlig at den frarøver deg store deler av livskvalitetene dine i forhold til bevegelse og økonomi. Kapp av deg et bein eller brekk ryggen, for eksempel, så får du et kort. Mer skal det ikke til. Noen ganger trenger du ikke ha en utfordring som er synlig en gang. En alvorlig hjerte- eller lungesykdom kan være nok. Slike usynlige utfordringer kan selvfølgelig medføre at du får noen olme blikk fra noen som mener du er for frisk til å fortjene et parkeringskort fordi de så du smilte litt på en god dag en gang, men hallo, litt får vi som er heldigere enn folk flest tåle.

I tillegg til å få lov til å parkere gratis, gir et slikt blått kort deg noen kroker å henge identiteten din på. Ikke nødvendigvis så åpent at du føler for å skilte med det framfor alle og enhver, men mer som i et mørkt kott du kan gå inn i når du er alene, og se på deg selv der. For nei, det er ikke slik at et handikappkort gir deg et statusløft eller får deg til å føle deg helt konge en sen nattetime du ikke får sove.  I tillegg er det vel kanskje ingen høydare å ha en uføretrygd på toppen, slik jeg har. Å ende opp med en trygd er ikke det samme som å vinne i Idol. Så jeg må nok skuffe dem som måtte drømme om det; en trygd er en begrensning, ikke en døråpner eller et springbrett mot Lykkeland.  I stedet er det slik at den kan få deg til å følelse deg litt utenfor samfunnet. Som videre kan gjøre deg litt ensom. Som igjen kan få deg til å føle deg mindreverdig.

Nå er jeg heldigvis så heldig at jeg har en kjærest som ser mer enn det ytre av meg, men hadde jeg ikke hatt det, ville neppe et handikappkort og en trygd vært et spesielt godt sjekketriks, tror jeg. I blant dukker det opp reklame på tv for en sjekkeside som idiotisk nok kaller seg EliteSingles - for single med høye forventninger. Som om folk som søker andre sjekkesider ikke har høye forventninger. Uansett, jeg tror neppe de som søker seg til en slik sjekkeside ville stått i kø om jeg la ut en profil. Likevel kan det godt tenkes at det finnes noen personer der ute i vårt lille land som er misunnelige på folk som meg, det vil si på oss som har fått disse kjempefordelene som ligger i en trygd og et blått kort med rullestol på. Som om det er vi som er de heldige i livets lotteri.

I går, da jeg skulle handle mat, parkerte jeg for første gang på en handikapparkering. Ikke fordi det ikke var andre ledige plasser, men fordi jeg ville kjenne på hvordan det føles. Og følelsen ble litt delt. Det var greit å komme nærme døra til butikken, men jeg tok kortet vekk fra bilvinduet da jeg dro derfra. For jeg føler vel ikke helt at det er noe å skilte med hele tiden. Jeg drar ikke på byen med kortet hengende rundt halsen som et smykke eller limt fast i panna, for å si det slik. (Men nå drar jeg neppe på byen uansett, og panna er opptatt fra før, så der har du den).

Det er noe med de der merkelappene en føler livet gir en, som ikke alltid er like lett å heve seg over. I hvert fall ikke i alle situasjoner. Selv har jeg heldigvis etter hvert kommet over den verste skammen over at jeg ble formet til den jeg er i dag, men slik er det dessverre ikke for alle. Det er mange som bærer på mye skam over hvem og hva de er, hva de ikke klarer, hvordan de ser ut, hva de eier eller mangler osv, og ikke minst hva de tror andre tenker om dem. Dette med skam er ikke så lett å deale med. En vil derfor gjerne skjule den for andre, men det i seg selv medfører dessverre at den vokser. Tomater, blomster og lykke vokser i sollys, skam vokser i mørke kott i deg selv. Så for å bli kvitt litt av stemplet en føler en bærer på, må en legge skammen på bordet. Våge å vise den fram for både seg selv og andre. Ikke alltid og overfor alle, men overfor noen. Og ett sted må en begynne. Etter hvert vil en våge mer. Selv har jeg nå kommet dit at jeg skriver blogg om min.

Nok om det. Søndag er det fastelavn, så i dag eller i morgen formiddag skal jeg bake boller. Glutenfrie.

Bildet av bollene er fra fjorårets produksjon. Boller med krem er godt, og jeg gleder meg til å se barnebarnet gå berserk i herligheten. Livet mitt er jo mer enn trygd og parkeringsbevis, dårlig råd, skam eller andre utfordringer. Livet byr på et helt spekter av farger, fra de mørke til de lyse. Slik er det for alle. Livet er derfor også de gode stundene sammen med noen en bryr seg om og er trygg på. Og det er det viktig å huske på, så ikke utfordringene vokser en fullstendig over hodet, til de skygger for alt annet. Slik er det for meg, og slik er det for deg.

Ha en fin dag.

Bjørn.

Dagens link:  Gåsehudvakkert, ble det sagt om det du finner bak denne linken