I dag vil jeg snakke om regler og krav. Og da tenker jeg
ikke på ting som fartsgrenser eller andre saker som følges av trafikkskilt, men
hvilke regler vi har for oss selv, og for andre.
Selv om det ikke finnes fysiske trafikkskilt i en slik
sammenheng, så har vi alle en form for et sett av kjøreregler nedfelt i oss,
som forteller oss hvor eventuelle grenser går. Det samme gjelder i forhold til
pålegg. For livene våre består ikke kun av ting en ikke skal gjøre, men også
ting en bør gjøre. Saker en forsøker å leve opp til. Det er for eksempel ikke lov å slå barn, men det ligger i
genene og moralen til de fleste av oss at vi skal ta vare på dem og verne dem.
Nå er det også slik at i forskjellige grupperinger finnes
det forskjellige sett normer og krav, som gjør at en kan sitte på hver sin side
av gjerdet og føle at en selv har rett og at de på den andre siden tar feil.
Dette skyldes ikke nødvendigvis at noen er ondere eller bedre enn andre, men
hva vi har fått med oss av ballast, gjennom for eksempel oppdragelse, og hva vi
har etablert av sannheter i oss. Andre ganger er forskjellene vi ser for oss bare noe vi innbiller oss, og handler mest om projiseringer, glorifisering eller nedvurderinger.
Det betyr at det ikke nødvendigvis er slik at alle sannheter er så
veldig sanne selv om vi forfekter dem, men det er ikke bestandig sannhetsgehalten og intelligensen vår
som styrer livene vi lever. Ofte er det følelsene våre. De lever gjerne sitt eget liv.
Og nå har jeg kommet til poenget.
For det er ikke slik at følelsene våre gir samme
retningslinjer for alle. Ofte er vi for eksempel mer tolerante overfor oss selv
enn overfor andre, eller motsatt. Det er for eksempel for mange lettere å tilgi
en annen enn seg selv. På samme måte som
at det er lettere å trøste en annen enn seg selv, når et feilsteg er begått,
eller en standard ikke er levd opp til. Det betyr i praksis at det finnes et
sett regler som gjelder for de fleste, bare ikke for deg. Og dette kan det være
slitsomt å leve med. Inviterer du for eksempel noen på middag og ikke alt blir
helt vellykket, kan det bli en stor greie for deg. Men blir du bedt i middag og noe blir litt svidd
eller på annen måte ikke er hundre prosent, så har du neppe problemer med å
fortelle verten at det betyr veldig lite. Det kan være fordi du vil trøste, men
også fordi det faktisk betyr veldig lite for deg. At det blir en bagatell i forhold til andre ting som betyr mye mer. Så hvorfor er det en forskjell på
dere, hvorfor kan du ikke gi deg selv den samme toleransen og trøsten, samme medfølelsen som du kan vise en annen?
For enkelte kan dette spriket gi konsekvenser som gjør livet
veldig vanskelig. Det kan medføre at en ikke våger ting, og at selv om en
våger, alltid vil sitte med en bekreftelse på at en ikke er bra nok. Fordi
standarden en måler seg selv opp imot er uoppnåelig. Og det er ikke fordi
standarden er et fast nivå. For noen blir det slik at det er avstanden mellom
evne og nivå som er fastlagt. Det vil si at uansett hva du får til, vil målet
ligge like langt unna. Får du for eksempel til en treer, vil den bety lite om
målet er en sekser. Men får du til
sekseren, vil den for enkelte bety like lite som treeren, fordi målet nå har
blitt en nier. Det handler med andre ord om at du alltid stiller for høye krav
til deg selv, og at avstanden mellom evne og det du drømmer om er konstant.
For å bruke meg selv som eksempel, så vil det alltid ligge
en avstand mellom det maleriet jeg klarer å male, og det jeg ønsker å få til.
Dette skyldes i hovedsak at evnen til å se utvikles like fort eller kanskje
også raskere, enn evnen til å male. Det vil si at når et bilde er ferdig, har
evnen min til å se kvaliteter utviklet seg så mye at også målet har blitt et nytt, og
jeg ser tydelig manglene i det ferdige bildet mitt. For meg kan dette være en
drivkraft. Det gir meg noe å strekke meg etter, og jeg klarer å si til meg at
det ferdige maleriet er hva jeg klarte å få til på et gitt tidspunkt, og at det er
greit. Jeg kan likevel stille det ut, og
føle at jeg har fått til noe.
Andre har det ikke på samme måte som jeg har i forhold til
arbeidet mitt. Og for enkelte handler det ikke kun om hva de får til, men hvem
de er. Det vil si at de aldri blir bra nok. Noe som kan ha mange årsaker, men
konsekvensen er uansett ikke lett å bære. For en av konsekvensene kan være at
du skammer deg så mye over deg selv, at du ikke våger å vise hvem du er. Og
ender opp med å leve i skjul, mens du bruker alt for mye energi på å gjemme
deg, og arbeider eller drømmer om å bli bra nok. Energi du kunne brukt på noe helt annet. Du kunne for eksempel brukt den til å bygge en mer åpen relasjon til noen du bryr deg om.
Så hvorfor er det slik? Hvorfor klarer vi ikke å akseptere
oss selv som den vi er, når vi klarer å akseptere andre som er ganske like oss?
Hvorfor kan en venn som trår litt feil få trøst av deg, mens du ikke klarer å
gi deg selv samme trøsten når det er du som trår litt feil? Hvorfor er det ett
sett regler for deg og et annet for din venn?
Som sagt, det kan være mange årsaker. Men det betyr ikke at
det ikke er mulig å gjøre noe med av den grunn. For det går an å gi seg selv litt slack
også. En må bare begynne å trene litt på det. Forsøke å finne fram til en annen
stemme i seg selv, og ikke kun den som rakker ned på deg. For den positive stemmen finnes,
det er bare det at du selv overdøver den.
Og med det får jeg runde av, så ikke dette innlegget blir
altfor langt. Du kan lese mer om empati, medfølelse og selvmedfølelse her.
Dagens bilde viser en tegning barnebarnet mitt lagde på
kjæresten min sitt whiteboard en dag. Vi snakker ikke stor kunst her, men
tegningen har likevel en verdi. Barnetegninger har gjerne det. Slik barna har
en verdi. Og du har en verdi. Uten at alt trenger å være så føkkings perfekt eller standardisert hele tiden.
Ha en fin dag.
Bjørn
Dagens link:
Takk :)
SvarSlettBare hyggelig om noe av det nådde deg, Molly.
SlettHa en fin helg.:)
Bjørn