Djevelens verk.

Så var det tid for å begynne på et nytt maleri. Det vil si at jeg nok en gang måtte inn i en prosess som starter med å stirre på et hvitt lerret som stirrer tilbake, og forsøker å få meg til å tro at jeg ikke kan noe, ikke er noe, aldri vil få til noe og egentlig ikke trenger å forsøke. 

Eller ikke helt, for denne gangen var lerretet og flaten blå og ikke hvit da jeg streket opp omrisset av et ansikt, som skal bli til et bilde med tittelen «Djevelens verk». Den blå bakgrunnen skyldes at forrige forsøk ble malt over. Grunnen til dét igjen, var at jeg måtte innse at bildet jeg holdt på med ikke holdt mål. For slik er det i blant. I kunsten og i livet. Vi må begynne på nytt med noe, fordi vi kommer til et punkt hvor det er det eneste riktige å gjøre. Uten at det av den grunn nødvendigvis for alle blir en bekreftelse på at en ikke kan, er eller får til noe. 

Men OM en føler at livet bringer med seg mange slike bekreftelser på verdiløshet, så skyldes det gjerne at en slik oppfatning av deg selv ble podet inn i deg i ung alder. Ikke i form av Guds plan eller Djevelens verk. Stemmen som forteller at en er verdiløs, kan i stedet være foreldres, søsken, lærere, trenere eller andre sin. Og det er den eller de stemmene som kan poppe fram igjen, når livet senere byr på motgang eller utfordringer. Vi tror det er vår egen stemme, en form for sannhet vi har kommet fram til, men greia med det å tro, er som alltid ikke det samme som fakta. Det er derfor vi kaller tro for tro, og ikke for viten eller kunnskap. 

Å arbeide med kunst, er ikke å ta seg fem minutter mellom rødvinsflaskene for å sette en strek på et papir eller kaste litt maling på veggen. Det krever forkunnskaper, utvikling, prosesser og standhaftighet. Samtidig forutsetter det gjerne at en er i kontakt med noe inne i en selv, som en kanskje ikke trenger å hente fram hele tiden, om det daglige arbeidet en har er å sette i en skrue eller annet som i blant går mer eller mindre automatisk. Det å arbeide med kunst har lite å gjøre med romantiseringen vi i blant blir forevist. I stedet føles det til tider som å legge hodet på blokka gang etter gang.

Noen skaper kunst, andre opplever den. De fleste lytter til musikk og mange leser bøker. Hvor mange som oppsøker gallerier og museer for å se på kunst, vet jeg ikke, men jeg regner med at det er flere enn de som oppsøker dem aktivt, som ville savnet kunstuttrykk om de ble borte. Enten det gjelder musikk og bøker, film,  teater og bilder, skulpturer, kunsthåndverk og all den designen som er med på å forme omgivelsene våre. Alt sammen har startet med en tanke, og et forsøk, og et nytt forsøk. Det er lite som har skjedd over natta. Det er en prosess. Og for kunstneren kan denne prosessen til tider gi et kick av lystfølelse og opplevelse av å beherske noe, men mesteparten av tiden handler det om å stå i motstand. Enten motstanden er så fysisk som marmor, eller av mental art.

På nett leser jeg at Vebjørn Sand skal stille ut i Bergen. Han er en kunstner som har fått et navn, og også en inntekt. Slik er det gjerne ikke for majoriteten av kunstnere. Mange må ha en jobb ved siden av det å arbeide med det de brenner for, bare for å overleve. Det er heller ikke all kunst som ender opp i gallerier eller på museer. Blant annet finnes det etter hvert mye gatekunst rundt oss. I Bergen dukket denne opp under en bro for noen dager siden.

Noen former for kunst er det vi kaller folkelig og lett å forstå, annet er ikke alltid like tilgjengelig. Men vi trenger alt. Vi trenger referansepunktene. Også de som i blant vipper over i det pretensiøse:

MED TITTEL I BUNNEN

I min beregnende jakt på publikums oppmerksomhet skriver jeg med spisset blyant og pedantisk sirlighet 

”Mitt Vrengte Hjerte” 

på hvitt håndlaget papir. Så heller jeg rød maling over fra en høyde så svimlende at den opplagt må gi assosiasjoner til det guddommelige, og kaller verket 

”Tilfeldighetens møte med poesi.”

På samme måte som det folkelige og det pretensiøse, trenger vi det grensesprengende og nyskapende. Akkurat som vi også trenger det som hentes rett ut av hjertet eller kunstnerens egen historie. Alle kjenner til Munch, og Skriket, mange kjenner også til Frida Kahlo. Kunst er form og farge, lyd og ord, bevegelse og toner. Minimalisme og overflod. Kunst er også glede, sorg, smerte og fortvilelse og politikk. Dette er kjente områder fra livet som hentes fram i kunsten, og som gjør noe med oss når vi får møte det. Enten det vises subtilt eller mer som et slag i mellomgulvet.

KALLIGRAFI

sur svette

og lukten av sæd

klynger seg

til natt

og gane

Lolita

skjærer dikt i hud

  

I blant møter en mennesker som mener at kunst bør være markedsstyrt. De vil si at kunst som selger overlever på grunn av sine kvaliteter. Selger det ikke er det fordi ingen vil ha den eller trenger den. Og grunnen til at ingen vil ha den er at den ikke er god nok. Selv er jeg ikke tilhenger av et slikt syn. Blant annet fordi kunst som for eksempel provoserer eller utfordrer kanskje ikke alltid er salgbar, men den kan likevel ha en verdi. Den gjør noe med oss. Får oss til å kjenne på noe eller til å ta stilling til noe. Og det synes jeg er bra. Vi trenger det vakre, men også det som utfordrer, beveger oss, får oss til å se lenger enn til allerede godtatte sannheter. Van Gogh solgte for eksempel tilnærmet ingenting i løpet av sin karriere.

Åpenhet er bra når det kommer til kunst. Både når det kommer til det å gi og det å ta inn over seg. I går fikk jeg ta del i prosessen som skal lede til en utstilling med foto og video. Den unge damen som skal ha denne utstillingen, holdt en kort visning for en liten gruppe og la fram noen av tankene, ideene og skissene sine. Og det var spennende. Helt annerledes hva jeg selv holder på med for tiden, men likevel ga det meg energi og nye ideer. Slik en gjerne får oppleve om en forsøker å gå inn i andres tanker, følelser, ideer og vyer i stedet for kun å ha fokus på sitt eget og sine mer eller mindre bastante avgrensinger. Vi kan alle lære noe av hverandre.  Slik vi alle kan få til noe. Livet kan i blant oppleves som et skremmende hvitt lerret vi føler vi må fylle med linjer, former og farger andre kan godta eller like, men samtidig er livet og dagene vi lever en mulighet, noe vi får lov til å fylle på vårt eget vis. Og med den lille åpne døra runder jeg av dette blogginnlegget.

Dagens bilde viser en detalj av det så vidt påbegynte maleriet "Djevelens verk".

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: