That’s my cookie.

Det er grått utenfor vinduet mitt i dag. Men fra i morgen kommer våren, sies det i avisen, og det skal bli opp mot femten varme. Kan’ke si at den nyheten plager meg nevneverdig. Godt vær er gjerne velkomment, og det kan til og med hjelpe på humøret - for dem som har problemer med det. Selv om det også kan slå ut negativt. Om du er for fattig til å gjøre noe, enten det er for deg selv eller ungene dine, er ikke fint vær, sol og badetemperaturer alltid en kjerne til lykke. Eller om du for eksempel sitter og gnukker på en depresjon, og ikke klarer å nyte noe som helst. Da kan finvær gjøre ting enda verre. Fordi kontraster forsterkes, og du føler deg ekskludert fra den gruppen som nyter livet og sola og utepilsen og softisen.

Selv har jeg ingen depresjon i skrivende stund. Jeg hadde en lei en i fjor, men i år har jeg bare gått et par trinn ned i trappa fra tid til annen, ikke helt i kjelleren. Samtidig hender det jeg opplever enkelte streifturer mot loftet, og øyeblikk av noe som minner om livsgnist. Disse øyeblikkene kan vare fra timer til noen dager til kanskje ei uke. For slik er livet mitt, at det svinger litt mer enn hva jeg opplever er normalt. De litt hyppige og store svingningene tilsier altså at jeg er litt unormal – hah, bombe.

Å leve livet som unormal er ikke det samme som å leve livet som spesiell. Spesielle er jo alle, på sitt vis, sies det. Eller vi ønsker å være det. På en positiv måte, selvfølgelig. Helst ikke i form av å leve med angst, uvelkomne utvekster, fattigdom eller utfordringer som spiser deg langsomt opp. Skal vi først være spesielle, vil vi helst være spesielt vakre, sexy, rike eller flinke. Selv om de fleste stort sett tror de er litt mer spesielle enn de virkelig er. Majoriteten ligger nok og vaker rundt punktet for normalitet, dvs sånn ca midt på treet.  Og det forandrer lite om du skeier litt ut i ferien. Du blir verken mer «crasy» eller mer sexy av å ha på en tåpelig feriehatt mens du drikke paraplydrinker.

Å drikke deg drita i helgen eller ferien gjør deg ikke spesiell, sånn er det bare, hatt eller ikke hatt. Så mannen i dress, som brøt seg inn i en barnehage og sovnet på sofaen, kan nok ikke påberope seg å være av de utvalgte. Det kan heller ikke sofaen han sovnet på gjøre, selv om journalisten som skrev om «nyheten», under bildet som er lagt ved, kan fortelle at den fant tilbake til sin kone: «Inne fant lovens lange arm en sovende mann i dress på sofaen som senere ble overlevert til sin ektemake i god behold.» Det blir litt som i boligannonsene på FINN, der det står: Hus til salgs, barnevennlig og med garasje i et attraktivt nabolag.»  

Om dårlig språk eller skrivefeil gjør deg spesiell er usikkert. Selv presterer jeg å legge etter meg en del skrivefeil fra tid til annen. Og det er litt flaut, kjenner jeg da. Det vil si at jeg skammer meg. Jeg er god på dette med skam. Skammen er en del av dagliglivet her på berget. Men flauhet og skam går over, selv om det kan leve i minnet og vi kan føle på det når minnet vekkes. Og det gjør det. Popp, så er det et minne der, som nesten får meg til å ville krype under gulvet. Uten at jeg under gulvet ville funnet en følelse som fikk meg til å kjenne meg nevneverdig spesiell eller utvalgt, er likevel trangen til å krype ned dit der. Denne trangen er minst like sterk som andre tranger, men gjør livet ganske smalt, i stedet for å utvide det.

Jeg vet ikke hva som er spesielt ved deg, eller hva som er normalt/unormalt. Men det jeg vet, er at det i blant blir litt for mye fokus på disse tingene for enkelte. At du kanskje kjenner litt for ofte på skam, og hva som i andres øyne gjør deg unormal eller ikke bra nok. Alternativt at du tenker litt for mye på hva som ville gjort deg mer spesiell. Og det siste er litt merkelig, for vi vil gjerne blende inn også. Vi drømmer med andre ord om å være både spesielle og om å ikke skille oss ut. På en og samme tid. Og det er jo litt merkelig, men likevel ikke så sjeldent at det kvalifiserer til å være verken unormal eller spesiell. Tro meg.

Frokosten er unnagjort. En kopp kaffe og en bolle havregrøt. For noen måneder siden var det skiver med jordbærsyltetøy som kjennetegnet frokosten, nå er det altså havregrøt. Jeg liker rutiner. Rutiner er langt bedre enn å jakte på det spesielle hele tiden. Jakten fra eller til noe, minner i blant om ei panikkslagen katte som spretter opp og ned av gardinene uten å finne ro. Jeg liker ikke å være i en slik tilstand. Jeg liker ikke å se på andre i en slik tilstand heller. I stedet er det slik for meg, at rotfeste smaker bedre enn en evig jakt. Rutiner og forutsigbarhet som hovedingrediens, og så litt småsprell på dager med sol - That’s my cookie.

Dagens bilde viser et hode i leire, og det fikk tittelen "Angst".

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: