Litt om grenser.

Påsken sklir mot slutten. Og folk skal ned fra fjellet og ta seg hjem. Dvs de som har vært på hytta, eller på andre siden av et fjell hvor folk har hytter. De som bor på høyfjellshotell er kanskje flyktninger, så de må være der de er. Eller de kan i hvert fall ikke selv bestemme når de skal forlate stedet, selv om noen vil påstå at de kan velge å reise hjem eller hvor de nå i helvete kom fra. Et valg som nok ser mer ut som et reelt valg på papiret enn i virkeligheten. For noe hjem å reise til finnes nok ikke for alle.

Når påsken er over blir det mange biler på veiene. Og noen av sjåførene blir utålmodige. Dermed blir det gjerne litt kjefting, stress, tung fot på gasspedalen og hasardiøse forbikjøringer, når de slipper fri fra kolonnen de måtte kjøre i over fjellet. Mens i baksetet sitter det kanskje barn og ser over skulderen til sin hissige rollemodell, og får med seg alt som sies og kjørevalg som tas, der de suser fram i hundre, med bare en blikkboks rundt seg selv og pappa og mamma grenseløsheten. Noen ulykker blir det vel kanskje også. Og enkelte stoppes i fartskontroll og mister lappen. Det siste må vel kunne betegnes som bra. Å miste lappen handler om årsak og sammenheng og er noe vi velger selv, det skyldes ikke forpulte purkefaen som lurker i veikanten i stedet for å ta seg av de virkelige forbryterne eller jakter på mulige terrorister.  

Norge er Norge og verden er verden, og i verden er det krig. Folk dreper hverandre i rettferdighetens navn, andre flykter, mens atter andre stenger grensene sine for de som flykter fra krig og død og lemlestelse og frykt og sult. Og bak de trygge grensene som stenges, tenkes tanker som utklasser rettferdighetstanker og medmenneskelighet nesten uten at motforestillinger får plass på banen i det hele tatt, gjerne i biler som freser ned fra påskefjellet. Som overlates til rev, reinsdyr og noen av de flyktningene som tross alt klarte å snike seg inn på oss. Pluss kanskje en jerv, om ingen har skutt den enda.

For egen del ble det ikke noe påskefjell. Men i går var jeg i «huset i skogen» og spiste middag hos svigermor. Og det var koselig. Ingen som drepte hverandre og trafikken var til å leve med både fram og tilbake. Min lille, nye bil fungerer helt fint, og det er ikke sikkert jeg hadde kommet fortere fram om den hadde vært en feit BMW. Da måtte jeg i hvert fall brutt fartsgrensen. Og ikke alle grenser bør en vel bryte bare fordi en er mett og trygg og skal et sted. Det får da være grenser.

I dag skjer det ikke så mye. Kjæresten og jeg skal spise middag, og så skal vi se en episode eller to av Breaking Bad, der vi har kommet til sesong fem. Å se sesong fem var på tide, for det begynner å bli lenge siden vi så de andre sesongene. På den annen side må ikke alt bestandig skje her og nå, selv om folk klistrer dekaler med Carpe Diem på veggene sine. Så kanskje det er greit at vi ventet litt. Hastverk er lastverk, er det noe som heter. Og det gjelder kanskje både i heimen, på veien, eller om en tenker å invadere Irak, Iran, Nord Korea eller Syria. Det er lov å tenke seg litt om så en ikke ender opp med å drite på hæla i siv iver, eller havner utfor et stup en ikke så for bare trær i skogen.

Tenke sjæl, var det en som sang en gang. Og det er viktig. Men også HVA en tenker er viktig. Og hva en adopterer av andres tanker, for så å hevde at tankene er ens egne. For ikke alle tanker som forsøker å krype under huden på deg er rene og pene og vil deg vel, selv om de framstilles slik. Noen av dem kan faktisk grense til galskap, selv om det kan være vanskelig å se det - antagelig fordi de har vært på smilekurs.

Bildet på toppen er av barnebarnet mitt som ser på en hest. Å se på en hest er ikke det verste en kan gjøre som barn. Eller som voksen. Jeg kunne ramset opp ei liste så lang som et vondt år over ting som er verre. Men det skal jeg la være. 

Ha en dag.

Gjerne en fin en.

Bjørn

Dagens link: