Mens vi venter på Godot.

Er det noe jeg hater, så er det å vente. Når jeg venter, havner jeg ofte i et tomrom, der lite blir gjort, fordi fokus er mest på det jeg venter på. Altså noe som ikke er her og nå. Jeg skal ikke påstå at det blir gjort så mye når jeg ikke venter heller, men det skjer absolutt minst når jeg venter. Og jeg blir rastløs i tillegg. Det setter seg i kroppen. Slik at det blir vanskelig å slappe av mens jeg gjør lite. Å gjøre lite er en langt bedre opplevelse uten rastløshet.

I dag venter jeg. Jeg venter på å få underskrevet et billån på nett. Det vil si at jeg får en melding fra banken min når alt er klart for signatur. For signatur skjer på nett nå, har jeg forstått. Samtidig venter jeg på telefon fra firmaet som har solgt meg min nye(brukte) lille bil, med bekreftelse på at den kan hentes i dag. Eventuelt at jeg må vente til i morgen.

Jeg vil gjerne at lånepapirene skal være skrevet under før jeg henter bilen. Det føles best slik. Så det stresser meg å vente. Det oppleves som å ikke ha kontroll. Og det liker jeg ikke. Det er mye jeg ikke liker. Dette er bare én ting. Trøsten er at ventingen tar så stort fokus akkurat her og nå, at alt annet jeg ikke liker kommer litt i bakleksa. Det samme skjer når jeg frykter noe. Da tar det jeg frykter så stor plass, at det ikke blir rom for å glede seg eller se muligheter. Noe som jo ikke betyr at muligheter ikke finnes, men kun at jeg ikke klarer å fokusere på det. Venting og frykt har for å gjenta meg selv, altså noe til felles. Begge deler får meg til å gro skylapper. Slik at jeg ser kun en liten flik av virkeligheten jeg omgir meg med.

Det er mye en kan vente på. Og mange som venter. Ikke bare jeg. Noen venter på lottogevinsten, andre på å møte et menneske å bli glad i. Mens atter andre venter på Godot.  Kanskje det er slik at veldig mange venter på Godot. Kanskje lottogevinsten er Godot. Det er ikke godt å si. Kanskje Vannlandet er Godot.

Uansett, om ikke så lenge vil jeg slippe å vente på min nye bil. Men jeg frykter at jeg ganske snart vil begynne å vente på at den begynner å krangle. For jeg har levd så lenge med et uforutsigbart bilhold nå, at det blir vanskelig å legge fra seg de negative forventningene og stole på at ingen feil oppstår. For slik er jeg skrudd sammen. Det blir mye som når en har hatt et dårlig forhold til noen over lang tid, kan det bli vanskelig å stole på nye mennesker en møter. Spesielt om en har blitt utsatt for ting en ikke burde blitt utsatt for. Som svik. Eller vold. Eller andre overgrep.

Selv brukte jeg lang tid på å komme dit at jeg stoler på kjæresten min. Men nå gjør jeg det. Selv om det ligger en stemme et sted inni meg som sier at en ikke kan stole på noen, ikke en gang på seg selv, så får den ikke så stor plass lenger. Men jeg venter likevel ikke på at den skal bli helt borte. Ikke aktivt. Altså ikke på samme måte som jeg venter på andre ting. Som for eksempel nettet, om det ligger nede. Da venter jeg intenst, full av frustrasjon og i blant sinne. Det å vente på å bli trygg på andre mennesker, er mer som å være i en prosess en ikke tenker så mye over. Som fordøyelsen. Eller aldringsprosessen. Selv om dette også fungerer som opphav til frustrasjon for enkelte.  

Det å bli gammel er ikke noe jeg venter på med mye utålmodighet og stress. Noen vil sikkert si at jeg er gammel allerede, og at ventetiden dermed er over, men alt er relativt. Ofte handler det om øynene som ser. Slik er det med mye. Jeg, for eksempel, ser kanskje på kunst med andre øyne enn en som ikke arbeider med det. Akkurat som en slakter ser annerledes på pølser enn folk flest. Det betyr at folk er forskjellige. Noen er likevel mer forskjellige enn andre, og trives med det, mens andre ønsker å være like. Gjerne likest mulig noen de ser opp til.  Og gjerne på grensen til å framstå som kloning. Felles for oss alle er likevel at vi venter. Alle venter. Om ikke i dag, så i morgen. På ett eller annet. Eller noen. Noen å krype inntil eller at noen skal slippe deg fri. Noen venter kanskje til og med på noe å vente på.

Nå skal du få slippe å vente lenger på slutten av denne bloggen, for dagens blogg er over. Bilselgeren ringte nettopp, med beskjed om at de skal gi bilen en service før jeg får den, siden det nærmer seg tiden for det. Dermed sparer jeg de pengene. Jeg liker å spare penger. Så da får jeg heller vente på bilen til i morgen, som nå ser ut til å ha blitt et styrket alternativ. Men det KUNNE skje at de klarte å bli ferdige i dag. Så jeg får bare vente og se. Og håpe.

Dagens bilde er det ene datteren min som har tatt.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: