Om holdninger og elefanter i rommet.

I går var det flere inne og leste på Vannlandet enn til vanlig. Jeg skal ikke påstå med skråsikkerhet at det hadde noe å gjøre med at jeg skrev «ronke» i overskriften, men jeg ser heller ikke bort ifra at det kan ha hatt en liten smule innvirkning. I det minste hadde jeg selv klikket på en slik overskrift.

I går var i går, i dag er i dag. Med nye overskrifter en kan klikke på. Blant de jeg selv har klikket på dag, er en som leder til en artikkel der Fabian Stang forteller om angst og depresjon. Og det er bra. Ikke at han har en slik utfordring, men at han forteller om den. Åpenhet er stort sett bedre enn taushet. Åpenhet rundt slike tema leder til aksept, taushet leder til skam og ensomhet. Selv om noen kan bli lei alle profilerte mennesker som har slitt eller sliter med noe, så er det likevel bedre at det prates om det enn at det ties ihjel. Det er nok av ting som ties i hjel likevel, det skal ikke stå på det. Tenk bare på innad i en familie. Kanskje din egen. Hvor mye som faktisk ties i hjel. Hvor mye du brenner inne med. Enten det er positive ting du ikke våger å sette ord på – ønsker og håp og drømmer - eller negative saker – som sinne, skam, sorg eller uoppfylt lengsel. Realiteten er at de rundt deg nok brenner inne med minst like mye. Alle går rundt med mer eller mindre troverdige masker. Og samlet blir det derfor kanskje ikke bare én elefant i rommet, det kan fort bli en hel flokk, som vi titter på i taushet fra bak maskene våre. Både fattig og rik. For du slipper ikke unna bare fordi du har masse penger og kan kjøpe stadig større hus. Elefantene krever sin plass uansett, og trangt blir det. Elefanter lar seg ikke bestikke til å forsvinne. De må snakkes bort. Det gjelder hos meg, deg og alle andre.

Da det ble mer åpenhet rundt overgrep mot barn, ble effekten at flere saker ble anmeldt, mener jeg å huske. Denne økningen ble da plottet inn på statistikker, som igjen selvfølgelig viste en økning i slike saker. Uten at det nødvendigvis var slik at det var mindre overgrep noen tiår tilbake. De ble bare ikke snakket om eller tatt på alvor. Og nå skjer det samme igjen. Denne gangen er det ungdom som begynner å si ifra, og det gir seg utslag på statistikker.  Uten at det nødvendigvis er slik at ungdom ikke ble utsatt for press og overgrep tidligere. Det har bare fått mer fokus nå, tenker jeg. Noe som leder til mer forståelse for hva som faktisk er et overgrep, men også til at noen forsøker å minimere alvorligheten i overgrepene, som jeg skrev om i går.

En annen overskrift jeg klikket på i dag, ledet til en artikkel der det blir stilt et krav om at homovennlige hoteller må legge ut en advarsel, så heterofile kan velge seg bort fra slike steder. Da jeg var ung, var det lite snakk om homofile, og hvor mange som forelsket seg i samme kjønn som dem selv. Etter hvert har det blitt mer åpenhet, og også mer aksept. Noe som har ført til mer synlighet. Dette betyr neppe at folk blir mer homo i dag enn før, homofili er ikke smittsomt. Det betyr heller ikke at vi nå opplever en oppblomstring av Sodoma og Gomorra og de konsekvenser det etter gammelt bibelsk kan lede til, at det er farlig for fødselsstatistikken, at vi vil bli oversvømt av menn som er interessert i innredning og at vi vil bli forsøkt gjort til homo med knekk i håndleddet alle sammen, på linje med hvordan enkelte hevder at kvinnekamp vil gjøre alle menn til kjerringer. For det første er ikke alle homofile menn interessert i innredning, for det andre går ikke alle rundt med knekk i håndleddet, slik alle lesbiske heller ikke er traktorlesber eller slik de framstilles av pornoindustrien. Det betyr bare at de som er homofile har blitt mer synlige. Og at synligheten har ført til at mange har fått et bedre liv. Noe som jo ikke er så veldig farlig for verken deg eller meg. Folk fortjener et godt liv.

Så langt, så bra, men så har vi altså et knippe mørkemenn og kvinner, som sitter fast i sine egne grumsete holdninger, som vedkommende i artikkelen om hotell med advarsel. Dem er det dessverre mange av, tror jeg. Men også her kan åpenhet føre til noe positivt. For når de gjør seg selv synlige, gir det oss muligheten til ta til motmæle. Det gir oss anledning til å si at dette godtar jeg ikke. Slike kunstige skiller mellom mennesker der hvem du forelsker deg i skal bestemme verdien din og rettighetene dine, er ikke noe vi ønsker. Om det er slik at vi ikke ønsker det, i det minste. Dessverre er det noen som ønsker at det skal være et skille. Se bare på oppstyret som kom i kjølvannet av at Knut Arild Hareide (Krf) viste sin støtte gjennom å delta i en prosesjon under Oslo Pride. Det var ikke måte på til reaksjoner, bare fordi han sto opp mot hat og fordommer. Så lenger har vi dessverre ikke kommet. Trøsten er likevel at vi har kommet lenger enn vi var for noen år siden. Både barn og unge, gamle og annerledes tenkende, psykisk syke, homofile og andre grupper kommer til orde, og krever sin rett til et trygt og godt liv, uten overgrep og stigmatisering. Så ting funker, selv om det går langsomt, og noen forsøker å bremse en slik utvikling.

Og apropos bremser, nå får jeg vel sette på mine, og avslutte dagens blogg. Akkurat nå dukket sola opp utenfor vinduet her. Så kanskje jeg må finne fram solsenga. Det i seg selv er en jobb, men noen må ta den.

Dagens bilder er fra der hvor jeg går turene mine. En fin liten runde rundt et vann. Der det går ganske mye folk, spesielt om været er fint. Og det er ikke slått opp et eneste skilt med advarsler, eller som er ment for å ekskludere noen fra å gå der. Enten det gjelder fysisk syke, psykisk syke, fargede, gamle, unge, homofile, hedninger, kristne, jøder eller muslimer. Alle er velkomne. Og det er vel egentlig ganske bra, føler jeg.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: