Og så kom angsten.

Det er torsdag. Og i natt kicket angsten inn. En noe kjedelig opplevelse, siden jeg har vært relativt oppegående på den fronten i det siste. Men i natt skar det seg altså, og jeg måtte etter noen timer med svette og katastrofetanker ty til kjemien, og ta noe beroligende i pilleform. Som igjen førte til at jeg roet meg og sovnet i halv femtiden.

Å ta noe angstdempende har sin velkomne effekt, men også sin pris. Som at i dag blir jeg sittende inne, fordi jeg ikke kan kjøre bil. Å gamble på det der med piller og bil etter at de har fått måleapparater som sporer det meste, er ikke i min natur. Jeg risikerer ikke noe på den fronten. Selv om det ikke er mye jeg tar, er det likevel for mye, og det vet jeg, så deal with it er mantraet. Derfor er det veldig sjelden jeg tyr til pilleløsningen, siden det altså gir meg en dag i etterkant hvor jeg er låst i heimen. Vanligvis rir jeg det heller av. Det skal bli ganske ille før jeg kobler inn piller, og det begrenser seg til en håndfull ganger i året. Ofte i forkant av at jeg skal gjøre noe som omhandler kontakt med andre mennesker. Dvs noe sosialt.

Denne gangen handlet det nok om at det er slekt på besøk i byen som jeg ikke har sett på mange år, og at de ville treffe meg. Noe som først var både velkomment og kjekt, og jeg gledet meg, men så vippet det over i løpet av natten da, og alle planer måtte legges på is. Sånt skjer. Det er ikke noe jeg er i stand til å kontrollere. Det bare kommer. Men en kan ikke grave seg ned av den grunn. Det er bare å rette seg opp igjen etter fallet, og gå videre.

Det er ikke alltid så lett å finne ut av hva som er hva. I dette tilfellet vet jeg ikke sikkert om det var den beroligende pilla alene som fikk roet meg, eller vissheten om at jeg uansett ikke kunne reise inn til byen i dag fordi jeg ikke kan kjøre bil på minst et døgn. Men her jeg sitter nå etter noen timer i lukkeøyeland er jeg ganske angstfri, og problemstillingen er ikke noe jeg ønsker å bruke mye energi på. I stedet vil jeg legge det hele bak meg, og jeg håper det ikke blir hengende i, slik at jeg begynner å grue for andre ting som ellers kanskje ikke ville vært et problem, som en konsekvens av opplevelsen.

Det er lett å bli gående og gruble når en har hatt et litt kraftig angstanfall. Lett å føle seg mindreverdig, føle på skam, lure på hva andre tenker om en osv. Og kanskje kan noen få noe ut av grublingen, i form av erkjennelser. Men personlig har jeg grublet, motivert meg og rakket ned på meg selv i så mange år på grunn av hvem jeg er og hvordan jeg er skrudd sammen, at jeg tenker en annen løsning på tingenes tilstand kanskje er like greit i mitt tilfelle. Og den løsningen kan for eksempel være å avlede tanker og følelser litt, i stedet for å grave seg ned i dem. Jeg vet jo uansett hva jeg finner om jeg graver meg nedover, og jeg vet at det er tungt å klatre opp igjen.

Én måte å avlede seg selv på er å gjøre noe fysisk. Noe som tar tankene bort fra det vanskelige, og binder deg til nuet. Og da tenker jeg ikke på løsningen med å kutte seg med barberblad på armene som en del unge piker i blant benytter seg av, jeg tenker heller ikke på å spise seg så full at en nesten sprekker for så å kaste det opp igjen bare for å få et slags friminutt mens det står på, men kanskje heller noe som har et positivt anslag i seg. Som å rydde litt i huset, vaske opp, eller whatever en har utsatt en stund. Det pleier ikke å mangle på den sorten. Vi har alle ting som burde vært gjort.

En annen løsning er å trimme litt. Bruke kroppen til noe annet enn å krølle den sammen rundt alt som måtte være vanskelig og har satt seg i magen og brystet og hodet. Ikke bare tar det å bruke kroppen en bort fra fortid og framtid og binder deg til her og nå fordi du blir koblet til fysiske følelser, som for eksempel muskler som gjør litt vondt ved at du presser dem litt, men det gir i tillegg en effekt på sikt, i form av bedre helse på de fleste punkt. I tillegg kan det ved gjentagelse bli en strategi en kan huske på som noe fungerende, som hjelper en til å komme seg etter lignende episoder om de dukker opp igjen.

Til vanlig ville jeg fått mye ut av å gå meg litt svett på dager som denne, men i og med at jeg ikke kan kjøre dit jeg pleier å gå i dag, får jeg heller bruke kroppen som vekt og trimme innenfor husets fire vegger. Det funker det også. Og så får jeg forsøke å finne ting å fokusere på som jeg vet pleier å gi meg noe. Som for eksempel et godt måltid. Et eple. Eller i det hele tatt noe en forbinder med noe positivt. I stedet for å ty for eksempel til enda ei pille for å dempe følelsene som måtte komme i etterkant av et angstanfall, alternativt gjøre et dypdykk i ei flaske, for å finne et friminutt på den måten. Ingen god løsning de greiene der.

Ja, ja, dagen er i gang, frokosten er unnagjort, kaffekruset tomt, og jeg får forsøke å bevege liket litt. Ting gjør seg ikke selv.

Lev torsdagen slik du er i stand til ++, og har du et øyeblikk og viljen til det, så titt litt på egne mønstre og løsninger på ting og tang, så finner du kanskje ut at det finnes andre løsninger også. Er du heldig så finner du kanskje bedre løsninger i tillegg. I det minste er det verdt å ta et lite søk i harddisken en har plantet et sted mellom øra. Kanskje popper det fram noe bak vanetenkningen vi alle bære med oss.

Mye bilder i dag. Alle handler om angst. Fotoet av meg selv, som ligger nederst, har yngste datteren min tatt.

Videoen under dagens link er et element fra installasjonen synlig/usynlig.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: