Livet kommer med mye skit, men også med et potensiale.

For noen dager siden tok en gammel kompis kontakt på Fjesboka, og det var veldig kjekt. Hvor mange år det har gått siden vi pratet sammen sist, vet jeg ikke sikkert. Han nevnte ca tretti år, men det er førti år siden jeg flyttet til Bergen. Så et eller annet sted mellom tretti og førti havner vi nok. Uansett er det ganske lang tid.

Etter at vi pratet litt på nett, har det dukket opp mange minner hos meg fra en periode av ungdomstiden. Noen gode, og noen vonde. Heldigvis mest gode. Opplevelser jeg ikke har tenkt på på årevis. Å se bildet av denne kompisen var også med på å bringe fram minner og følelser. Og selv om han har holdt seg godt, var det ikke umulig å se at han nå har blitt en godt voksen mann. Noe som setter meg selv også i perspektiv. Og et kjapt blikk i speilet vil nok underbygge en gryende erkjennelse: Jupp, jeg trekker på åra. Ikke til å komme bort i fra det. Ynglingen som tidligere tok godt for seg av både øl, fitte og hornmusikk, er nå stort sett fornøyd om han får sitte i skyggen av et tre i trygg visshet om at avføringen fungerer.

Selv om det har dukket opp noen gode minner om fest og mer eller mindre vellykkede ligg, så klarer jeg ikke helt å styre unna det som var vanskelig i den perioden, selv om jeg gjør så godt jeg kan. Angsten hadde fått et skikkelig grep på meg, depresjonene sto så tett i kø at de antagelig lappet over hverandre, og det jeg kaller fest handlet nok etter hvert mye om selvmedisinering og flukt fra en virkelighet jeg ikke klarte å håndtere. Så i en periode fra jeg var atten, til jeg var ferdig med utdannelsen da jeg var ca tretti, var jeg nok ikke helt god. Ikke for meg selv, og til tider heller ikke for andre. Jeg hadde det for vondt, og jeg fikset det ikke.

I dag har jeg det ikke like vondt. Jeg fikk meg en ny smell da jeg var førtifem, noe som ledet til en uføretrygd, men på mange vis ble dette en god ting etter hvert. Jeg fikk meg en ny kjærest, jeg har slik jeg selv oppfatter det klart å opprettholde et godt forhold til mine barn, kunsten min fikk et oppsving og jeg har det stort sett godt. Jeg sier stort sett, fordi jeg fremdeles sliter med angst og depresjoner, har fått ødelagt lungene og må fungere med ca en tredjedel av vanlig lungekapasitet. Jeg har i tillegg fått påvist osteoporose i ryggen og har en binyresvikt, og jeg har cøliaki. Så det er nok av ting å sette fingeren på. Men dette er utfordringer i hverdagen. Ikke kjernen i meg. Utfordringer har vi alle. Kjernen i meg, og i deg, er noe helt  annet enn hverdagens utfordringer. Og jeg føler selv at jeg er mer i kontakt med det jeg kan kalle kjernen min nå enn i yngre dager. 

Da jeg var ung ble det mye fest til tider. I dag er det lite festing i mitt liv. Dermed er det også mye mindre drama. For mye alkohol gjorde meg ikke til et godt menneske. Jeg kunne bli kverulerende og påståelig og selvdestruktiv. I dag har jeg forstått at det handlet mye om ubearbeidede traumer fra barndommen, pluss at jeg stort sett gikk på antidepressiva i mange år. Det de kaller lykkepiller i dag. Lykkepiller og alkohol er ingen god kombo. Det kan gi en atypisk rus. 

Jeg savner ikke drama i livet mitt det hele tatt. En mest mulig stødig plattform er langt å foretrekke. Det samme med rutiner. Rutiner og forutsigbarhet har blitt mine gode venner, og jeg liker dem langt bedre enn overraskelser. Selvfølgelig kan heftige følelser og ildrød lidenskap gi alle en opplevelse av å leve «sterkt», men for meg er det altså det rolige og trygge som har fått vinne innpass, og jeg ønsker ikke å gå tilbake. Jeg opplever i dag trygghet og tilfredshet som en like sterk opplevelse som det å stå på kanten av et stup tidligere kunne gi. 

Selvfølgelig kan dette med å ikke savne drama og lidenskap ha noe å gjøre med alder og hormoner og slikt, men jeg tenker at det også har noe med hva en har opplevd i livet å gjøre. Årene kommer med et mulig potensiale, dvs evnen til å se ting i perspektiv. Da jeg var barn, fantes det ikke trygghet og forutsigbarhet i livet mitt. Jeg vokste opp med en stor porsjon redsel i hverdagen. I dag er ikke den redselen der lenger. Jeg kan kjenne på angst, og gjør det, men det er noe annet. Det handler om en følelse, ikke nødvendigvis relatert til en virkelig fare. Jeg vet nå at angsten ikke vil lede til en knyttneve i fjeset. I hvert fall ikke min fars. Han er død, og kan ikke lenger nå meg. De som nå kan nå meg i dag, er dem jeg selv velger å slippe inn på meg. De jeg ikke vil ha inn på meg eller inn under huden min stenger jeg av for. Det er ikke så mange av dem, men de finnes. Og jeg skjermer meg fra dem så godt jeg kan. Noe som ikke alltid er like lett, men lett har sjelden vært det som har hatt størst plass i livet mitt, så det får jeg leve med.

Jeg vet ikke hvem som leser dette jeg har skrevet nå. Men om du sitter og føler at livet er vanskelig og at det meste ser uforanderlig og umulig ut, så se tilbake. Finn fram de gode minnene. Jeg er sikker på at de finnes. Jeg er også sikker på at livet aldri vil bli eller forbli statisk. Det skjer alltid noe. Og veldig ofte er dette noe til det bedre. Så ikke gi opp. Ta en dag av gangen. Er håpløsheten eller angsten sterk, så husk at det fantes øyeblikk da den var mindre sterk eller fraværende. Og slike friminutt vil komme igjen. Det gjelder for meg, og det gjelder for deg. Livet er en dynamisk tilstand i stadig forandring.

Dagens bilder er fra to forskjellige utstillinger med minimalistiske bilder jeg viste for en stund siden. I dag arbeider jeg mot en keramikkutstilling, som nok vil helle mer mot maksimalisme enn minimalisme. Ting forandrer seg. Hadde noen nevnt en ren keramikkutstilling for tre år siden, ville jeg blåst av det. Selv om jeg har arbeidet litt med keramisk skulptur de siste årene, så var i hvert fall pottemakeri noe jeg var ferdig med. Det kapittelet i livet mitt var over. Det var over for nesten tjue år siden. Men nå er jeg altså tilbake ved dreieskiva og med hendene på leira, og det føles godt. Det er nesten som å komme hjem.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:

Drømmer kommer fremdeles uten egenandel.

Sommeren er her. Akkurat i dag med regn, i Bergen, hvor jeg bor, og har bodd i 39 år. Og det er jo noen år det. Så en skulle tro at jeg har blitt Bergenser nå, selv om jeg ble født østpå. Og det er jeg jo, på et et vis, selv om jeg også er østlending. Jeg vil alltid være en innvandrer her vest, selv om jeg likevel føler at Bergen er hjemstedet mitt. 

Den todelte identiteten min er ikke et problem. Ikke for meg selv. Kanskje ikke for så mange andre heller. Det hadde vært langt mer utfordrende om jeg var pakistaner på syttitallet og kom til landet vårt for å jobbe. Alternativt kom som muslim i dag. Da hadde skillet mellom kulturen jeg kom fra og kulturen jeg møtte, vært mer markant enn det var mellom øst- og vestlandet da jeg kom til Bergen. Så sånn sett var jeg jo heldig.

Nå er det slik at livet mitt har kommet med mer påvirkning enn det reisen vestover avstedkom. Da jeg kom hit, var det pga utdannelse. En kunstutdannelse. Sånn sett var jeg heldig, jeg fikk meg en utdannelse. Og siden har jeg stort sett jobbet med kunst, i forskjellige former. Men jeg hadde litt bagasje med meg da jeg kom hit vest, som etter hvert krevde sitt. Så i dag er er jeg en eldre, ufør mann. Jeg har til og med et blått parkeringsbevis med bildet av en rullestol, som gjør at at jeg kan bruke noen parkeringsplasser avsatt til folk som meg. Noe som har fått enkelte til å uttrykke at jeg er heldig. Selv føler jeg meg ikke så heldig av den grunn. Jeg skulle gjerne byttet bort det blå kortet mitt med en en god helse, skikkelig økonomi og et litt lettere liv enn det jeg fikk. Men det går jo ikke. It is what it is, som en sier på utenlandsk, deal with it. Noe rullestolbrukere også må leve med, ser det ut til, selv om de er så heldige å ha fått en rullestol til å komme seg rundt med. I hvert fall noen steder. 

Om tre år blir jeg pensjonist. Det er det mange som gleder seg til. Da skal de gjøre alt det de ikke fikk anledning til mens de jobbet. Dra på reiser, se verden, pusse opp hytta eller what ever. Selv gleder jeg meg ikke til å bli pensjonist. Etter et yrkesliv som lavtlønnet kunstner, vil jeg ikke få så mye i pensjon at det vil tillate så veldig mange sprell. Det vil bli enda trangere for meg enn det er i dag, og jeg vil havne langt under det som kalles fattigdomsgrensa. En grense som i manges øyne er reine luksusen, om en sammenligner det med hvordan folk har det i andre land. Gjerne land som folk flykter fra for å komme til Norge og ta jobbene fra skikkelige Nordmenn uten handicapkort. De Nordmennene som har slitt for hytta og bilen og båten og sydenturene, i motsetning til hva innvandrere, uføre og deres like har gjort. Ikke mye slit i de rekkene der, ikke blant lykkejegere og latsabber som snylter på samfunnet, skulle jeg mene. De har gjerne fått alt opp i hendene og bør være takknemlige og kun det. Og helst tause. For slik kan en bruke sammenligninger om en vil. «Spis opp maten din gutt, tenk på de sultne i Afrika», var et omkved jeg selv vokste opp med, når julebordet bugnet  med ribbe og surkål og jeg var stappmett og ikke hadde plass til mer. Nå snakkes det lite om de sultne i Afrika, nå har visa fått ny tekst og handler om at vi vil miste alt vi har slitt for om de kommer hit. Så det meste kan tilpasses hvordan en ønsker at virkeligheten skal se ut. Vi er heldige sånn. Vi har noen valg vi får lov til å ta. Vi er jo frie. Noen av oss.

I morgen skal jeg på jobb. Jupp, jeg er heldig sånn. Jeg har en jobb å gå til, selv om jeg er ufør, jeg er ennå ikke så verdiløs at jeg sitter i min egen avføring og venter på at noen skal vaske meg, fordi det er for få ansatte for at de skal spare penger i det private sykehjemmet hvor de plasserte meg. Jeg bor fremdeles i det jeg kaller mitt hjem, og klarer fremdeles å tørke meg selv i ræva. Så sånn sett er jeg veldig heldig. 

Jeg tjener ikke noe på jobben min, ikke noe å snakke om, og det er også begrenset hvor mye jeg er i stand til å jobbe, men jeg har et sted å gå til de dagene jeg får det til, hvor jeg treffer kolleger og likesinnede og hvor jeg får bruke de fattige evnene jeg ble utstyrt med. For jo, noe ble jeg utstyrt med. Og ikke kun dårlig helse og spor etter mishandel i barndommen. Så sånn sett er jeg heldig, skulle jeg mene -  jeg kan noe. Uten at jeg kjenner på dårlig samvittighet over det. Noen av oss fikk bare utdelt de gode kortene. Slik er det. Skyt meg ikke av den grunn. Det er alltid noen som får utdelt bedre kort enn andre, og jeg er altså en av dem. Slik fungerer det med kortstokker, og slik fungerer det med folk. Og føles ikke de de kortene du fikk som om de er så veldig gode, så kan en alltids sparke litt nedover, så føles de gjerne som litt bedre etter hvert. Sånn sett er vi heldige. Det finnes alltid et perspektiv vi kan velge å sole oss i, og et annet vi kan late som ikke finnes.

Snart er det ferietid. Da skal kjæresten min og jeg ha oss en liten roadtrip sør- og østover for å hilse på slekta mi. Dvs ene dattera mi i Kristiansand, og søsknene mine i Oslo. Og det blir kjekt. Det kommer til å svi litt i lommeboka, men pytt, pytt, noe må en unne seg, som en sier når en har lyst på noe en egentlig burde holde seg unna. Og lyst på noe har vi jo. Hele tiden. Og mye av den tiden vi bruker til å ha lyst på noe, bruker vi også til å kjenne godt etter at vi fortjener det vi har lyst på. Resten av tiden kjenner vi på urettferdigheten som ligger i at vi ikke kan få alt. For det får vi ikke. Det har jeg innsett for lenge siden. Men jeg slutter aldri å drømme likevel. Vi har alle noen drømmer.  Noen drømmer om bedre helse, noen drømmer om en feit bil, noen drømmer om smertefrihet, noen drømmer om å slippe vold, noen drømmer om en jobb, noen drømmer om mer penger, noen drømmer om kjærlighet og noen drømmer om en himmel. Og drømmer er jo gratis. Drømmer og håp kan ingen høyreregjering ta fra deg for å gi skattelette til dem som allerede har til godt over øra. Sånn er det med den saken, drømmer er gratis. De kommer helt uten egenandel.

Bildene viser litt forskjellige retninger jeg har arbeidet innenfor opp igjennom årene.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:

Våge å være, våge å se, våge å sette egne grenser...

I går lagde jeg Gumbo. Dvs en kjapp variant av retten. Men smaken var god, åkkesom. En trenger ikke å gjøre alt så jævlig vanskelig, bestandig. 

I går leste jeg også ferdig boken «Sommerlys, og så kommer natten», av Jón Kalmar Stefánson. Og den boken var en kjekk opplevelse å få med seg. Ikke fordi den var spesielt spennende eller voldsom, men mer fordi den var så nær og lun.

Boka forteller om et lite samfunn på Island, og om de som bor der. Samtidig er de fleste lagene av fasade, slik en god del av oss bærer dem, skrelt vekk hos menneskene på det lille stedet. Så vi får komme tett på personene og deres liv, tanker og følelser. Det er en del alkohol inne i bildet, og det er begjær og puling. Men ikke noe Hollywoodpuling. Jeg tror ikke jeg tenkte rosa eller stemningsmusikk en eneste gang mens jeg leste. I stedet var livet skrelt ned til beinet. Og det var vakkert, med hårvekst, kroppsfett og kroppslukter, høye himler, lyse sommernetter og mørke vinterdager. Så boka anbefales. Spesielt om du er opptatt av fasade, om du er opptatt av at livet skal være vakkert på en «riktig» måte og prater ned alt annet, hos deg selv eller andre, om du brenner inne med lengsler og begjær og skam, da kan du lære noe om det å være mennesker som ikke kommer flatpakket, og om deg selv også, kanskje, og du får oppleve setninger med mange komma. For jo, det brukes mye komma i boka. Noe som også tilfører den noe, som en lenke mot innholdet, kanskje.

Boka er altså ferdiglest. Og en ny står for tur. Nå blir det «Koke Bjørn», Av Mikael Niemi. Han har jeg lest et par bøker av før, så det tror jeg blir en kjekk opplevelse.

Det er ikke alle opplevelser som er like kjekke som det å lese en god bok. Livet kommer med så mangt. Det kommer med avvisninger og møter med påtrengenhet, latter og tårer, felleskap og ensomhet, og det kommer med følelser. Mye av det kan en heldigvis gjøre noe med, både det som skjer rundt oss, og det som skjer inni oss. Og det en ikke kan gjøre noe med, får en forsøke å legge bort og ikke tenke så mye på, så det ikke vokser en over hodet som et vann uten bunn, eller  sprenger hjertet. 

Noe du kan gjøre, er at du kan rydde om du har det rotete rundt deg der du bor. Det er én av mange ting du kan gjøre noe med. Å ha det litt ryddig kan gi en god følelse, som kan få ringvirkninger av den positive sorten. Du kan også rydde litt om det er rotete inni deg. Og det er det jo, har vært, eller blir. For følelser har en tendens til å rote til det meste. Både de gode følelsene og de vonde. Og så skaper de et vakuum eller et kaos, en grenseløshet eller et bur. Bare tenk på ungdommen, hvor føkka du kunne bli om du var forelsket, og du ble avvist, eller ikke var sikker på om følelsene ble gjengjeldt. Kanskje ble det da så rotete inni deg at du ikke turde å fortelle hva du følte til den som invaderte hjertet ditt en gang, du bare bar det alene. Kanskje er du på denne måten også som voksen. Med det gode og det vonde. På samme vis som med kjærligheten, slipper du ikke det vonde ut i lyset, hvis du ble utsatt for noe, overgrep eller overtramp, du endte opp med å bære dét alene også, til det ble til en steinhard ball inni deg som spratt rundt som en betongklump på speed, og langsomt knuste ting du burde vernet om og dyrket fram som skjøre planter en kunne skimtet i blikket ditt, om en ville. Og våget. Å møte et blikk. Mye i livene våre handler om å våge. Våge å være, våge å se, våge å sette egne grenser, våge å mene det en mener, våge å elske den en elsker, våge å stå opp i mot dem som sparker deg, de som stikker deg, pirker i deg, de som aldri lar skurvene dine få være i fred.

Det er søndag. I går lagde jeg Gumbo, leste ferdig en bok som berørte meg og fikk meg til å tenke på hva som har verdi i livene våre, i dag har jeg vannet blomster, og skriver disse ordene. Senere skal jeg spise rødspette til middag. Med potetmos. Hva jeg skal i morgen, vet jeg litt om, men ikke alt. Jeg skal for eksempel på atelieret og sette en keramikkovn, en glasurovn, og det kan bli kjekt. Hva morgendagen vil by på utover de vanlige gjøremålene, gjenstår å se. Kanskje blir det en fin dag, kanskje blir det en vond dag. Mye handler om valg jeg selv og andre tar, men mye handler også om tilfeldigheter. Rundt meg og inni meg. Hva jeg tenker og føler, og hva andre tenker og føler. Hva som kommer til uttrykk, hva som holdes inne, hva som er en fasade, og hva som ligger under den, hva vi får trykket opp i fjeset enten vi vil eller ei, hva vi skimter, hva vi aldri får se konturene av en gang, lyset og mørket. Slik er det for alle, hver gang vi oppsøker andre mennesker, privat, på butikken, på jobb eller andre steder. Vi kan bli møtt og møte med agg og gjerrighet, eller vi kan bli møtt og møte med kjærlighet og generøsitet. Og så blir det opp til oss selv hvordan vi forholder oss til dette, hva det skal få lov til å gjøre med oss. Vi har veldig ofte flere valgmuligheter enn dem vi våger å nærme oss.

Bildene viser litt keramikk av nyere dato, pluss gårsdagens Gumbo. De japanske tegnene på det avlange fatet, betyr "Ikigai". Som igjen betyr noe som "En grunn til å leve".

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:

Det er mye som gjør godt.

17.mai er over for i år. Tilbakelagt. Ja, 18.mai er også tilbakelagt, men det er vel ikke så mange som er opptatt av akkurat det. Utover dem som møtte dagen med skallebank og fyllesyke. Det gjorde ikke jeg. 

I tillegg til at 17. og 18.mai er tilbakelagt, har Melodi Grand Prix 2019 også gått inn i historien nå. Og ja, jeg så på. Dvs jeg begynte å se på, men ga meg fort og slo over på noe annet, for så å klikke meg tilbake igjen senere for å få med meg avstemningen. Og Norge gjorde det slett ikke verst. En 5.plass, ble det vel. Et lite hakk bedre enn Sverige. Noen er jo opptatt av slå søta bror. Selv kunne jeg ikke brydd meg mindre. 

Det er mye jeg ikke bryr meg om. På den annen side er det mye jeg bryr meg om også. F.eks.:

Været.

Mennesker jeg er glad i.

Mat.

Blomstene mine.

Kunst.

Rettferdighet.

Hva du bryr deg om, vet jeg ikke. Heller ikke hvordan du forholder deg til det eller dem du bryr deg om. Kanskje vil du hevde at du bryr du deg om naturen, men kaster likevel søppel i den. Kanskje sier du at du bryr du deg om dine nærmeste, men sjefer og smeller, driver med tjas og fanteri og viser på alle vis at egentlig bryr du deg mest om deg selv og egne behov. På den annen side, så kan det hende at dine egne behov ikke er alt du bryr deg om. Litt slik som noen demonstrerte under MGP ved å vise det palestinske flagget. Noe de selvfølgelig blir kritisert for, av enkelte. Mens andre synes det var bra. Selv synes jeg det var bra at noen våget å vise disse flaggene et lite øyeblikk. Verden går ikke under av den grunn. Om verden først går under, så skyldes det nok heller bruk av våpen mot andre mennesker enn at noen viser et blitte, lite flagg under MGP.

I dag er det søndag. Den 19.mai. Så lenge det varer. I morgen er det mandag den 20. Da skal jeg på jobb. Dvs på atelieret. Og så skal jeg jobbe med keramikk. 

Jeg bryr meg om å jobbe med keramikk. Bare se på listen over her. Der står det at jeg bryr meg om kunst. Så da må det jo være sant. Noen har jo skrevet det. Jeg, har skrevet det, og jeg farer ikke med løgn. Ikke når det kommer til kunst. Kunst er på alvor. Akkurat som mine nære og kjære og blomstene mine og det som foregår mellom Israel og Palestina er på alvor. 

Om et øyeblikk er kaffekoppen min tom. Jeg bryr meg om kaffekoppen min. Eller kruset. Og jeg bryr meg om innholdet i den. Om selve kaffen. Hver dag bruker jeg det samme kaffekruset. Det er mye jeg gjør hver dag. Dag etter dag, uke etter uke, måned etter måned, år etter år. Det samme igjen og igjen. Jeg trenger ikke så mye nye ting og så mye spenning i livet. Spenning opplever jeg nok av når jeg lager kunst, og i samtaler med andre. I det å få en ny tanke fordi jeg snakker med noen. En ny tanke er ofte langt mer å samle på enn en ny kaffekopp. Den gamle koppen fungerer jo utmerket fremdeles, så hvem trenger en ny. Det samme kan en ikke si om alle gamle tanker. Jeg tenker at inne blant mange av de gamle tankene folk går og tenker igjen og igjen, ligger det mye grums. Grums som kunne vært helt greit å få byttet ut med en ren og pen og skinnende ny tanke. Hvordan dette skal skje, vet jeg ikke, men kanskje noe skjer om en deler tankene sine, så noen andre kan spinne videre på dem. Eller si at nei, nei, dette er ikke greit i det hele tatt. Om det i seg selv ikke leder til noe som får kloden til å gå av hengslene, så kanskje det skjer noe, i hvert fall. Kanskje kan ny tanke få en eller annen til å føle seg litt bra, fordi tanken ledet til en helt grei handling som ikke gjorde vondt for noen i det hele tatt. Ikke fikk noen blåmerker, ikke ble noen tråkket på, og ikke mistet noen syke mennesker rundt oss trygda si til dem som skal ha skattelette. Selv tenker jeg i hvert fall at tanken på akkurat en sånn liten ting gjør meg godt. 

Det er mye som gjør godt, og det er mye godt en selv kan gjøre. Bare tenk etter. Og om du vil, kan du lage en liten liste over fine ting i livet ditt helt for deg selv. Eller du kan dele den med noen. For eksempel meg.

Dagens bilde viser noen ting jeg bryr meg om, som står på et bitte, lite, gammelt, slitent og litt vindskjevt bord jeg arvet etter min bestemor.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:

Fylte hjerter og tørrfisk-is.

Det er grått i dag. Ute. Inne er det heller ikke påtagelig mye sol og feriestemning for tiden, så mangelen på de store sprellene her på Vannlandet har sin forklaring: Det er sjelden jeg føler for å skrive for tiden. 

I dag følte jeg likevel for å hakke ned noen bokstaver. Forhåpentligvis blir de til noen ord, som igjen kan gi mening og perspektiv til meg selv, og kanskje til deg også. For sånn er det med ord, de kan gi mening. Og perspektiv. Andre ganger kan de gi noe annet i tillegg. For eksempel usikkerhet. Eller vondt i sjela. Det kommer mye an på hvordan ordene blir blir framlagt, og av hvem. For selv om en finner mening i ting som sies, så kan den meningen handle om alt annet enn å gjøre dagen din god, eller livet ditt enkelt. Sånn er det bare. Folk har ofte en agenda som ikke nødvendigvis ligger  klart opp i dagen bestandig, men som en likevel kan fornemme eller se konturene av, om en er heldig. Er en ikke fullt så heldig, kjenner en det gjerne mer enn en forstår det. For eksempel som en klump i magen, en forvirring eller en sorg en ikke helt kan forklare.

I dag er jeg hjemme fra atelieret. Arbeidslysten er ikke på topp for tiden, men slik er det i blant. Og der jeg er i livet nå, må jeg ikke jobbe om jeg ikke vil. Eller om jeg ikke får det til. Jeg kan gjøre noe annet. For eksempel drikke Cognac og se på tv. Eller sitte her og hakke på et tastatur. Det er alltid noe en kan finne på, eller utsette, det skal ikke stå på det. Så får en bare forsøke å velge litt klokt blant mulighetene og de låste dørene. Kanskje noe som gjør seg på sikt, og ikke kun handler om øyeblikkets og sine egne behov. I blant er det godt å gjøre noe for andre.

For noen dager siden var jeg på kafé. Det er jeg ikke ofte, så det var en avveksling. Kafébesøket inkluderte et møte med en tidligere kollega. Og det var kjekt. Han er en fin kar. Vanligvis når jeg gjør slike ting, må jeg sloss med angsten min. Det måtte jeg gjøre denne gangen også, men mindre enn jeg hadde trodd på forhånd. Og det er jo bra. Det ga meg med andre ord en gevinst. Det fortalte meg at noe ikke er umulig, selv om det kan føles slik i blant. 

Det å ta en kaffe med noen har gjerne flere potensielle gevinster knyttet til seg enn at en overvinner den angsten en måtte ha. Det å snakke snakke sammen gir en jo gjerne ny innsikt. Om seg selv og om andre. En får dele tanker, og ofte får en nye tanker, som en igjen kan kalle en utvidelse av den verden en lever i og av seg selv. Og utvidelsen av selvet er en god ting. En kaller det å vokse. Noen ganger kommer vekst med voksesmerter, andre ganger med fryd eller forundring. I motsetning til det en opplever ved kun å holde seg fast i noe en opplever som en universal sannhet, noe en ikke er villig til å se nøyere på. Noe en ikke er villig til å revurdere. Da handler ikke livet eller en samtale om vekst lenger, det handler om å klamre seg fast. Gjerne i ideen om seg selv. Sin fortreffelighet eller sin verdiløshet.  Begge deler kan være like ille for det en måtte ha som minner om en sjel.

I det siste har jeg fått brent litt keramikk på atelieret. Ikke alt kan jeg vise her, for noe skal til en utstilling. Men det har vært morsomt å se hva som kommer ut av ovnen. De ferdige resultatene blir sjelden helt slik jeg forventer, men de kan ligne på forventningene, og ofte er det nok. I blant får jeg oppleve positive overraskelser også. I går fikk jeg glasert noen ting som skal brennes i løpet av uka. Så da har jeg noe å glede meg til. Jeg like å ha noe å glede meg til. I motsetning til å bruke tiden på å holde følelser i sjakk. Eller å grue meg. En blir så sliten av å holde følelser i sjakk. Og av å grue seg til ting. I motsetning til hva en blir av å glede seg til noe. Jeg håper at jeg får fortsette med å glede meg til noe etter hvert som jeg blir eldre. Og det håper jeg du får også. Om ikke annet så håper jeg du gleder deg til 17.mai. Selv skal jeg til Svigermor og spise den dagen, sammen med kjæresten min, og det gleder jeg meg til. Fint vær er det meldt også, så jeg har lite å klage på når det kommer til den 17. 

Nå vet jeg at det ikke er alle som gleder seg til merkedager. Enten det er 17.mai, jul, påske eller annet. Slik har det ofte vært for meg også. Gjerne pga angsten min, eller en depresjon. Eller at jeg har vært alene og følt meg ensom. Men ting går over. Slik har det vært i mitt liv, og slik har det vært i ditt. Plutselig er det noe som har blitt bedre. Om ikke for evig, så for en stund. Kanskje bare for et lite øyeblikk. Og de øyeblikkene bør vi kanskje gi litt mer oppmerksomhet enn vi til tider gjør, fordi all skiten presser seg fram og krever oppmerksomhet vår.

Så, for å avslutte - om du ikke gleder deg til 17.mai, så gled deg til den er over. Og så får du plukke opp nye, små gleder og forventninger etter hvert som tiden går. Er du oppmerksom og åpen for det, fyller du snart opp et helt hjerte. Kanskje ditt eget, men kanskje også en annens. Samtidig kan du kanskje nyte en liten tørrfisk-is. Eller lage deg litt Nasi Goreng, som er en Indonesisk risrett. Det gjorde jeg her en dag, og det smakte fortreffelig. Jeg brukte denne oppskriften som utgangspunkt, men hadde i tillegg kjøpt en ferdig krydderblanding på en internasjonal butikk. Anbefales. I stedet for å bruke speilegg, pisket jeg et par egg og blandet det godt inn på slutten for å få litt mer hold i den stekte risen, og jeg toppet retten med frityrstekt løk.

Bildene viser den nevnte middagen, og litt keramikk jeg har brent siste tiden.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:

Alt faller, før eller siden faller alt.

I natt falt snøen i Bergen. Og det var rart å stå opp til et hvitt lag over omgivelse, kjente jeg. Men det går over, snøen er allerede for det meste borte igjen. I neste uke skal det også bli varmere. Og hva er det? Jo, det er bra.

«Alt faller, før eller siden faller alt», sier Juha i boken «En Komikers oppvekst», av Jonas Gardel. Og slik er det kanskje, det meste faller. Til og med hovmod står for fall, sies det. For noen år siden ropte Siv Jensen full av hovmod: «Morna Jens». Nå faller Frp på meningsmålingene. Og selv om de har hanket inn den korsdekorerte Listhaug som statsråd igjen i dag, så spørs det om det er nok til å klatre oppover igjen. Det er noe som skurrer når en dame med makt og kors rundt halsen fronter at det finnes ingen tilgivelse for IS-kvinnene, og tillegg skal lage egne straffe og økonomiske regler for folk fra andre land som bor her. Jeg trodde korset handlet nettopp om tilgivelse, blant annet.

Det er fredag, og jeg våknet med vondt i hodet. Fremdeles murrer det litt, men en kopp kaffe og litt vann ser ut til å skape en forskjell. Det er mye som skaper forskjeller, eller har potensialet i seg til å gjøre det. Jeg, for eksempel, kan gjøre en forskjell. Og du også. Det skal ikke alltid så mye til. Noen ganger handler det kanskje kun om en berøring eller et smil. Slik at noen føler seg sett. Ikke avslørt, men sett. For det der er to forskjellige ting. Det er ingen grunn til at en skal gå rundt og avsløre folk hele tiden. Det kan kanskje kjennes ut som om en selv vokser på det der og da, men klatrer en på ryggen av andre, er det lett for at en faller ned igjen. Alt faller, før eller siden faller alt.

I dag var streiken i SAS over. Og mange er nok glade for det. I tillegg sies det at billettprisene vil falle nå i etterkant, og det er det nok ikke mange som er lei seg for. Unntatt kanskje aksjeeierne i SAS. De siste dagene har det vært aksjeeierne i Norwegian som har smilt, for hos dem gikk prisene til himmels pga streiken. Men nå er den altså over. Og så får vi se om SAS går konkurs, slik de hevdet da pilotene ville ha skikkelige arbeidsvilkår. Men slike framtidsskisser blir jo alltid servert av de som sitter på pengesekken når folk vil ha goder de mener de har krav på. Det er som om de har en egen evne til å se ting for seg, som andre kanskje ikke ser. 

Ikke alle kan se ting for seg. Jeg, for eksempel, kan for mitt indre øye se mye rart. Jeg kan se bykjernen i Bergen, eller et sted jeg bodde før. Jeg kan se ansiktene til folk jeg har møtt, og jeg kan se regnbuen. Men det kan altså ikke alle. Da har de kanskje noe som kalles Aphantasia. Det vil si at du ikke er i stand til å visualisere ting. Jeg vet ikke om pilotene i SAS er preget av aphantasia, og derfor ikke var i stand til å se at de tok livet av selskapet, men det er vel heller tvilsomt. Det var vel heller ledelsen som drev med skremselspropaganda, for å få folkeopinionen på sin side. På samme vis som Frp driver på. I Frp´s tilfelle kalles det populisme. Hva en skal kalle greia til ledelsen i SAS, vet jeg ikke helt, men de overlever nok uten at det får navn.

Sånn, da har jeg vel skrevet nok. Så nå får jeg kanskje hive meg i dusjen. Så får jeg bare håpe på at jeg ikke faller og brekker lårhalsen der. Jeg får forsøke å trå forsiktig. 

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:

Et pust mot tåka fra innenfor en sirkel.

Tåka har lagt seg over Bergen by, og fly får ikke landet på Flesland. Med tanke på at streik i SAS hindrer en del fly i å lette også, så er kanskje tog et alternativ for enkelte. Eller bil. Hvis du skal et sted. Og det er det jo noen som skal, mener jeg å ha lest et sted. I hvert fall fysisk. Det intellektrelaterte og følelsemessige  er jeg mer usikker på. 

For egen del er jeg ganske stedbunden. Selv om jeg tar meg en tur på butikken i ny og ne, pluss en tur på atelieret. I det hele tatt er jeg visst ofte i bevegelse innenfor en liten radius, når jeg tenker meg om. I hvert fall fysisk.

Om det finnes mye bevegelse innenfor min mentale radius, er det vanskelig  for meg selv å bedømme, men litt bevegelse er det nok, selv om radiusen også her er av en noe usikker størrelse. Kanskje er det veldig trangt innenfor den sirkelen som definerer meg selv, mitt syn på ting, evne til fornyelse pluss ting som respekt for andre, empati og aksept av mennesker som tenker annerledes enn jeg gjør.

Selv om jeg har vanskelig for å se størrelsen på sirklene jeg selv lever innenfor, føler jeg at det til tider er ganske lett å se begrensningene andre har å bevege seg innenfor. Om dette skyldes min egen trange virkelighetsoppfatning, eller om det er en reell ting at folk lever og tenker snevert, er vanskelig å si, men jeg satser på at jeg ser i hvert fall fliker av hva som faktisk er en gjengs virkelighet, og ikke innbiller meg saker og ting som kun har sitt utspring i at jeg tviholder på egne sannheter og selvforherligelse.

Jeg tror likevel at jeg i blant, kanskje ofte - shame on me - farger mitt syn på ting for at et regnestykke skal gå opp på et vis jeg opplever er til min egen fordel. I dette ligger nødvendigvis evnen til å tilpasse sannheter. Kanskje til og med lyve. Ikke bare overfor andre, men også overfor meg selv. 

For noen år tilbake kjente jeg et menneske som var langt bedre enn meg på området Løgn. Vedkommende hadde en filosofi som grunnpilar i livet sitt, som sa at om jeg ikke lyver, svindler og bedrar deg, risikerer jeg å ikke få det jeg vil ha. Det er derfor min rett å gjøre det. Uansett hvordan du opplever det.

Slike mennesker er farlige, fordi de tvinger andre inn i noe som lett kan fjerne fundamentet de bygger sin tilværelse og identitet på. Samtidig kan det være vanskelig å gjøre noe med, siden argumentering ikke virker. Argumentering er som å skvette vann på gåsa, på samme vis som avtaler og kompromisser. Virkeligheten er noe som tilpasses et behov, behovene utvides stadig, og spillets regler forandrer seg derfor også hele tiden. Noe som leder til at eventuelle avtaler og kompromisser blir glemt, fordi de ikke lenger er formålstjenerlige, og videre inn i nye avtaler som ikke blir overholdt.

Ofte tar det lang tid før en forstår hva en skal gjøre i en slik situasjon, og en vil langsomt bli brutt ned mens en forsøker å gjøre noe riktig. Men forhåpentligvis finner en ut av det. Og slik jeg ser det, er eneste løsningen å ta avstand fra relasjonen. Kutte alle bånd. Deretter gjøre det en kan for å holde fast ved en kjerne og et sett verdier en ser som fundamentale i livet en vil leve, og så forsøke å samle opp restene av seg selv og gå videre.

Det er veldig mange mennesker som tilpasser sine sannheter til det som gangner dem selv. Egentlig gjør vi det alle. Det kan være bevisst, men også ubevist, men heldigvis ikke alltid på bekostning av andre. 

Ta du livsløgnen fra et gjennomsnittsmenneske, så tar du samtidig lykken fra ham, sier Ibsen i Villanden, så noen illusjoner om oss selv er vi nok tjent med. Uten at vi samtidig bør tviholde på illusjonen om at andre er som oss selv.

Vi har alle møtt det mennesket jeg beskrev over her. Han eller hun som ser kun sine egne behov og bruker mennesker. Kanskje har det vært din far eller mor, din partner, en kollega eller en du trodde var din venn. Uansett, det finnes ikke andre løsninger enn å skape en avstand, om du ikke vil underkaste deg og bli spist opp. Med spist opp, mener jeg å miste troen på deg selv, egenverdi, dine rettigheter og dine evner til å styre eget liv. Og med avstand mener jeg både fysisk og mentalt. Uansett en avstand. For det som kommer innpå deg eller inn under huden på deg, vil fortære deg, mens andre mennesker rundt deg gjerne vil begynne å se deg som en del av problemet, fordi du stadig er i en forsvarsposisjon.

Ute er det tåke i dag. Hvor mye tåke det er inni meg, her jeg sitter og skriver mens jeg leter blant ordene etter lys i det som har vært og det som finnes i livet mitt i dag, er like usikkert som størrelsene på de tidligere nevnte radiene. Men hva kan en gjøre, uten å bruke stemmen og satse på at de pust en har igjen kan fjerne tåka så sola får komme fram, slik at mykje lys og mykje varme igjen får komme som en motvekt inn i dagen og det livet en lever, og det livet en lengter etter. 

Dagens bilder viser noe av prosessen til et veggobjekt jeg holder på med (diameter ca 50cm) , til det på siste bildet er klart for brann nummer to. Arbeidet har fått tittelen "Fuubutsushi ふうぶつし (poem about a particular season)", og er koblet til vår og barndom. Klikk på bildene så får du se dem litt tydeligere.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: