Hvor mye er egentlig 0,3% av en skive sylteagurk?

Nok en strålende dag har startet her vest i landet. Med sol. Jepp, ikke noe regn i sikte. Slike soldager er det ofte i mai, om jeg husker rett. Noe jeg ikke alltid gjør. På den annen side er det mye jeg ikke husker i det hele tatt, så det begrenser de feile minnene litt, skulle en tro.

Om det jeg husker feil eller ikke husker i det hele tatt kan omsettes i prosent og forholdstall, vet jeg ikke.  Men tallenes muligheter er gjerne store.  «Det steg med nesten hundre prosent», kan en politiker påpeke om en vil fargelegge noe, uten å fortelle hele historien. Men om utgangspunktet er null komma tre prosent av kaka, så blir de hundre prosentenes økning likevel ikke en veldig stor bit. Du blir ikke mett av det, liksom. Det bare virker slik på papiret. Hundre er jo et stort tall. Men i verste fall var kaka også bare en liten smultring. Eller en uføretrygd. Eller en hamburger. Og de ekstra hundre prosentene av 0,3 prosent bare en bitte, liten bit sylteagurk i en BigMac du likevel ikke har råd til.

Nok om det, det er sol om dagen, og det går mot 17. mai. I år vil det bli bevæpnet politi rundt omkring i Bergen den dagen. Samtidig blir det nye regler for bruk av bil. I tilfelle terror. Nå hevdes det jo enkelte steder at terroren var hyppigere på 70 tallet enn den er i dag, så om det stemmer, kan en jo lure på hva grunnen til bevæpningen er nå. Om det handler om ren frykt skapt av media, politikk og bevilgninger, eller at de som styrer vet noe du og jeg ikke vet. Prosentregning skulle jo ikke tilsi at faren har økt. Selv skal jeg uansett ikke menge meg med folkehavet. Dagen blir feiret hjemme sammen med familie og spekemat, and that’s it. Så jeg bekymrer meg ikke så mye for min egen del. Selv om jeg kan forstå at andre kan gjøre det, om de nå gjør det, siden det tross alt har skjedd en del den siste tiden, ved hjelp av biler inn i folkemengder og slike ting. Også var det det der med bomber da.

Det er mye en kan bekymre seg for. Og over. Sjeldnere under. Men ofte blir bekymringene gjort til skamme. Det vi frykter skjer ikke, eller blir ikke så ille som vi trodde. I hvert fall gjelder det på enkelte felt i mitt liv. For jeg bekymrer meg en del. Siden angst er en stor del av tilværelsen min. Hvor mange prosent av livet mitt angsten stjeler fra meg, vet jeg ikke, og om jeg visste ville det neppe betydd så mye i praksis. Ikke alt blir løst ved å se på tall og hvordan ting står i forhold til andre ting. Og tang.

Når det kommer til min angst, består den av grader. Fra panikkangst, via sosial angst til uro, bekymring og angst for angsten. Panikkangsten tar egentlig minst plass, men merkes best når den kommer.  Mens den siste biten tror jeg tar relativt stor plass.  Det er den biten som inkluderer det å grue seg og frykte noe, og deretter kanskje unnvike det en gruer seg for. Å velge bort ting kan få angsten til å roe seg. Den sosiale angstbiten, er gjerne utgangspunktet for mesteparten av det jeg velger bort.

Sammen tar den sosiale utfordringen pluss det jeg unnviker, en stor bit av livet mitt. Konsekvensen viser seg i form av å begrense valgmulighetene jeg opplever å ha. Jeg sier opplever å ha, for valgmulighetene er jo store, men føringene for hva jeg velger er mye satt på forhånd. Valget er tatt før jeg i det hele tatt får tenkt meg om. Det blir ikke aktuelt, sier jeg derfor ofte kjapt, om jeg blir utfordret på noe som kan trigge angsten.

Det blir som hos en som røyker. Slik det var for meg, til jeg sluttet for 12 år siden. Hver dag starter med muligheten til å droppe skiten, og på den måten forbedre helsen sin. Men så var det selve valget da. Selv om en vet hva som er best for en, så velger en det som er skadelig. Dag etter dag. Uke etter uke. År etter år. Til en kanskje sitter med ødelagte lunger slik jeg gjør. På samme måte har enkelte folk som sliter med vekta det. Sukker er ikke alltid så lett å ligge unna. Og mye av tiden går med til å gremmes over den realiteten. Ikke minst skammen det medfører. Slik er det med angst også, og det er det kanskje ikke så mange som tenker over. Men angst inkluderer en solid del skam.

Sola skinner, og det føles bra. Snart når den altanen min, slik at jeg kan jeg dra fram solsenga og legge meg og slikke litt sol. Noen ganger er det slik at skal en slikke noe, får en ta det en får, og sol er ikke det verste. Jeg kan komme på mye som er verre. Iskaldt metall om vinteren, for eksempel.

I går fikk jeg vasket bilen i finværet. Utvendig og innvendig, skikkelig. Lakk ble gnukket og gnikket, støv ble tørket og stoler støvsugd og matter spylt. Og det føltes bra. Bare det å stå på tråkka og vaske bil, kan i blant bli helt umulig for meg. Men slik var det ikke i går. Angsten holdt seg unna, og jeg kunne snakke lett og problemfritt med naboer som kom og gikk. Ikke verst. Slike dager uten angst liker jeg. Langt bedre enn en liten bit sylteagurk. Det er kanskje fordi de ikke er en selvfølge. Slik soldager heller ikke er en selvfølge. Så en får nyte dem når en kan.

Dagens øverste bilde ble tatt en annen dag sola skinte inn gjennom persiennene mine, mens det nederste ble tatt akkurat nå, med persiennene trekt opp.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:

Garantier er en verden full av liten skrift.

Jo da, det har gått litt i rykk og napp i det siste, men det får stå sin prøve. En kommer seg som regel igjennom ting, og lander stort sett på beina etterpå. Så i går var jeg tilbake på atelieret etter litt utfordringer i hverdagen, noe som var trivelig (å være tilbake, ikke utfordringene, mohaha).

Men, en ulykke kommer sjelden alene, sies det, en har ingen garantier når det kommer til Livet. Og nå har det skjedd noe med bilen min, så den må på verksted – stønn, akk, sukk, føkk, arrrgh. Antagelig er det knekt noe i styringen eller fjæropphenget eller what ever. I hvert fall bråker det kraftig når jeg svinger, og svinge må en jo gjerne. Noe som gjør det litt skummelt å kjøre nå. Så, for å gjøre historien kort, bilen vil stort sett bli stående fram til neste onsdag, som viste seg å kunne tilby første ledige verkstedtime. Noe som medfører at jeg ikke kommer meg på atelieret i denne tiden. Det å risikere at doningen skjærer ut eller går i knestående på motorveien er liksom ikke noe jeg har lyst til gamble på. Nå vil derfor bruken i beste fall begrenses til en tur på nærbutikken, om ting ikke blir enda verre. Da blir den i så fall stående helt pal.

At bilen må på verksted, inkluderer selvfølgelig at kontoen tømmes for noen kroner. En konto som er ganske tom i utgangspunktet.  Jepp, jeg innrømmer det, jeg er ikke rik. Rødme, rødme, skam, skam, ikke si det til noen.

Selv om jeg er en fattig kunstner, tviler jeg på at jeg får ting billigere av den grunn, og selv om bilen fremdeles er under garantitiden, tviler jeg på at den inntrufne feilen ender som en garantisak. Ting gjør sjelden det. Garantier er en verden som er full av unntak og liten skrift. Så derfor er det dyrt å ha bil. Kanskje egentlig altfor dyrt. Men jeg føler ikke jeg har noe valg. Gitt angst og lungeproblemene mine, har jeg til og med handikapparkering, og fram til for et år siden hadde jeg trygdebil. Nye regler medførte derimot at da det ble tid for å bytte, fikk jeg ingen ny. Det har blitt mange nye regler innskrenkinger under siste regjering, som gjør at de med lite får enda mindre ... tro meg. 

Som reglene har blitt, måtte jeg ut og handle på egenhånd da den gamle bilen min måtte skrotes, og fikk tak i en lite brukt Polo av nyere dato. Men, feil oppstår på ganske nye biler også, og det koster penger å få det utbedret. Og nå er jeg altså der igjen, hvor tusenlappene flyr kjapt, om enn uvillig. Festlig. Som om det ikke er annet jeg kunne brukt dem på. En ansiktsløfting, for eksempel. Eller neppe, selv om ting begynner å sige og rynke seg rundt legemet, så får en vel eldes med et snev av verdighet.

I går rundt lunsjbordet på atelieret, ble alder et tema, og jeg ble spurt om jeg følte meg gammel. Og ja, i blant gjør jeg det. Ikke som en olding, kanskje, men jo, til tider litt gammel. Godt voksen, kan en kanskje si. Og ikke kun i møte med meg selv i speilet. 

Vel kan jeg på en god dag ha en opplevelse av at jeg fremdeles tenker og føler som jeg gjorde i yngre år, men det er nok en illusjon. Noe jeg mener kan illustreres ved at jeg rimelig ofte synes ungdom er forbausende korttenkte og ute av stand til å bry seg om potensielle konsekvenser, mens jeg selv vet det meste om hva som er best både for dem og meg selv …men, eh… det samme påberoper kanskje ungdommen seg å vite, så…

Likevel, umiddelbar tilfredsstillelse er greia for ungdom, lism, asså, sant. Og en nonsjalanse, som – må jeg vel innrømme - også inkluderer pågangsmot og en til tider fryktløshet og positivisme, som igjen kanskje er en årsak til at verden beveger seg framover, hva vet jeg. Men selv skal jeg jo ikke akkurat stå på barrikadene for å drive så mye framover lenger, jeg kunne tross alt falle ned og brekke hoftekammen eller et håndledd mot en eller annen realitet.  Ikke at jeg tror benskjørhet er noe jeg trenger å forholde meg til, men en vet aldri. Og realitetene kan være ganske harde å lande på i blant.

I det hele tatt er det mye jeg ikke vet. Enten det gjelder hva som foregår rundt meg, eller inni dette legemet som er meg. I tillegg er det en god slump jeg neglisjerer og later som ikke finnes for å opprettholde en fasade, og en enda større bit jeg klarer å fortrenge fullstendig fra bevisstheten uten å vite om det engang. Men uroen er der, i større grad enn før. Det kan jeg merke. Så jeg er for eksempel mer forsiktig i trafikken enn en attenårig gutt, tror jeg, og legger derfor ikke nødvendigvis ut på motorveien når noe knekker i styringa.

Uro og bekymringer og evnen til å tenke seg om to ganger har nok kommet for å bli. Og dette tror jeg har noe å gjøre med det å bli eldre, ikke at jeg er så føkkings ung av sinn fremdeles. Jeg tenkte lite på hvor mange hjerteslag jeg har igjen da jeg var ung, eller at jeg kunne snuble. Da tenkte jeg i stedet mye på damer. Og fest. Ikke hadde jeg mye ondter rundt omkring i kroppen heller. Kroppen var myk, hodet fleksibelt og potensen struttende enten en ville det eller ei. Nå er jeg stort sett fornøyd om jeg får sitte i skyggen av et tre og avføringen fungerer. Ja, ok, kanskje ikke helt da, jeg er vel ennå ikke kommet riktig dit, men you get my drift, som en sier på utenlandsk.

Ja, ja, det får være nok skriving for i dag. Utfordringer oppstår, store eller små, enten det nå er rundt en eller i en, men en kommer seg stort sett forbi dem. Alternativt lærer en seg til å leve med dem. Litt kjedelig blir det framover ei ukes tid uten bil av nevneverdig grad, jeg kjenner meg allerede låst, men det går det også. Det er i hvert fall solskinn ute, jeg har mat i kjøleskapet, og jeg føler at humøret har begynt å komme tilbake etter noen skudd for baugen, så yeiii.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: 

På det jevne.

Så var det søndag. I går – lørdag - feiret vi bursdagen til kjæresten min, som egentlig ikke er før i morgen. Grunnen til valg av dag, var at det var denne dagen som passet for flest. Og flest vil vi jo ha, når vi skal feire bursdag.

Ang. selve feiringen, så gikk den fint. Vi åt kaker og vafler og sang bursdagssangen. I tillegg var det ingen som gikk i strupen på hverandre og ingen som drakk seg fra sans og samling til de spydde eller dreit på seg. Eneste synlige dritingen, var det barnebarnet som sørget for. Full bleie. Odøren var merkbar. 

I stedet for fyll og spy og krangling, ble det veldig koselig, med god stemning rundt bordet. Noe som antagelig skyldes at folk kan oppføre seg og at konfliktsnivået innad i familien ikke når taket, pluss at det ikke ble servert alkohol. I det hele tatt blir det sjelden servert alkohol når vi kommer sammen. Behovet er liksom ikke der. Eneste unntaket er stort sett julaften, når et par av oss skeier ut med en pille liten akevitt til ribba, alternativt en juleøl. Alkohol når en er sammen med barn er stort sett en uting, om det blir mer enn en slik liten akevitt til maten, spør du meg. Men heller ikke den er et must, om noen fremmer motforestillinger. Klarer du ikke å komme sammen uten at alkoholen skal sitte i høysetet, så har du et problem. Uansett om du synes det er alle de andre som ødelegger for deg eller ei, med sin hysteriske redsel for litt god stemning eller "tradisjoner", så er det få argumenter som holder vann når det kommer til det med å supe sammen med barn. Stort sett handler det om at en ser kun egne behov og driter i de andres. For spør du barna dine, så har de neppe behov for at du drikker.

I dag er det søndag, og solen skinner. Etter hvert blir det nok en tur ut på kjæresten og meg. Akkurat nå er hun på et evenement på universitetet, før hun skal trimme litt på et trimstudio de har der. Selv sitter jeg altså hjemme, nøyer meg med å hakke på tastaturet, og løfte kaffekoppen til munnen innimellom. Etter hvert blir det vel også litt middagslaging. I dag tenkte jeg å forsøke meg på honningglaserte kyllinglår. Oppskriften er beregnet for kyllingvinger, men lår må vel gå like greit, selv om de må stekes lenger. Det er i hvert fall verdt forsøket. 

Om jeg gleder meg til maten? Jepp, det gjør jeg. Ikke minst fordi jeg har vært litt på sparebluss når det kommer til inntak av kalorier en stund, for å bli kvitt litt fett rundt midjen. Nå har jeg blitt kvitt ca ni kilo. Og det er jeg fornøyd med, selv om det har tatt meg to år, og det fremdeles venter et par kilo. Om dette ender som jojo-slanking, så blir det derfor en langsom jojo. Men jeg håper det ender med noe annet. For eksempel en stabil vekt og en (relativt) god helse.

Når en ikke stapper seg med godsaker hele tiden, er det utrolig hvor godt det smaker når en først spiser.  Det er som å komme til himmelen, for å bruke et gammelt bilde. Greia da, er å likevel ikke kjøre innpå til det er fullt i både mage, tarm og kinnposer. I hvert fall har det blitt min løsning. I stedet for å lesse innpå til jeg er stappmett, så stopper jeg når jeg ikke er sulten lenger. Det får jeg best til ved å ikke lage for store porsjoner. Likevel, når jeg kommer til den vekten jeg vil stå på, så må jeg altså øke inntaket litt igjen. Og det bekymrer meg en smule. For det er da det gjelder å holde fast ved noen regler og ikke ta av. Det er da det kommer til det som kalles livstilsendring. Det vil si noe som varer.

Det ble ikke så mye spennende å lese på Vannlandet i dag. Det skyldes delvis at det ikke var så mye i avisene som trigget meg, men kanskje enda mer at jeg har det ganske greit og avslappet her jeg sitter, en helt vanlig søndag. Og det kjenner jeg er ganske greit. En trenger jo heller ikke å skrive kun om katastrofer eller orgasmer. Ingen av oss er vel der hele tiden. Stort sett er vi på det jevne. Uansett hva det jevne betyr for oss. Har du kroniske smerter, er det jevne noe annet enn om du ikke har det, for eksempel. Det samme om du har lungeproblemer slik jeg har. Men det jevne er ofte likevel til å leve med. Det er der vi slapper av så godt vi kan eller finner rom for noe helt greit. Og jeg tenker at det jevne derfor i blant bør få litt oppmerksomhet, selv om det sjelden får en pokal, eller at vi gleder oss til å bruke feriepengene på det.

Hva du skal gjøre denne søndagen, vet ikke jeg, men noe skal du vel gjøre. Kanskje skal du slappe av slik jeg gjør, kanskje skal du skifte bleier på et barn eller lage middag til dine kjære, vaske bilen eller gå en tur. Uansett er disse små tingene limet i livet ditt, så kast gjerne et verdsettende blikk på det, i stedet for å la det bare gli forbi som skygger langs veien. Lykke til. Her skal jeg spise en appelsin nå. Mmmm, appelsin.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link, litt musikk for bursdagsbarnet, som studerer gammelgresk:

Selvfølgelig skal hun feires.

I dag skal vi feire kjærestens bursdag. Hipp hurra for Beate.

Selv om både Beate og jeg mangler litt motivasjon til å stelle i stand når det kommer til våre egne bursdager, så blir det gjerne slik at vi likevel organiserer noe. Og det inkluderer noe å bite i. Dvs kaker. Gjerne mye av sorten. Nesten alltid for mye. Slik at vi sitter igjen med rester langt inn i neste lysår eller må fylle opp frysen, om ingen vil ha med seg noe hjem etter festlighetene. En periode begynte vi med å server middag i tillegg også. Som om ikke kaker er nok. Men nå ser det ut til at vi har lært litt. Så i det siste har vi begrenset bakingen noe og droppet middagen. Og det synes jeg er bra. Hovedsaken er jo å komme sammen. Preike litt, som en sier østpå. En trenger ikke å dypdykke i bankkontoen, fjerne hvert bidige størvkorn innenfor en radius av blikkets lengdepotensiale eller å polere hver eneste overflate som som finnes i hjemmet for å kunne ha det litt kjekt sammen. En kopp kaffe, litt å bite i og god stemning holder i lange baner.   

Mitt bidrag på matfronten i dag, blir å steke vafler. Og selv om det skal stekes til fjorten, femten mann, så liker jeg det langt bedre enn å måtte lage kake. Det er litt koselig å stå og steke, synes jeg. Se stabelen langsomt vokse mot taket og småsnakke med dem som er i nærheten og holder på med sitt.

Utover bursdagsselskap skjer det ikke så mye i dag. Og det er vel like greit. Alt med måte, lissom. En kan jo ikke ta helt av. Jeg begynner jo å dra på årene. Den skal jeg ha. Om jeg ikke skal ha så mye, så skal jeg i hvert fall ha den.

Om det ikke skjer så mye i dag, så har jeg likevel tittet innom avisene. Slik jeg gjør hver morgen. Og en liten sak som fanget blikket mitt, var innlegget til en trettenåring som handlet om å skille de motiverte elevene fra de umotiverte. Noe jeg selv tror er en dårlig idé.

Da jeg gikk på skole, hadde vi noe som het kursplaner. En, to og tre i de forskjellige fagene, der tre var «best». En løsning man etter hvert gikk bort fra. Heldigvis. For det skapte skiller i elevflokken. Selv var jeg i gruppen med de såkalt skoleflinke, noe som ikke hang på greip i det hele tatt. For var det noe jeg ikke var, så var det skoleflink. Barndommen min gikk med til angst og uro på grunn av tilstanden i hjemmet, og det ble lite rom for å lære annet enn hvordan jeg skulle vri meg unna ting. Når kursplanen jeg skulle følge i tillegg var tilpasset de som hadde ting på stell, hadde jeg derfor liten mulighet til å følge opp, og karakterene falt tilsvarende. Noe som endte opp med enda mer bråk hjemme, som jeg måtte forsøke å vri meg unna eller dempe.

Det er mye som kan skilles. Bløtkake fra fiskekaker eller plommen fra hviten er ikke alt. Andre har forsøkt å skille svarte fra hvite, jøder fra kristne, i tillegg til gutter fra jenter. Men jeg tenker at skal en først skille noe, så la oss skille de med sykdom fra de friske også. La oss ta skikkelig i, og skille de høye fra de lave. La oss skille de rike fra de fattige… forresten, det siste har vi i grunnen holdt på med lenge, selv om det har eskalert litt i det siste. Østkanten fra vestkanten, du vet, solsiden fra skyggesiden. Også har vi utseendet. Er du ikke riktig nok, tynn nok, pen nok, har de siste motene også videre, så puttes du i bås og blir sett ned på. kanskje til og med mobbet. Dette starter allerede i skolen.

Nå har jo greia også blitt slik at en ikke skal skamme seg over å være rik, sier de rike. En har jo arbeidet for godene, hevdes det med fullt alvor fra førersetet i Porschen, eller mens en er på besøk på fabrikken i India. I motsetning til de som er vaskehjelper, sykepleiere, butikkansatte, lærere og bussjåfører. Vel jobber kanskje disse også, men nå heter det seg at de ikke har like mye ansvar som en som kaller seg direktør eller megler eller what ever. Selv tenker jeg at de nevnte yrkene også krever litt ansvar. Er det ikke rent på sykehuset, får vi problemer med bakterier. Har vi ikke sykepleiere og hjelpeleiere og hjemmehjelper som tar ansvar, blir det også noen utfordringer vi må leve med. For eksempel veldig fule bleier og veldig feil medisiner. Om vi heller ikke har lærere som er seg sitt ansvar bevisst og ser og verdsetter alle elevene, så blir noen usynlige, osv. Og på dagens slutt er kanskje disse lærerne og sykepleierne minst like slitne og har arbeidet minst like hardt som en som har sittet i et styremøte og fått kaffen servert i fint porselen.

Her er en liste over hva enkelte yrkesgrupper har i månedslønn. Jeg sier enkelte, for jeg fant ikke kunstnere, som er gruppen jeg har hørt til i mitt voksne liv. Om du finnes på listen, og hvor du i så fall ligger, får du sjekke selv.

Å skille folk er kanskje ikke det lureste vi gjør. Kanskje er det langt lurere å ta noen grep som visker ut skillene. Vi trenger ikke grupper som KKK, muslimhatere, eller å bygge opp under reaksjonære og angstbitende menn menn som føler at kvinner tar fra dem makten, mens de legger hele sin maskulinitet og kjønnsidentitet i det å stå og tisse. Vi trenger ikke en elite i skolevesenet, eller at gutter og jenter ikke skal bade sammen. Vi trenger ikke mer segregering enn verden allerede har sett og ser. At en trettenåring vil ha fred til å arbeide på skolen kan jeg forstå, men det er en grunn til at trettenåringer ikke har stemmerett eller styrer landet. Og det har kanskje noe med evnen til konsekvenstenkning å gjøre.

Nå går det mot helg. Helg har vi alle fremdeles, både gutter og jenter, flinke og ikke fullt så flinke, svarte og hvite, tykke og tynne. De med ADHD og de uten. De som sitter i rullestol og de som sparker noen. Akkurat som årstidene, de er fremdeles for alle. Og noen feirer bursdagen sin, som kjæresten min. 

Etter helgen kommer en ny uke,med hverdager. Da skal jeg på atelieret. Og det er kanskje på tide. Påskeferien ble litt vel lang i år, men lungene mine begynte å krangle seg og faren min døde, så inspirasjonen har vel ikke vært helt på topp. Nå håper jeg det går seg til igjen. Noe mye jo ofte gjør, for meg, føler jeg, selv om lottogevinsten uteblir og det blir lite indrefilet. Jeg håper ting går seg til for deg også.

Bildene er fra tidligere seanser hvor vi feiret noe.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:

Mens kirkeklokkene ringer.

I går hang jeg opp en liten hylle over fjernsynet, og plasserte noen av mine rare ting der. Jeg synes rare ting er greie å ha. Ting som ikke nødvendigvis har noe pengeverdi. Jeg blir mer og mer glad og fascinert av det uvanlige, og leiligheten min fylles derfor langsomt opp med mer rare enn riktige ting.

I går vasket jeg også vinduer. Og de så bra ut etterpå, til sola dukket fram. Da så de ikke så fine ut likevel. Tabben jeg gjorde, var at jeg etter å ha vasket kun med eddikvann, tok i bruk Jiff for å gå over dem fordi jeg så noen flekker.  Den vanlige blå Jiffen. Det straffet seg. Det ble mye mer skjolder etter enn før. Så nå får jeg se om jeg kanskje bør kjøre på med en runde vann og eddik i dag også. Det er uansett fort gjort.

Rene vinduer ser fint ut. Men for meg oppleves det nesten litt skummelt i begynnelsen. For blikket mister den fysiske sperren av møkk, som tidligere lå på glasset og skilte ute fra inne. Det vil si at etter en vask kommer det som er utenfor mye tettere på. Det fungerer litt som solbriller kontra ingen solbriller.

Nå er ikke dette en stor greie, jeg ligger ikke på gulvet i panikkangst fordi vinduene er vasket. Jeg bare legger merke til det sånn med en gang. Og jeg tenker at slik er det kanskje med andre ting i livet også, at vi lager oss noen skitne vinduer mot omverden for å kjenne oss trygge. Kanskje til og med etablerer noen vinduer vi ikke vasker lenger inne i oss selv, mot saker og ting vi ikke vil eller våger å få for nærme. Saker som kan vekke følelser i oss. Og det er fullt forståelig, for følelser er skumle ting, og en har lett for å miste kontrollen over dem.

Etter hva jeg har erfart, er det for eksempel mange som ikke liker å bli sinte. Noen er til og med redde for å bli det. Meg selv inklusive. Og jeg blir alltid trist etterpå om jeg har vært sint, og føler skyld. Så vi lager oss gjerne strategier for å slippe å kjenne på følelsen.

Men det finnes mer vi helst ikke vil komme for tett på. Det kan være følelser knyttet til sykdom, lengsler, legning, sorg, håpløshet og angst. Når det gjelder angst, så hjelper det likevel ikke å la vinduene mot følelsen gro ned. Angst blir ikke borte ved å grave den ned eller å se en annen vei. Det som hjelper er å utsette seg for det som utløser angsten, vaske vinduene og gå det i møte, og på den måten bli tryggere. Så da tenker jeg at det kanskje fungerer på samme vis på andre felt også. For hvorfor ikke? Kanskje en for eksempel må tillate seg å bli litt sint i blant? Og skuffet? Kanskje en er tjent med å vise litt av sårbarheten en bærer på? Kanskje en har godt av å vise sorg eller annet en helst ikke vil vise seg selv eller andre at en kjenner på? Kanskje utfordringen knyttet til følelsene blir mindre da? Om en viser dem fram? I hvert fall på sikt?

I dag begraves far min. Kanskje slår kirkeklokkene akkurat nå mens jeg sitter her og skriver disse ordene, jeg vet ikke. Jeg trenger heller ikke å vite det, føler jeg. Jeg må ikke vite eller ha kontroll på alt.  

Likevel, denne dagen har jeg gruet meg til, og jeg kjenner på noen følelser knyttet til den. I utgangspunktet trodde jeg ikke jeg ville kjenne på så mye når tiden får far min til å stå skolerett for sin skaper kom. Men jeg har gjort det. Og jeg har tillatt meg selv å gjøre det. Samtidig har jeg skrevet om det her på Vannlandet, og på det viset sluppet realiteten tett på meg, samtidig som jeg har gitt meg selv en mulighet til å se nærmere på ting, bevege meg blant følelser og ord, fornemmelser og forståelse. Og nå kjenner jeg at det føles greit. Jeg har på et vis landet. Men hvordan det hadde vært om jeg hadde nektet meg selv å kjenne på noe som helst, er jeg usikker på. Hadde jeg vært nødt til å stenge av andre følelser også da? Og ville det gjort meg til et rikere eller fattigere menneske? Jeg tenker at om en lar vinduene inn og ut mot seg selv bli så grumsete at det til slutt omtrent ikke slipper lys gjennom dem i det hele tatt, så må jo livet til slutt handle om å leve i et slags tussmørke. Og vil jeg egentlig leve slik?

Livet er så mangt. Og en navigerer så godt en kan gjennom det. Samtidig må en forholde seg til det som skjer inne i en og det som skjer rundt en. En har ikke noe valg. Det er der. Dag etter dag. Medias overskrifter og villedende reklame. Krig og møkk og russefylla og voldtekter og alle følelsene som oppstår om en slipper noen inn på seg eller alltid er ensom. Bompenger som tømmer kontoen din og unger som griner fordi det er fisk til middag, en avvisning fra din kjære, en irriterende nabo, at noen blir født og at noen dør. Det går ikke å skjerme seg fullstendig mot alt, samme hvor mye en forsøker. Men en kan kanskje velge litt i forhold til hvordan en forholder seg til det. Både til følelsene en har og til omgivelsene.

Kanskje det er helt greit at noen ser en tåre i øyekroken din om du kjenner på noe følelsesladet. Kanskje det er greit at du i blant blir litt flau og at du rødmer, ler på feil sted, tør å spørre der du ikke vet, eller i blant snubler litt. Kanskje det er greit at du tar standpunkt overfor noen og har en mening på tvers av det vanlige. Kanskje det er greit at du har en hylle med rare ting uten pengeverdi. Kanskje alt dette til og med gjør deg mer synlig enn alternativet? Og synlighet må jo til, om noen skal kunne være glad i deg. Det er ikke det perfekte som skal til. Ikke en høyglanset overflate uten riper, at du har den dyreste bilen eller den flotteste kroppen og er fullstendig lytefri, konstant kåt, våt og villig, festens høydepunkt eller at du alltid har den riktige kommentaren på lur. Det er heller ikke at du bruker livet ditt til å utslette deg selv for å nærme deg det du tror noen andre ønsker av deg, slik at du til slutt ikke vet selv en gang hva du mener eller føler i det hele tatt. Det er faktisk det at du viser hvem du er, som er det viktigste. Vanskeligere er det ikke, og likevel føles det i blant så fullstendig umulig.

Sånn, det var noen ord og tanker denne torsdagen på vårparten, i det herrens år 2017. Her inne i mitt lille rede føles det egentlig ikke så verst akkurat nå, selv om far min begraves i dag. Ting er plassert i meg, kjenner jeg, og det er greit at det er som det er der.

Til helgen har kjæresten min bursdag, til høsten blir jeg bestefar igjen, kanskje får vi en sommer med litt sol slik at jeg kan få bruna fettet, kanskje klarer jeg å være noe for noen i årene som kommer om de trenger meg, uten at jeg likevel må være alt for alle, eller må få alt tilbake. Noen ganger er litt akkurat passe.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:

Torsdag begraves min far.

I påsken døde far min. En konsekvens av livet som jeg visste måtte komme, bare ikke akkurat når. Jeg visste heller ikke hvordan det ville påvirke meg, hva jeg ville føle når jeg ble tvunget til å møte denne realiteten. I utgangspunktet trodde jeg det ville føles som en avslutning, men det gjør det ikke. I stedet oppleves det kanskje mer som en begynnelse. Begynnelsen på hva er jeg ikke helt sikker på enda. Men én ting er at jeg nå for første gang i livet ikke lenger har foreldre. Slik er det også for mine fire søsken. Vi har alle blitt foreldreløse. Så døden til min far er samtidig starten på dette.

Siden både faren og moren min var enebarn, har vi ingen onkler, tanter eller søskenbarn, så vi er en liten familie. Det er oss fem søsken, pluss våre barn og barnebarn, and that’s it. Jeg tenker at derfor er det viktig at vi som faktisk har familiebånd, bruker årene som kommer til kanskje å styrke forholdet vårt, før vi selv begynner å falle fra og alt med ett er for sent.

Det er gjerne slik at når en blir eldre, oppstår det i blant samtidig en større avstand til egen familie, mener jeg å ha observert rundt omkring. Ikke nødvendigvis fordi den er villet, det bare blir sånn. Vi blir alle særere og særere og mer og mer bastante i forhold til opplevd virkelighet og sannheter, opplever jeg. Ikke minst gjelder det meg selv. Fleksibiliteten i meg avtar på mange felt i livet, og jeg får stadig mer å forsvare. 

For oss er det også slik, at jeg bor vestpå, mens de andre bor i og rundt Oslo. Dette er en avstand som er ganske reell og har vært rimelig stabil i 37 år. Men de siste årene har turene mine over fjellet blitt færre og færre. Jeg tror det er fire år siden jeg sist tok turen. Det er mye fordi det føles langt å kjøre nå. Lengre enn før.  Og skal jeg noe sted, så kjører jeg. Angsten min kjemper mot viljen til fly eller tog, og ender så å si alltid opp med å vinne. Så da blir det bilen som er alternativet.

Jeg kunne satt meg i bilen og tatt turen over fjellet nå. Det gjør jeg ikke.Uten at det har noe som helst med angsten min å gjøre. Men, jeg kommer ikke til å være tilstede under min fars begravelse. Det er en avgjørelse jeg tok for mange år siden. Vi hadde ikke et godt forhold, og har ikke snakket sammen på lang tid. Jeg selv har ikke ønsket en tettere kontakt, og han ga heller aldri uttrykk for et slikt ønske. Så da ble det som det ble, med de konsekvensene som fulgte med.

Noen vil kanskje tenke at en uansett bør stille i sine foreldres begravelse, men det får være deres sak. Enhver må kjenne etter hva som føles naturlig for seg selv, tenker jeg. Hva mine egne begrunnelser for valget jeg tar er, skal jeg ikke gå nærmere inn på her og nå, dette er ikke et forsøk på å lage en gapestokk eller et forsøk på å rettferdiggjøre mine egne valg. Jeg forsøker kun å navigere blant noen tanker og følelser i denne livsfasen, uten å styre noen andres opplevelse samtidig. Om det nå er mulig. Men det er ikke slik at ting oppleves lett for meg. Jeg lar ikke være å stille i begravelsen fordi jeg har noe bedre å ta meg til. Samtidig er det slik at uansett historie mener jeg en bør ha anstendighet nok til å huske at et dødsfall er et dødsfall, og en begravelse er en begravelse, uansett om er til stede selv eller ei.  

Dagene som har gått etter at min far døde har vært fylt med mye tanker og følelser. Jeg har kjent en del på sorg knyttet til forskjellige ting, men ingen av følelsene har vært knyttet til noe positivt eller noe som minner om forløsning eller avslutning. I stedet er det slik at fortiden har banket tungt på døren, og samtidig åpnet opp mot framtiden. Det oppleves som om et veiskille har manifestert seg. Og det tvinger meg til å ta noen valg. Slik er det jo ofte med veiskiller. En kan forsøke å late som ingenting og bare bli stående med innadvendt blikk i sin egen unnvikenhet, alternativt finne en retning og en mening framover eller snu og gå bakover. Det er opp til en selv. Alt er uansett et valg en tar, og som en kanskje er tjent med å kunne stå for, når en møter sitt eget blikk i speilet. Så selv om jeg ikke skal i begravelsen, blir det en tur østover på meg i sommer.

I dag er det tirsdag, og solen skinner over Bergen by. Det føles bra, kjenner jeg, det minner meg om at våren kommer, uten at det samtidig er slik at alt i meg føles bra. For torsdag begraves min far.

Dagens bilde er det min yngste datter som tatt. 

Bjørn

Dagens link: Fant ingen låt i dag.

Hundre prosent fornøyd?

Jadda, våknet til snø i dag også. Og termometeret hadde ramlet ned på null. Akkurat det gjør meg ikke spesielt fornøyd.  Men det kunne vært verre, jeg kunne bodd på Østlandet. Her i vest er det tross alt mest som et lite pudder over omgivelsene, og vil nok ikke medføre altfor store overskrifter i nyhetsbildet. Når det gjelder Østlandet, setter derimot avisene av plass nok.

Plass er stort sett en ting som handler om begrensninger, opplever jeg. Og prioriteringer. Her jeg bor, har jeg rimelig godt med plass for en person, skulle en tro. Jeg trodde jeg hadde nærmere 70, men nå har jeg målt, og det viste seg at litt over 60 kvadratmeter kan jeg bevege meg på, pluss loft og en utebod. Men det hadde jo ikke akkurat drept meg om jeg hadde mer. Legger jeg inn årene er det nok av andre årsaker enn tilgang til bedre plass som tar knekken på meg.

Den plassen jeg har til rådighet, lider mest på feltet oppbevaring. Som det er nå, burde jeg gå i gang med en skikkelig våropprydding, og hive en del saker jeg sjelden eller aldri bruker. Blant annet har jeg et lite, lavt loft, som har blitt fylt opp av ting og tang i esker over de ti årene jeg har bodd her. Men eskene bare står der. De åpnes aldri, og innholdet brukes aldri til noe. I stedet fylles loftet langsomt opp med mer og mer. Det samme gjelder for en stor kommode jeg har i kottet mitt. Den bare står der. Siden det ikke lenger var plass andre steder i huset. Med fulle skuffer. Og jeg bruker sjelden eller aldri noe av det som ligger der i skuffene heller. Det samme gjelder for matskapet mitt. Hvor ofte trenger jeg egentlig perlesukker? 

Så kanskje hele skiten burde gå på dynga. Inklusive kommoden og perlesukkeret. Så kunne plassen brukes til en hermetikkboks eller en fryseboks jeg planlegger å kjøpe i stedet. Jepp, fylle opp med noe annet, med andre ord. Men en fryseboks ville i hvert fall bli brukt til noe, satser jeg på. Mens en boks hermetiske tomater nok ikke ville stått i skapet over år. Jeg bruker langt mer tomater enn perlesukker.

Noen av tingene jeg har i skuffer og skap, har jeg et sterkere forhold til enn andre ting. Noe har jeg hatt lenge. Det kan være saker som er fine å se på, eller noe som har affeksjonsverdi for meg. Ofte begge deler samtidig. Men jeg ser sjelden på det likevel. Jeg bruker det heller ikke til noe. Jeg bare eier det. Mens tingene eier plassen de tar opp.

Dette med å samle ting gjelder likevel ikke kun saker jeg har en følelsesmessig kobling til. Skapene er fulle av gamle lysestaker, vaser og sengetøy som ikke er brukt på flere år. Enten fordi jeg kjøper nytt selv, eller får det i gave, legger jeg det på toppen av det gamle, som dermed aldri lenger blir tatt i bruk.

Det samme med dyner og puter. Jeg er dårlig på å kaste puter. Enten det dreier seg om sofaputer eller den andre sorten Så det finnes sikkert minst til stykk dunfylte stappet inn der det er plass. Eller fantes plass. Nå er det jo fullt. Og hva skal jeg med stabler av håndklær egentlig? Og de gamle jakkene til mine døtre og meg selv som ikke lenger brukes? Ti jakker bare henger der i ett av skapene mine, og tar opp plass. Hvorfor hiver jeg ikke likegodt ut alt sammen?

Vel, det handler antagelig om prokrastinering. Ting blir utsatt. Oppgaver lagt på vent. Også er det den der at kanskje jeg får bruk for det jeg har i skapene mine. En gang. Men har jeg egentlig bruk for alle ledninger som har samlet seg opp, ladere som ikke lenger kan brukes eller en gammel trådløs telefon? Jeg har jo ikke abonnement til fasttelefon lenger, så hva skal jeg med skrotet?

Ja, ja, det går mot vår. Bare snøen forsvinner. Og denne våren får jeg kanskje forsøke å ta tak i saker og ting og forskjellige sorter, og få ryddet litt opp i skap og skuffer og boder og på loft. Tross alt føles det jo bra etterpå. Nesten alt en fikser å ta tak i føles bra etterpå. Som om en har fått litt kontroll over tilværelsen. Og det skal en ikke kimse av. Selv tror jeg at orden og god plass rundt meg, skaper ro og orden og god plass inni meg.

Konklusjon:

Jeg har det ikke så verst, her hos meg. Ting tyter ikke ut av skapene enda. Og det finnes fremdeles ledig gulvplass, i det minste. Jeg vasser ikke rundt i skrot og søppel, og lager meg stier mellom stabler av gamle aviser eller tomme melkekartonger. Fremdeles skjer det til og med at jeg opplever støvfrie overflater fra tid til annen, og dassen blir vasket jevnlig. Men er jeg likevel hundre prosent fornøyd med tingenes tilstand? Neppe. For selv om jeg vet at orden, plass og kontroll er en god ting for meg å ha, velger jeg å omgi meg med både mangt og mye av dårlig skit. Det er vel mer sånn at jeg har kommet til et punkt hvor jeg frykter at skrotet kontrollerer meg mer enn at jeg kontrollerer det, på et vis. Både fysisk og mentalt. 

Selv om det finnes en viss orden i skap og skuffer i det lille redet mitt, så trenger jeg jo ikke alt jeg samler på. Var det borte, hadde jeg til og med sluppet å tenke på det. Det hadde blitt bedre plass for tanker og følelser som handler om andre ting. Sånn er det bare. Hos meg. Ting henger sammen. Og sånn er det sikkert hos deg også.

Ha en fin dag.

Bjørn 

Dagens link: