Håp er fremdels gratis

I dag viser værmeldingen mye sol over Bergen. I skrivende stund er situasjonen mer lik null sol. Men en kan jo enda håpe. Håp er fremdeles gratis.

Det som er gratis er vi glade i. Det må ikke alltid være noe vi har behov for. Så lenge det er gratis vil vi ha det. Noe reklamebransjen har oppdaget, og etterlever erkjennelsen gjennom diverse reklamestunt der du kan vinne omtrent alt mulig. Stort sett forlanger de kun et telefonnummer eller en e-postadresse i retur. Hva de bruker nummeret eller adressen din til, har du kanskje ikke så god oversikt over. Men du vil nok merke litt til at det dumper inn en del reklame i etterkant. En kan vel også regne det som ganske sikkert at lister over adresser og nummer gjerne selges videre til andre aktører.

Nå skal jeg likevel ikke uttale meg så mye om dette, siden jeg ikke deltar på slike konkurranser. I stedet er jeg ganske restriktiv hva e-postadressen min angår. Så jeg får ikke så mye reklame. Til gjengjeld oversvømmes jeg jo av den på andre felt. Enten det dreier seg om postkassa mi, tv eller internett. Og jeg må innrømme - stort sett hater jeg det. Spesielt hater jeg ting som sier at noe kan gi en effekt på opptil ett eller annet. For om det gjør det er en helt annen sak, og den saken får vi ikke innblikk i ved for eksempel en sannsynlighetsberegning. Så noen ganger føler jeg at jeg blir forsøkt manipulert, for at noen skal få tilgang på pengene mine. Andre ganger føler jeg at reklamemakerne lyver meg rett opp i trynet.

Former for manipulasjon i hensikt å ta fra deg penger finnes i mange versjoner. Ofte samler for eksempel kristne organisasjoner inn penger. Gjerne ved hjelp av gråtende barn som motivasjonsfaktor for deg. Og mye av det som samles inn går selvfølgelig til gode formål. Men ikke alt. Ofte kan en lese om at de som styrer disse innkomne pengene selv lever et liv i luksus ved hjelp av dem. Og da kan en kanskje lure på hvor kristenheten har tatt vegen. Og har den forsvunnet, så sitter en vel igjen med reindyrka hedendom. For det heter jo også at du ikke skal ha andre guder enn meg, og det må jo da også inkludere Mammon.

Hedninger er det mange av i Norge. Om jeg har forstått det rett, så er alle som ikke ble døpt hedninger. Og dem finnes det jo noen av etter hvert. Så har vi alle de som ikke er rettroende. Uten at jeg skal påberope meg å vite om det kristne synet på saken er at de som ikke er rettroende er hedninger. Jeg mener og tror at de som tilber Tor med hammeren og hans kampfeller pr. definisjon er hedninger, men vet ikke om det samme gjelder for eksempel muslimer eller hinduister. Uansett, i tillegg kommer vel alle dem som ikke lever med budene som rettesnor, og stort sett ikke tenker på tro i det hele tatt. I mitt hode kvalifiserer disse i hvert fall til en livsførsel som er hedninger verdig. Selv om de måtte være døpt. Dette gjør i såfall at blant annet jeg kvalifiserer til hedningestemplet. Jeg går aldri i kirka om jeg ikke må, jeg ber ikke, og jeg har ikke budene eller bibelen som en aktiv rettesnor i livet mitt. Men dette kan sikkert teologer mye mer om enn meg. Det tar jo heller ikke bort at jeg har verdier i livet mitt. Grunnen til at jeg i det hele tatt tar det opp her og nå, er for at jeg trengte en innfallsport til dagens bilde. Som har fått tittelen Hedning, og som skal bli en del av en utstilling med linker til kristendommen slik vi kanskje forholder oss til den i dag.

Maleriet Hedning er ikke ferdig enda, men det nærmer seg. Det er et portrett av den ene nevøen min, og det var et poeng for meg å legge et assosiasjonspotensiale inn i det som ikke nødvendigvis leder deg til Valhall, blod, øl og ofringer av jomfruer. Jeg ville at den unge mannens uttrykk skulle framstå som en kontrast til tittelen. Så jeg håper at det første du tenkte da du så bildet ikke var et gjenkjennende: Ah, en hedning! I stedet håper jeg du kjente på noe litt mykere, noe litt varmere. Kanskje kan du også tenke over om tittelen fikk bildet til å forandre seg, nå som du vet at hva det heter, og om det ville vært lettere å ha det på stueveggen om det het for eksempel Lengsel istedet for Hedning. I så fall fungerte tittelen for deg på samme måte som det vi i blant kaller for Sharkmusic. Et begrep som henviser til hvordan vi lar oss påvirke av gammelt grums, og som har blitt brukt for å klargjøre hvordan vi forholder oss til barn. Enklest forklart gjennom at en skog vist på film, vil virke annerledes på deg om musikken er skummel og truende, enn om musikken er varm og god eller lystig. Selv om filmen i seg selv er den samme hele tiden. 

For meg personlig kan dette med Sharkmusic kicke inn og gi meg angst. For eksempel i møte med en spesiell type menn. Musikken handler med andre ord om volden og truslene jeg ble utsatt for som barn, ikke om mennene som utløser den i dag. De kan jo være kjernekarer. Og dette kan vi lede tilbake til dette med reklamen. Der forsøker de å legge til all verdens Sharkmusic, men med positive anslag. Slik at du skal la deg manipulere ved hjelp av følelsene dine til å kjøpe det de vil selge. Reklame for slankemidler inneholder derfor mer slanke, vellykkede og vakre mennesker enn tjukke, selv om den henvender seg til de tjukke. Og sånn er det over hele fjøla. Vi manipuleres via reklame uten at vi i det hele tatt tenker over det. På alle kanter og bauger og opp og ned og i mente. Skal de selge en bolig, viser bildet av boligen gjerne en blå himmel, og kanskje en dyr bil utenfor. Plenen er grønn og menneskene fine, innredningen midt i blinken, og det står en bolle frisk frukt på kjøkkenet. Alle disse elementene har vi et forhold til. Og er det mennesker inne i bildet, er de gjerne unge og vakre. Men ikke for unge. Således fungerer bildet jeg nettopp tok av det ene akvariet mitt, dårlig som reklame for akvariehobbyen. Selv om det viser rekeyngel, og jeg er overlykkelig fordi det har kommet yngel etter en tids tørke på den fronten, er det gjerne ikke slike bilder som får deg til å dra kortet ditt. Om bildet hadde kommet med en slurpete og boblende lyd i tillegg til at det hørte hjemme i en reportasje om reker som likspisere, hadde det bare vært ekkelt.

Denne erkjennelsen kan vi trekke over mot veldig mange felt i livene våre. Om jeg første gangen jeg treffer deg forteller at jeg er har blitt bestefar til ei søt, lita jenta, popper det opp en sharkmusic for deg. Kanskje har du gode minner om din egen bestefar eller bestemor. Det samme om jeg sier at jeg er kunstner. Men volumet skrus kanskje opp et par hakk om jeg første gangen jeg treffer deg forteller at jeg er psykisk syk. Da blir gjerne musikken annerledes enn ved bestefarminnet ditt. Mer ubehagelig. Alle tre opplysningene gir deg assosiasjoner om meg som menneske, og du mener straks at du eier kunnskap om meg og hva jeg står for. Uten at du vet mer enn akkurat dette. Du vet ingenting om meg som far, som kjærest, som bror eller andre roller jeg har i livet. Du vet ikke om jeg er gjerrig eller gavmild, snill eller slem. Du vet ingenting om verdiene mine. Heller ingenting om hvordan jeg etterlever dem. Det eneste du vet i en slik setting, er noe om holdningene du selv bærer med deg. Din egen sharkmusic. Slik det også blir når du møter en utlending, en muslim, en tigger eller en som noen forteller er hedning. At hedningen i dette tilfellet arbeider med barn, er både myk og omtenksom og varm og snill, vet du jo ingenting om. Slik vi vet veldig lite om det meste vi mener noe om – skulle jeg mene.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: 

Bergen vet vi alle noe om. Bergen er Bryggen og Fisketorget og Sissel og Fløybanen og Ulriken. Det er Den Norske Scene og Torgallmenningen og kultur i mange former. Og litt utenfor bykjernen er det de syv fjell og flott natur, hvor en kan gå tur, stoppe og spise nista si, og bare nyte en sommerdag ved et stille vann slik sånne dager skal nytes. For eksempel ved Svartediket.

Angst

I dag vil jeg starte med denne lille videoen. Den skal etter hva som opplyses være filmet av en mann mens han har et panikkangstanfall. Hvordan et angstanfall oppleves, er veldig vanskelig å formidle. En kan i videoen se at mannen ikke har det godt, men om en spiller av videoen uten lyd, kunne det slik jeg opplever det like godt vært en skildring av for eksempel sorg vi får se. Det er umulig å se inn i hodet hans hva som egentlig foregår der. Noe som leder oss til hvor viktig ord er, hvor viktig det er å kommunisere på en tydelig måte, i stedet for å tro så jævlig mye bestandig. "Jeg trodde du forsto det", som i; "jeg trodde du så hva jeg føler, hva jeg tenker, hva jeg håper, hva jeg drømmer, hva jeg frykter, hvem jeg er".

I og med at det er så vanskelig å formidle hvordan angst oppleves, blir angsten gjerne en veldig ensom ting. Det er noe en bærer mye alene. En har ingen synlige skader, krykker eller et annet skilt som forklarer noe. Ofte er angsten også enda mindre synlig enn det en kan se på videoen. Gjerne helt usynlig for andre. På den annen side, kan den også bli mye mer synlig.

Jeg har selv hatt anfall hvor jeg havner på gulvet i en krok i fullstendig panikk, hvor det å si noe i seg selv blir umulig. Det føles som om verden oppløser seg, og at jeg oppløses også. Det samme gjør ordene, evnen til å kommunisere klart og tydelig. Det blir som når en kaster en fast form opp i luften, og den plutselig oppløser seg i enten glitrende og små biter som konfetti, eller i noe veldig tyktflytende og organisk. En slik demontering av meg selv og omgivelsene innbefatter også en demontering av ord, formidlingsevne og orienteringsevne. Forsøk å forklare noen et eller annet ved hjelp av en neve bokstavkjeks som ligger hulter til bulter samtidig som at du har panikk, så forstår du utfordringen.

I et slikt anfall er det lite som hjelper, utover tid. Noen ganger varer anfallet kun et øyeblikk, andre ganger er det snakk om lang tid. I dette tidsrommet må jeg utholde det til det brenner seg ut, mens jeg forsøker å holde meg fast i noe. Det være seg noe fysisk, en tanke eller en lyd, for eksempel en annens stemme. Det du eventuelt kan hjelpe meg med, er å ta på meg. For eksempel ved å legge en hånd fast på skulderen min. Berøringen av en annens hånd kan gi meg en tråd til noe som henger sammen og er forståelig.

Det er likevel ingen selvfølgelighet at berøringen skal hjelpe. Den kan også forsterke angsten. Jeg kan oppleve den som truende. Noe som nok henger sammen med vold i barndommen. Angst er derfor ikke noe fullstendig forutsigbart for den som skal forholde seg til den utenfra heller.

På den annen side, om angsten ikke er forutsigbar, så er forutsigbarhet angstdempende. Min løsning på livet blir derfor å leve det så forutsigbart som mulig. Langt mer forutsigbart og regelbundet enn vanlig. Jeg er ingen adrenalinjunkie som kaster meg utfor stup bare fordi stupet er der, for å si det sånn. Et spontant spørsmål fra noen om å gjøre noe jeg ikke så komme, kan være nok til at angsten griper tak i meg. Og det behøver ikke å være store greia. Det kan være et forslag fra kjæresten om å kjøre en annen vei enn planlagt, eller at noen på jobben spør meg om jeg vil løpe ned og kjøpe en pose kaffe. Et slikt lite spørsmål kan bringe fram kaos i meg. Og jeg må forsøke å hente meg inn igjen. Noe jeg gjerne gjør ved å si nei.

Å si nei, er et valg jeg putter i sekken "å være tro mot seg selv". Å være tro mot seg selv er angstdempende. Og det innebærer ikke kun det å si nei. Veldig ofte handler det om å vise det en vil og det en mener om en sak, og ikke minst det en føler i forhold til den, i stedet for å spille en følelse. En spilt følelse kan for eksempel være å smile når en egentlig føler noe helt annet. Og det gjør vi jo alle hele tiden. Vi formidler ikke alltid det vi egentlig kjenner på. Og folk gjør det gjerne glatt uten å tenke noe særlig over det, flere ganger om dagen. Det er en del av det å mestre det sosiale, og det å beskytte seg selv. Enten fra egne følelser, eller i forhold til hvordan en blir oppfattet.

Siden det å være utro mot egne følelser, la være å vise det en egentlig føler er en vanlig del av sosial omgang, blir det å ikke kunne gjøre det samme uten å få angst, en utfordring for folk som meg. Og vi ender gjerne opp med det vi kaller sosial angst. Det betyr at en må velge mellom ensomhet og trygghet. Samtidig er det slik at ensomhet ikke utelukker angst, så problemstillingen minner kanskje litt om Catch-22. Den sosiale angsten er ofte bundet til hvordan andre opplever en, men blir ikke borte selv om ingen opplever deg eller tenker noe om deg. Eller for å si det litt mer spesifikt, det en tror andre tenker. Og det en tror de tenker, er ofte noe negativt. At du er rar, ikke som dem. Og det er jo riktig. En med angst er ikke lik den som ikke har angst. Likevel burde det være mulig å leve sammen, for en er jo ikke bare rar. En har bare angst. De fleste menneskelige sidene som er knyttet til meg, er tross alt de samme som er knyttet til deg.

Sosial angst er ikke det samme som panikkangsten jeg beskrev litt over her. Panikkangsten kan komme også når jeg er helt alene, og har ikke nødvendigvis en forklaring som er synlig for meg. Med den sosiale angsten er det mer situasjonsavhengig. Min løsning på dette med sosial angst, er å være så åpen som mulig om meg selv. Om andre vet jeg har angst, har de en knagg de kan henge sine spørsmål og forklaringer på. Da vet de noe om meg, og det å vite noe gjør det lettere å forholde seg til det. Noe som selvfølgelig gjelder en som ikke har angst også, ikke kun den som har angst – jfr. dette med forutsigbarhet. Mennesker som ikke viser noe av seg selv, er mye vanskeligere å forholde seg til enn de som byr på seg selv. Å by på seg selv, er likevel ikke å tvinge noe på deg, enten det er holdninger, tanker, sannheter eller levemønstre.

Lukkede mennesker er uforutsigbare. De aller mest uforutsigbare er likevel kanskje psykopater eller narsissister. Lukkede mennesker er ikke farlige i seg selv, de er bare vanskelige å se inn i. Mer skumle, det er derimot gjerne psykopatene og narsissistene. Om en blir utsatt for slike mennesker over tid, kan sosial angst bli en konsekvens, i tillegg til andre former for angst. For mennesker med slike personlighetstrekk degraderer deg som individ, skaper frykt i deg og røver din identitet. Vold og andre former for overgrep og svik har en lei tendens til å forme deg på en negativ måte.

Det er få ting i livet som er ensidige. En skulle tro at det å være tro mot det en føler skulle være en god løsning på dette med angst. Men for meg inkluderer det også en ny utfordring, opplever jeg. Fordi det medfører at jeg stikker fram nakken på steder andre kanskje viker unna. Og vi vet jo hvordan det går med enkelte som stikker fram nakken, de får kuttet den over av noen som mener du skal holde deg på plass. Du skal være usynlig, ikke synlig. Du skal være som oss, mene som oss, og ikke tro du er noe. For enkelte er det å møte noen som er uvanlig synlige og selvutleverende som en provokasjon, eller et fokus de kan rette sin negative energi mot, fordi de ikke klarer å stå opp mot sine egne indre demoner, sin egen tilkortkommethet, sin unnvikenhet eller sine manglende evner på diverse felt i livet. 

Å bli kjent med seg selv, å være tro mot seg selv og finne strategier til å meste et liv med angst, er noe vi kan kalle hjelpemiddel. Nesten som en rullestol er det for den bevegelseshemmede. Men en rullestol gjør ikke en lam til en gående. Det er ikke den endelige løsningen som fjerner alle utfordringer. Slik er det med angst og hjelpemidler også. Det er ikke slik at det finnes en oppskrift som alle med angst kan ty til, som fjerner all angst og uro for bestandig. En kan ikke satse alt på ei pille, en dram, ei sprøyte eller shopping. En kan heller ikke satse alt på at noen annen skal fjerne den eller demme opp for den, gjennom å utslette seg selv for at angsten skal dempes i deg. Ingen annen eier din angst. En må i tillegg våge noe selv, om en vil ha et livsinnhold som dreier seg om annet enn angsten. Ikke minst må en våge å møte seg selv. Og så får enhver finne sitt balansepunkt i forhold til dette med å våge og ikke våge, dempe eller ikke dempe. For meg, som har rundet de seksti, vil balansepunktet kanskje være på et annet sted enn det er for en på tjue. Likevel, et balansepunkt må til. En kan ikke få alt, men en kan heller ikke slippe unna alt, og en trenger ikke å miste alt. Finner en derimot et balansepunkt, så kan det å leve med angst oppleves som et liv med mening, og samtidig som et relativt godt et. Og akkurat der, føler jeg at jeg er i dag. Jeg lever med angst, men jeg har også et liv som strekker seg forbi det.

Alle bildene i dag, viser noen av mine egne forsøk på å beskrive angst. Når jeg skal fargesette angsten, bruker jeg ofte gult. For om jeg vipper over fra angst til panikkangst, farges verden samtidig av et gulskjær. Samme farge som barndomhjemmet mitt.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: 

Hva er du redd for?

Søndag.

Dagen min startet som vanlig med en kopp kaffe og ei skive brød. Jeg skiller ikke på søndag og hverdag i så henseende. Ute blåser det litt. Jeg kan se løvet på trærne danse i myke bevegelser, og kaster jeg et blikk mot sjøen kan jeg se at bølgene bryter så smått i hvitt. Himmelen viser et snev av blått blikk der skyene revner, men det blir nok ikke en ligge_og_sole_seg_dag på oss bergensere denne søndagen. For egen del skal jeg i stedet på konsert, etter hvert. Koret bonusdatteren min synger i skal ha sitt årlige, lille evenement, med musikk og salg av kaffe og kaker.

Nå er ikke jeg spesielt glad i slike sosiale greier. Men akkurat denne happeningen pleier jeg å stille på likevel. I blant må en jo utfordre angsten sin litt, og så får en forsøke å holde fast ved at dette handler ikke om en selv. Det er ikke jeg som er i fokus. Folk jeg ikke kjenner driter i hva jeg føler, og legger etter all sannsynlighet ikke merke til det en gang. Fordelen for meg i dette tilfellet, er vel ellers at jeg ikke kjenner noen der, utover kjæresten min og datteren hennes. Hadde stedet vært fylt opp av folk jeg tidligere hadde møtt, men ikke egentlig har et forhold til, ville angsten min blitt utfordret på en mer langt tydeligere måte, tror jeg. Men hallo, noen ganger går ting mye bedre enn det en ser for seg. Og det er jo ikke slik at jeg ikke kan noe om de sosiale kodene. Jeg er både høflig og grei og har meninger om så mangt. Dermed er det ikke den greia som er utfordringen. I stedet er det altså angsten. Og den bunner vel mye i det at jeg må være synlig, som igjen er knyttet til "hva tenker de om meg?" Hvorfor jeg lar et slikt spørsmål dominere tilværelsen min så kraftig som det gjør, skal jeg ikke utdype her og nå. Men det finnes selvfølgelig grunner knyttet til barndommen og livet jeg fikk, som i dag får meg til å føle meg mindreverdig.

Det å føle seg mindreverdig er ingen god følelse. Samtidig er det ikke slik at det er en nødvendig følelse. Det er heller ikke et dyr eller et fjell, det er kun en følelse vi tillater å være der, på samme måte som det du føler når vinden kjærtegner deg en solfylt dag etter at du kastet skjorta. Ikke mye farlig i det, i hvert fall. Og skulle det føles skummelt, kan en ta på seg skjorta igjen. Verre er det ikke med det en føler. I teorien.

Det er mange som ikke føler seg gode nok. Ikke bare jeg. Følelsen av mindreverd oppsto antagelig fordi noen en eller annen gang eller veldig lenge fortalte oss at vi ikke er verdt noe. Enten gjennom fysiske handlinger de utsatte oss for, eller gjennom ord. Enten du husker det selv, eller ikke. Men heldigvis er det ikke kun denne følelsen vi eier. Så greia er vel antagelig at vi gir den for mye plass, i forhold til alt annet vi er i stand til å føle, alt annet vi vet er knyttet til oss. Jeg, for eksempel, er mer enn angst. Jeg er kunstner, pappa, bestefar, kjærest, og mye mer i tillegg. Jeg er dermed mer enn følelsen av at folk dømmer meg, kun fordi jeg ble dømt som barn. Å gi barn en livstidsdom basert kun på at de er barn født inn i en feil familie, er ganske brutalt. Men slik er det med meg. Og for veldig mange andre. Men likevel, vi er mer enn denne dommen, disse barndommens følelser som ble plantet i oss.

Liten liste over noen av de sannheter som ble plantet i meg som barn:

Du er feil.
Du puster feil
Du sitter feil.
Du ser feil ut.
Du går feil.
Du føler feil.
Du føler ingenting.
Du spiser feil.
Du drikker feil.
Du fortjener ingenting, annet enn straff.
Vi beholder deg kun av vår godhet.

Om du mangler opplevelsen av å ha noe verdi, gjør det noe med identiteten din. Og det er veldig lett for at du begynner å se deg selv gjennom andres øyne, på et vis som bekrefter din egenopplevelse. Det vil si at du projiserer. I snart to måneder nå, har jeg gått en daglig tur. På disse turene møter jeg andre mennesker som også er ute og går tur. Forskjellen på dem og meg, er at jeg på et vis mangler samme rett til å gå der som den de har. I stedet er det slik at jeg føler de ser på meg på samme måte som jeg ser på de etterlatenskapene enkelte hundeeiere ikke har plukket opp etter kjæledyra sine.

Nå er det ikke slik at jeg er uvitende om at det jeg føler ikke er er knyttet til den virkeligheten andre mennesker opplever. Det er med andre ord ingen sannhet at jeg ikke strekker til, at jeg ikke er bra nok. Der jeg går, er jeg jo ren og pen i tøyet, jeg plager ingen, jeg ser ikke fullstendig ut som et takras og jeg oppleves etter all sannsynlighet kun som alle andre som går tur. Likevel forventer jeg å bli angrepet, bare fordi jeg er der. Verbalt eller fysisk. Og det gjør antagelig ikke de andre.

Når en har en ballast som min, er det lett å tenke at de menneskene en har et forhold til, står i det forholdet på tross av at en er den en er, istedet for fordi en er den en er. Med andre ord, om du som leser dette har en ballast som får deg til å kjenne deg igjen i det jeg skriver, så lar du antagelig den ballasten få for mye makt. Enten ballasten er angst slik jeg har, eller andre diagnoser. Være seg fysisk eller psykiske. Det trenger ikke en gang å være en diagnostisert greie. Det kan være kun en opplevelse av å ikke være verdt nok. Ikke være bra nok. Men det er du, så det er selvfølgelig en feiltolking.

Mennesker rundt deg er ikke der på tross av at du er den du er, de er der fordi du er den du er. Hvis ikke hadde de gått. Har du en kjærest eller ektemake eller venn, så valgte ikke vedkommende å være sammen med deg på tross av, men fordi. Selvfølgelig betyr ikke det at du er perfekt på alle felt, for alle i en relasjon har utfordringer, egenvilje, behov og forskjeller de må forholde seg til. Og det går begge veier. Men likevel, det finnes noe knyttet til deg, som er så verdifullt at du ble valgt. Det betyr at skulle et forhold gå i stykker, vil det antagelig finnes noen annen som også er i stand til å se verdien i deg. Ikke kun de utfordringene du selv opplever er knyttet til deg. Enten utfordringene går på helse, eller andre ting. Vi er alle mer enn våre utfordringer. I tillegg til hvordan vi forholder oss til det som bremser oss, er vi også muligheter. For oss selv og for andre. Så hold fast ved det, når nissen kommer og pirker deg i nakken og hvisker sine manipulerende og negative ord i øret ditt. Nissen er et rasshøl, og fortjener ikke at du lytter til den i det hele tatt. Lytt til noe annet i stedet.

Da går dagens blogg mot slutten. Og se, det har ikke dukket opp noen røde linker...

enda...

men det er ikke for sent. Så nå skal du få et par.

I tillegg til å stirre mot egen navle, er det jo gjerne slik at vi i blant interesserer oss for andre ting også. Det kan være alt fra strikking til romfart. Det at en interesserer seg for noe, kan føre til at en begynner på et studie. Men ikke alle kan det. Grunnene kan være så mange. Selv begynte jeg ikke på kunststudiet mitt før jeg var tjuefem. Og kjæresten min tok opp igjen studiene sine da hun var 39. Det er ett år siden. 

Det er kjæresten som ga meg lyst til å legge ut dagens linker. Den første viser til et internationalt, tre dagers symposium hun nettopp deltok på. Og dette legger jeg ut fordi jeg er stolt av henne. For også hun sliter med angst, en angst som til tider er invalidiserende, akkurat slik min er, men likevel har hun klart å starte opp med å studere igjen. Ingen ting er nødvendigvis umulig. Så en må våge å prøve. Ligger en helt stille, helt flatt, med trynet presset ned i gulvet, uten å se seg rundt og med sammenknepne øyne, omgitt av solide vegger og låste dører, kan en kanskje oppleve det som en form for trygghet. Omtrent slik har jeg det selv, til tider. Ikke alltid, men litt for ofte, egentlig. Det er fordi jeg forveksler trygghet med det som egentlig er frykt, puttet inn i en form for forklaringsmodell jeg forsøker å leve med. Men jeg ligger ikke nede bak låste dører fordi jeg er trygg i den situasjonen, jeg gjør det fordi jeg er redd. Alt fortjener sitt virkelige navn.

Dagens andre link leder deg til en side med forelesninger på universitetsnivå. Her kan du få ta del i forelesninger i et utall sjangere, om du ønsker det. Og selv om du ikke kommer deg ut. Det er bare å hive seg på, om du finner noe som er interessant for deg. En blir aldri for gammel til å lære noe, og livet består jo av mer enn det en sliter med og det som ikke lar seg gjøre, så også mulighetene fortjener en liten oppmerksomhet.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link:

Come healing

Tid for blogg. Og det betyr at jeg må finne noe å skrive om. Som igjen betyr at det er lett å ty til avisene, og det de velger for oss. For selv om de velger for oss hva vi skal lese om, er det mye en kan mene noe om blant det vi blir servert. I Bergen, hvor jeg bor, har vi jo ordføreren Trude Drevland som har pådratt seg litt negativ oppmerksomhet. Den saken ruller videre, med nye meninger. Og ikke alle er like oppklarende som denne. Mens ordføreren selv er sykemeldt og helt stille. Og mannen hennes, tidligere advokat Odd Drevland, som ble dømt for bedrageri, anker saken sin til høyesterett.

I VG kan en også lese mye rart. Blant annet en reklame om hvordan en fjerner dobbelthaken sin. Et løfte som nok ikke får meg til å kaste pengene ut av vinduet. Så lettlurt er jeg ikke. En kan også lese at Frp som gikk til valg på løfter som fjerning av bompenger, billig bensin og rettferdighet for de syke og gamle, nå vil ha folkeavstemning om Syriaflyktningene. Men de nevner ikke noe om folkeavstemning om bompenger, dyr bensin, nedbygging av helsenorge eller trygdereformer. I stedet forlenges politiets bevæpning, og Pst gjennomfører razzia hos dokumentarfilmskaper. Målet helliger midlet. Men en midlertidig bevæpning er uansett våpen i gatene. En razzia som den mot filmskaperen er uansett en razzia. Dette er virkeligheten vi lever i nå. Spørsmålet blir om alt som skjer fordi IS er skumle likevel burde skje, eller om vi burde fokusere annerledes, velge annerledes, tenke annerledes. Uten at jeg skal gi en oppskrift på hvordan. Og alt skjer mens de asylbarna som faktisk får komme hit møter forhold som neppe er bra for dem, uten at det i seg selv er en grunn til ikke å la dem komme. For slik er det jo ikke riktig å konkludere. En får forsøke å holde tunga rett i munnen og gi alt sitt riktige navn. Og gjør en det, kan noen kanskje komme til å si ting som at alt var bedre under krigen. Da kunne nordmenn som sto i fare reise til Sverige. Eller til England. Nå skal de redde og de utsatte hjelpes der de er, hit vil vi i hvert fall ikke ha dem. Samfunnet tilspisser seg. Det er typisk norsk å være god, sa Gro, men hun mente flink, ikke omsorgsfull. Så vi verner om vårt og sparker nedover, gjemmer oss bak tujahekkene og slåss mot brunsnegler og romfolks tigging og er gode som bare faen,  mens vi sprer søppelet vårt der det er lettest og synes noen andre kan fjerne det. Det handler ikke om hva som er rett og galt, men hva du kan slippe unna med. Gjerrigheten griper om seg. Og hva er gjerrighet? Jo gjerrighet er liv med skall rundt.

Når jeg skriver blogg om det en kan lese i avisene, blir det mye linker. Om noen gidder å klikke på dem, vet jeg ikke. Men når de blir mange, blir det jo en del tid som går med, om en klikker i hytt og pine. Og folk har vel annet å gjøre. Noe for eksempel kjæresten min også har. Hun deltar på et tredagers seminar på universitetet i Bergen, med foredragsholdere fra både fjernt og nær. Og temaet er Sokrates forsvarstale.

Om motivene og valgene til Siv og Erna kommer til å stå like stødig som Sokrates sine når ettermælet skal sees nærmere på, skal jeg ikke uttale meg om, for jeg vet ikke så mye om Sokrates. Om Odd Drevlands sak kommer til å gå inn i historien som en bauta på samme måte som saken til Sokrates, skal jeg heller ikke mene så mye om, for jeg vet ikke så mye om Sokrates. Heller ikke ordførerens valg og den påfølgende kritikken skal jeg sette opp mot Sokrates. For jeg vet ikke så mye om Sokrates. Om Norge som land og du og jeg som mennesker minner mest om Sokrates eller dem som dømte han, skal jeg ikke mene noe om. For jeg vet ikke så mye om Sokrates. Likevel er det mye jeg kan mene noe om, men mest jeg kan peke på, slik at du selv kan mene noe. For er det noe som er viktig, så er det at vi mener noe. Og ikke bare lar oss leie avsted, som om vi alle var små barn.

Å tro at en liten dings som durer litt, skal få deg til å se yngre ut og stramme opp hud som alderen har satt sitt spor på, er noe de fleste av oss forstår er en løgn som skal lokke oss for penger. Hvilke andre framstøt vi utsettes for som er løgner eller som har et motiv som ikke ligger opp i dagen, er ikke alltid like lett å skille ut. Men en får gjøre så godt en kan, og kjenne litt etter, og gå sine egne valg litt etter i sømmene. Alle kan ikke gjøre noe med alt, men mange kan gjøre litt med noe. Og er alt dette jeg har skrevet nå uinteressant, kan en jo i stedet smugtitte litt på livet til de som er bedre og lykkeligere enn oss, de rike og vakre, og drømme litt om å bli som dem.

Bildet på toppen er tatt av yngste datteren min, og viser meg.

Ha en fin dag. 

Bjørn

Dagens link:

Apper, ordførerstrategier, skeive dager og hund til middag.

Det har blitt søndag, og ute regner det. Noe som kjennes kipt ut, etter et par dager med litt sol. Men det er ikke snakk om noen storm, tross alt. Stormer det rundt noe i Bergen for tiden, er det vel ordføreren. Historien om dåpen av et cruiceskip på 17.mai, da hun var gudmor, ruller videre. Og der det ser ut til at hun tidligere mest har vridd seg litt unna hva som faktisk har foregått, har hun nå blitt tatt i direkte løgn, skal en tro avisene. Og slikt tar jo på, så nå har hun blitt sykemeldt. Noe som ikke nødvendigvis forandrer på noen av valgene hun har tatt, men det kan kanskje gi henne et friminutt. 

Nå er det ikke alle som mener at ordføreren har gjort noe galt. Så hun for også støtte fra folk. Blant annet på Facebook. Og selv om støtten kanskje i blant baserer seg på at hun er så grei, så er det likevel en støtte. Hva jeg selv mener om saken er kanskje ikke så viktig, men jeg synes kanskje at hele historien rundt skipsdåpen vitner om litt dårlig håndtering av et tillitsverv, som et ordførerembete jo er, når du tas i direkte løgner. Og akkurat det kan liksom ikke bortforklares med at du er en fargerik person. Likevel, jeg er bare en vanlig borger som leser aviser, og vet ikke mer enn avisene skriver. Men en ripe i lakken må dette kunne betegnes som. Og en selvforskyldt en også. Noe ikke alle riper er. I blant kommer ripene bare fra ondskapsfulle eller misunnelige folk. Slik tror jeg ikke det er med Trude Drevland, etter hva en kan lese, men det kan hende jeg tar feil. Kanskje hun er kun et offer.

"Kvifor drap du far min?"

"Han sto så laglig til for hogg."

På den annen side hadde kanskje ikke kritikken vært så stor om det bare var dette med en dåp av en båt det gjaldt. Men her handler det jo etter sigende både om løgner, dyre gaver og tilrettelegging for en skipsreder, og det må det kanskje være lov til å sette et spørsmålstegn ved. Ikke alt handler bestandig om å stå laglig til for hogg. Noen ganger handler det også om hvordan man reder. 

(Ha, ha, tok du den koblingen? Hvordan man reder - skipsreder).

Selv om det regner ute, blir det ganske sikkert en tur ut i Guds frie på meg i dag likevel. Jeg har jo Bergans. Og det finnes ikke dårlig vær, kun dårlige klær, sies det jo. Men jeg vet nå ikke helt jeg. Titter jeg ut vinduet minner det jeg ser mistenkelig om dårlig vær. Så noen ganger skal en kanskje forsøke å tro på sine egne opplevelser, og ikke ta alt som blir sagt for gitt, bare fordi noen pakker det pent inn. For det er nå en gang slik, at den som selger noe ikke alltid velger å fortelle alt. Og om de forteller det, er det gjerne med så liten skrift at du uansett ikke leser det. Alternativt er ordene så mange at du ikke orker å lese dem av den grunn. Bare se på forsikringspapirene dine. Eller hva du klikker godta på når du laster ned en eller annen app. 

Selv er jeg ikke så inne i appverden. Når kjæresten min går tur sammen med meg, forteller en app henne hvor lang tid det tok, hvor mange skritt hun brukte og hvor mange kilometer turen endte opp med å bli. For henne er slike ting en motivasjonsfaktor. Noe jeg har forstått at det er for mange. Hos meg havner det derimot i kurven "ting jeg ikke har bruk for". Jeg tror til og med appen til kjæresten kan fortelle hvor mange kalorier en forbrente, uten at jeg skal si jeg er skråsikker på akkurat det. Selv er jeg mer opptatt av kiloene enn kaloriene. Og vekta mi viser at jeg nå har tatt av nesten sju kilo etter at jeg la litt om på maten, og begynte å gå turer. Sånt liker vi. Selv om ræva begynner å bli litt skrinn. Og ikke har det kostet så mye heller. Jeg kuttet ut brus, og før jeg begynte å gå turene mine spiste jeg litt gulrøtter i stedet for sjokolade, pluss at jeg spiste litt mindre måltider enn tidligere. Mer enn det gjorde jeg ikke. Nå, som jeg er i gang med å gå, tenker jeg ikke lenger så mye over hva jeg spiser, selv om jeg fremdeles ligger unna brusen. Likevel går vekten fortsatt ned. Så jeg må forsøke å balansere det. Jeg vil ikke stort lenger ned i vekt enn jeg har kommet nå. 

Selv om jeg ikke har en app som motivasjonsfaktor, har jeg melkekartonger. Jepp, jeg tenker på kiloene jeg har kvittet meg med som melkekartonger. Og nå bærer jeg altså på sju kartonger mindre når jeg går på tur enn da jeg begynte. Det er sju kartonger jeg ikke trenger. Og gjør en merkbar forskjell når en som meg har kun en tredjedel av vanlig lungekapasitet.

Det er mye en ikke har bruk for. For mye fett på kroppen er bare én ting. Selv fikk jeg ikke bruk for regntett tøy før for et år siden. Men etter at kjærersten fikk meg til å kjøpe Bergans jakke og bukse og også vanntette Gore-Tex støvletter, måtte jeg innse at behovet nok hadde vært der, jeg hadde bare neglisjert det. Fordi det var viktig for meg hva klærne mine signaliserte. Og jeg ville at de skulle signalisere at jeg er kunstner. Om noen faktisk tenkte at jeg er kunstner bare fordi jeg var våt og kald, skal stå usagt, men jeg tviler kanskje litt på det. Slik er det gjerne med det vi bruker for å signalisere ting om oss selv. Det er kanskje ikke alltid helt vellykket. Folk tolker jo uansett ting forskjellig. Så det en selv tenker på som status eller bare en identitet en kan leve med, kan en annen tenke på som blærete, overfladisk, tåpelig eller egoistisk. Noe som blant annet har ført til at vi ikke lenger ser så mange middelaldrende damer i en sky av for mye parfyme, lilla hår og digre pelser. Pels gir nok ikke like stor status som det en gang gjorde. Noe dyrevernerne sikkert er glade for. Selv om de ikke liker at vi fremdeles aler opp dyr kun for å drepe og flå dem, når vi tross alt både har Bergans og dynejakker store som hus, som sikkert er like varme også.

Dette med hvordan vi behandler dyr burde vel vært noe vi kunne tenke litt mer over. Hvem ville vel gått i kattepels, eller dalmatinerpels av 101 valper, uten at folk flest reagerte. Det hadde kanskje fått regjeringen eller ordførere til å reagere til og med. Om de for eksempel ble invitert på cruice og ble servert hund. En liten pekingneser med sløyfe, for eksempel. Da hadde det nok vanket noen krigstyper i avisene rimelig kjapt etterpå, og det hadde neppe vært snakk om å verne om næringen fordi det finnes en bitte, liten gruppe mennesker som tjener penger på å avle hunder noen kunne ete. Men er det egentlig verre å spise kjøttet av en hund og kaste pelsen, enn det er å bruke pelsen til en rev og kaste kjøttet?

Og da har jeg vel skrevet nok i dag. Kaffen er drukket opp og det er kanskje på tide å sette legemet i bevegelse. Huiii, hvor det går i Bergen! Jepp, det er skeive dager her vestpå, uten at jeg tar del i akkurat den feiringen. Jeg har nok med å gå tur i utkanten, og ikke tog i sentrum. Men at jeg ikke tar del i noe, betyr ikke at jeg må ta avstand fra det samtidig, sette meg på min høye hest eller dømme dem som opplever noe annet jeg selv gjør. 

Dagens bilde har jeg kalt "Hover". Det er et selvportrett, og jeg valgte det maleriet fordi jeg ikke hadde et bilde av en flådd hund eller rev eller av en dame med pels. Noe må en jo velge.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: 

Tæring etter næring.

Det er torsdag, og jeg sitter her og hakker på ny pc. Jepp, den gamle kræsja i går, og selv om jeg har en bærbar i tillegg, er jeg vant til å bruke hovedsaklig en stasjonær. Så da måtte jeg ut og handle. Noe som medførte at det forsvant noen tusinger rimelig kjapt. For jeg kjøpte ny 27' skjerm også. Som oppleves klarere enn den gamle. Så akkurat det var positivt.

Det fulgte ikke med Microsoft officepakke, men i stedet fulgte det med noe som heter LibreOffice. Skulle være like bra, og kompatibelt med Microsoft office. Alt blir lagret i doc. Ulempen, ser jeg nå, er at det ikke er noe automatisk retteprogram. Teksten må i stedet sjekkes i etterkant, men jeg får det ikke til å fungere. Skriver jeg sjytgc, retter den ikke noe som helst. Ikke sier den i fra at noe er galt heller. En bagatell, kanskje, men irriterende. Jeg liker ikke å få vanene mine forandret, og har blitt vant med røde streker under skrivefeil. Jeg får forsøke å vende meg til skiten, og går det ikke, får jeg heller kjøpe meg en Officepakke etter hvert.

Å skaffe seg noe nytt er gøy. Selv om det også medfører noen utfordringer å bli vant med det i blant. Hadde jeg hatt mye penger, kunne jeg nok klart å leve med litt mer shoppelykke enn livet består av nå. Selv om den ofte er kortvarig, og påstås å være overflødig. Men jeg har ikke mye penger, så den formen for lykke kommer ikke daglig. Det medfører kanskje at nyanskaffelser oppleves som enda mer lykke enn de ville gjort om de kom ofte, men jeg er åpen for å prøve et liv med mye penger likevel. Det skal ikke stå på det. Jeg er villig så det holder, sa kjerringa.

Penger er ikke det jeg har mest av. Det er en sannhet jeg må leve med. For meg er det likevel slik at det å betale regninger er noe jeg gjør med glede. For det har ikke alltid vært slik at det har skjedd på dato. Et liv som kunstner har ikke vært et liv med overskudd, så økonomi har skapt mye bekymringer. Men nå klarer jeg meg rimelig bra. Selv om jeg må knipe en del. Grunnen til at det i det hele tatt fungerer er at de faste utgiftene er relativt få og ikke så store. Ferier er for eksempel ikke et tema. Og jeg må tenke over hva slags mat jeg kjøper. Ikke kan jeg fråtse i nye klær heller. Men hallo, som jeg sa, jeg betaler med glede for det jeg har. Fordi jeg er i stand til det. Men ryker det noe nå, er jeg ille ute, for først reparasjon av bil og nå ny pc gjorde at jeg måtte dypt ned i lommeboka. Og nå er det ikke mye igjen å hente der. Så finnes det noen som sitter og ruger på en million eller to de synes det er tungt å leve med, så bare gi et ord, så skal jeg med glede lette den børen for deg.

Nå er antagelig ikke slike betraktninger som jeg legger igjen etter meg nå så veldig interessante å lese om. Men for meg er det jo et bilder fra et liv. Nemlig mitt. Og det er jo interessant nok, for meg – i det minste. Så da kan jeg jeg fortsette litt til.

Å holde orden på økonomien er ikke alltid en selvfølge for alle. Det er jo så mye det går an å kjøpe, og så mye en har lyst på. Ikke minst er det mye en føler en fortjener. Så det er ikke alltid slik at det er hvor mye du tar inn, som blir utslagsgivende for hvor mye du sitter igjen med på slutten av måneden. I stedet er det hvor mye du bruker. Det vil si at en bør sette tæring etter næring, om en ikke vil at økonomien skal skape for mye bekymringer.

Men det fungerer jo ikke for alle. Hva en eier er jo for mange også knyttet veldig tett opp til hvem en er. En henter sin status og sin identitet ut ifra hva en kan vise til av luksus og eiendeler. Og da står identiteten gjerne for fall. For økonomi er ikke noe som står støtt som et fjell. Plutselig kommer det en skilsmisse. Du blir syk. Du mister jobben. Noen andre blir syke, eller dør. Og så sitter du der med masse utgifter du har lagt deg til, men lite inntekt. Så dagens råd må være at en bygger sin identitet og sin lykke på noe annet enn penger. Om en klarer det. For det kan være vanskelig. Og kanskje spesielt for ungdom. Som blir teppebombet av reklame og tilbud og hva alle andre har. Og dyrt er status. Du stiller ikke på skolen med bestemors Doro eller ei billig jakke, for å si det sånn. Rik og vakker er det som gjelder

Og da har jeg kommet til det punktet hvor morgenens sløye betraktninger må opphøre sin vei mot det skrevne ord. Dagen kaller, liv skal leves og ting skal gjøres. Grunnen til at jeg i det hele tatt sitter her og skriver akkurat nå, er at malerne som holder på med huset jeg bor i vekket meg, slik at jeg fikk tid til overs. Jeg håper du får en dag til å leve med. Ikke alt du tror du trenger er du samtidig avhengig av. Men gjør du deg avhengig av å lese her inne på Vannlandet, skal jeg med glede tilgi deg.

Dagens øverste bilder er fra soverommet jeg bruker som kontor. Leiligheten min er ikke overdådig, men huset jeg bor i skifter farge fra gult til grått og hvitt i disse dager, og siden jeg fra før har en eller to grå kontrastvegger i de fleste rom og ellers hvitt, vil det heretter framstå som ganske helhetlig. Så får jeg sole meg litt i illusjonen av å være interiørbevisst, en dag jeg trenger litt sol. Og det gjør jeg jo for tiden, for i Bergen er det mest regn som gjelder nå. Dvs grått. Akkurat det går det ikke å kjøpe seg fri fra.

Bilde nummer to viser en av ciklidene mine etter at grådigheten tok overhånd, og han begynte å ete samboerne sine. Men han fikk problemer med svelgingen, så han svømte rundt på denne måten i to dager, før han måtte spytte ut. Sånn går det i blant, og den som vil, kan kanskje finne en slags moral i det. 

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: Beautiful People.

  

Sirkus.

Torsdag åpner Galleri VOX en ny utstilling. Vi feirer i år tiårsjubileum, og utstillingen Sirkus er en del av denne feiringen. Dette er en utstilling hvor det meste er et resultat av gjenbruk.  Og som tittelen sier, kan en vente seg mye rart, slik en også gjør når en går på et vanlig sirkus. Det meste er skulptur, men selv bidrar jeg med et maleri. Ikke fordi jeg må, men fordi jeg kan. Kanskje også fordi min forrige utstilling handlet om gjenbruk, og at jeg derfor nå har følt for å arbeide med andre prosjekter. 

Om du skulle ha dumpet ned her i Vannlandet og ikke vet hva Galleri VOX er, så er det et fellesatelier som også driver et eget Galleri. Vi holder til på Nordnes i Bergen. Ett ufravikelig kriterium for at du skal få arbeide ved galleriet/atelieret vårt, er at du er uføretrygdet og har en psykisk lidelse. Selv kvalifiserer jeg på grunn av angst og en form for tilbakevendende depresjoner.

Du kan lese mer om utstillingen Sirkus og om Galleri VOX her.

Selv om de som får plass ved Galleri VOX er mennesker som meg, det vil si folk med en diagnose, så er VOX ingen arbeidsstue eller et oppsamlingssted for de uheldige. Det er ikke noe som har kommet i gang for at stakkarslige mennesker skal få sitte og lage nisser av doruller eller hekle grytekluter. For meg fungerer det på den måten at jeg fikk fortsette å arbeide som kunstner også etter at jeg ble trygdet. Etter mange år som keramiker møtte jeg veggen både psykisk og fysisk. Men jeg har likevel en restarbeidsevne, og den bruker jeg så godt jeg kan. Det har jeg gjort i ti år.

Å ha noe å gå til, er viktig. Å ha noe å gjøre, som samtidig virker meningsfylt, er ikke et behov som forsvinner i det den første utbetalingen fra NAV kommer. Livet skal likevel leves videre. Det er heller ikke slik at den som blir uføretrygdet har vunnet i et lotteri, hen har heller tapt i et. Det er altså ingen grunn til å mistenkeliggjøre den uføretrygdede og tro at det bare er å ljuge på seg et lite problem fordi hen ikke gidder å jobbe, og så raser pengene inn mens en overveldes av en lykke og alle valgmulighetene som nå dukker opp. For det første minner trygden for mange mer om et drypp enn et ras, for det andre er det slik at mulighetene dine ikke blir flere, men færre, og for det tredje skal du gjerne gjennom en lang periode først, hvor du må innse at livet slik du kjente det kanskje er over. Med den sorgen og de reelle helseutfordringene du har fått som gjerne vokser på deg. Trykker deg ned. Gjør deg fortvilet og ute av stand til lenger å se mening i livet. Denne prosessen tar gjerne flere år. Til du en dag sitter der. Mens alle andre har gått på jobb.

Både økonomi og helse har blitt en begrensing, den dagen du blir trygdet. Samtidig må du likevel forsøke å finne en ny mening i livet, og noe som gir deg verdi. Men det er kanskje ingen som har bruk for deg lenger, og du vil komme til å kjenne på stigmatisering og identitetskriser. Kanskje også skam. Noe som igjen kan lede til at du begynner å skjule deg. Spesielt om utfordringen din er av en psykisk natur. Folk med psykiske lidelser er jo gale, det vet vi jo. Vi vet også hva gale folk er i stand til å finne på, det forteller jo media oss. Så det er sikkert best å holde dem på avstand. Nå vet vi selvfølgelig ganske mye om hva folk som ikke har en diagnose også er i stand til å gjøre, men det betyr ikke at alle friske blir mistenkeliggjort på samme måte av den grunn. Så det er nok litt forskjell på folk. Selv har jeg likevel valgt å være åpen om min livssituasjon, og også mye om grunnene til at den ble slik den er. Ikke fordi jeg må, men fordi jeg kan. For selv om jeg i dag har begrensinger både fysisk og psykisk, kan jeg tenke, og jeg har fremdeles et språk. Jeg må ikke bruke dette språket, men jeg kan. Og slik er det med det å arbeide ved Galleri VOX også. Det er ikke noe jeg gjør fordi jeg må, men fordi jeg kan. Det betyr at jeg er i stand til noe. Det igjen betyr at jeg har en verdi. Alle vi som arbeider ved Galleri VOX har en verdi. Vi er alle forskjellige, men dét har vi felles. Med hverandre, og med deg.

Om du bor i Bergen og ikke har noe bedre å foreta deg torsdag ettermiddag, så ta deg gjerne en tur på åpningen av utstillingen ”Sirkus” på Galleri VOX. Eller ta deg en tur en annen dag. Ikke fordi du må, men fordi du kan. Livet er fullt av muligheter. En må ikke nødvendigvis fokusere mest på utfordringene en har fått. En kan fokusere minst like mye på mulighetene. 

Det er mye drit en kan gjøre. Mot seg selv eller andre. Vi kan rakke ned på oss selv, eller trygdede, homser, romfolk, polakker, innvandrere og flyktninger med mørk hud, islamister, ektefeller eller naboen. Det er veldig lett å sparke nedover. Og ligger noen helt nede er det lettere enn det meste. Vi trenger ikke å sparke en gang, vi kan bare trampe over dem. Men vi har alle også muligheten til å gjøre noe bra. Vi kan løfte. Uten at det kjennes tungt ut i det hele tatt. Alt trenger ikke å være en uoverstigelig greie. Slik damen bak dette lille innslaget i hverdagen har bevist.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: ALEGRÍA = GLEDE