Supermanntruse, valg, styrke og håp

Jula drar seg mot slutten, og i morgen er det nyttårsaften. Ved nyttår er det lett å tenke litt både framover og bakover.  Og gjør en det, kan en se en lang rekke av dager en har levd ferdig, med utfordringer og gleder og regn og sol. Dager som aldri vil komme tilbake på annen måte enn i minnene våre. Enten det dreier seg om det siste året som gikk, eller tidligere år. Kanskje helt tilbake til barndommen vår. Vi kan se hvor vi ble verdsatt og hvor vi ble sveket gjennom livet, og om vi vil og våger, kan vi se våre egne svik og skimte omrisset av følelsene til de vi nedvurderte og fratok verdi. Kanskje var det en fremmed vi usynliggjorde eller trykket ned, kanskje en som sto oss nær - i året som gikk, eller i tidligere år - eller kanskje var det oss selv vi ikke verdsatte. Ser en framover mot året som kommer, ser en kan hende noe lignende, eller kanskje ser en for seg noe helt annet, men en vet jo aldri.

Året som kommer går fremdeles med slør, så det er ikke alt ved det vi vet. Men noe vet vi. Vi vet at vi vil bli gitt valg, og vi vet vi vil velge. Vi vet også at noen i løpet av året vil bli løftet opp i lyset og føle seg sett og verdsatt, noen vil føle at alt vil være som året før, mens atter andre vil falle fra sin høye hest og miste mye av sitt glitter og sin stas. Noen vil miste en de har kjær, noen vil miste seg selv. Hvem den enkelte er vet vi derimot ikke. Hvordan de reagerer på det som skjer dem eller ikke skjer, vet vi heller ikke. Men vi vet noe om våre egne holdninger og verdier, vårt menneskesyn, hva vi bør og hva vi ikke bør i forhold til en kjerne i oss selv, så der har vi i hvert fall noe som alt er etablert ved dørstokken til 2014. Så blir det opp til hver og en av oss å forvalte den kunnskapen, gi oss selv retning og mål vi kan strekke oss etter. Et bra utgangspunkt er kanskje at vi alle tar inn over oss at det går an å se forbi vår egen nesetipp.

Julaften har kommet og gått. Ribba og pinnekjøttet og klippfisken og steika er fortært. Marsipanen og konfekten har kjærtegnet tunge og gane og lagt seg godt til rette rundt midjen. Treet har strålt i all sin prakt og gaver i fargerikt papir har blitt pakket opp og møtt glede eller skuffelse. For mitt eget vedkommende ble det ingen skuffelser. Kun gleder. Men det som peker seg ut er ei supermanntruse fra ungene mine, pluss en liten mini-pc som også var fra døtrene mine.  Så nå som jeg har ei supermanntruse får jeg ta mot til meg, kle på meg trusa og få unnagjort en prostataundersøkelse rett over nyttår. Det er på tide. Jeg er ingen ungsau lenger. Og dette er kanskje en greie flere enn meg burde ta tak i. Hint, hint, om du er mann. Eller har en mann. Eller kjenner en mann.

Mini-pcen skal derimot brukes til noe helt annet. Den har jeg koblet til tv. Og for de som ikke kjenner til hva det er, så er det en liten dings som gjør at du kan gå på nett via tv-skjermen. Har du ikke en topp moderne smart-tv eller en spillkonsoll så kan dette være en løsning om du vil ligge på sofaen og lese blogg, spille musikk fra Spotify, gå på Facebook, eller klikke deg inn på Netflix og søke opp filmer og serier du ønsker å se. Fjernstyreren har tastatur og det som skal til. Og hos meg har det hele blitt satt opp så det fungerer omtrent som smarttelefonen min. Om det var jeg selv som satte det opp? Nope, sånt fikser ungdommen best, men jeg tror ikke det er umulig for Hvermansen heller.

Julekvelden feiret kjæresten Beate og jeg sammen. Og det gikk helt fint. Vi var redde vi vil ville føle oss litt alene siden våre respektive arvinger feiret kvelden på annet hold, men det gikk helt fint. Alt var rolig og harmonisk. Og vi satt rundt pinnekjøttet i sikkert et par timer og pratet. Null stress. Resten av jula har vi derimot hatt folk rundt oss. Men også denne delen har vært harmonisk. Så det har samlet sett vært en fin jul.

Hvordan du har hatt det vet jeg ingenting om. Kanskje ble jula en sår tid. Det kan jeg forstå. Jeg har hatt en god del av den sorten selv. Men ikke bare. De siste årene har det gått greiere. Så nå tilhører jeg også den gruppen som kan glede seg litt til juletiden, ikke bare den gruppen som ser utfordringene. Det betyr at det har skjedd en forandring.

Jeg tror ikke at det er noe spesielt ved meg, som tilsier at jeg er alene om muligheten til å oppleve forandring. Jeg tror at du sitter på samme muligheten. At du har evner som ligger i deg og venter på å bli tatt i bruk. Så kanskje dette nye året er året hvor du henter dem fram. Året hvor du tar de gode valgene, de som kanskje kan virke som altfor vanskelige, men at du likevel tar dem og at du står ved dem. Over tid. Så forandringene får satt seg, i stedet for å bli et blaff. For du kan, det vet jeg. Du er sterk nok til å gi slipp der det å gi slipp er det riktige, enten det dreier seg om røyken, spriten, dopet, overgriperen eller annet du skulle ønske du kunne legge bak deg. Du har kraften til å ta grep der grep er det du trenger og vil. Du har styrke nok i beina der styrke er det som skal til for å ta ett lite steg videre. Du har viljen til bevegelse. Om du ikke ser denne viljen, er det fordi den har gjemt seg, eller du selv har gjemt den, av en eller annen grunn du selv kjenner best til. Men den finnes likevel. Ett eller annet sted inni deg finnes det mer styrke enn du kanskje tror.

2014 står for døren. Hva som skjer i mitt liv dette året vet jeg ikke. Jeg kan ane noe, men en vet aldri. Det jeg likevel kan, er å tro. Og jeg tror jeg i året som kommer vil fortsette med å skrive noen ord her på Vannlandet. For det gir meg noe å gjøre det. Noen ganger kan jeg kjenne på triste og såre ting når jeg skriver, andre ganger kjenner jeg på glede og håp. Håp for meg selv eller for deg. For i tillegg til å tro, kan vi alle også håpe.

Ett av håpene mine er at du titter innom Vannlandet igjen.

Ha et godt og flott nytt år.

Bjørn

Dagens link: Playing For Change