Mur

Så var vi to dager inn i desember, og jeg har skrapet luke nr to på skrapeloddkalenderen jeg fikk av kjæresten min.  Dette med kalender er en greie hun har gjort til tradisjon, så nå følges hver førjulstid med litt ekstra spenning hver morgen. I år regner jeg med å vinne førstepremien.

Tradisjoner jeg er med på å skape selv gir meg holdepunkt i tilværelsen. Nye ankerfester. De er med på å sette meg inn i en sammenheng, gir meg anledning til å skape en ny historie. Skape en annen virkelighet enn den som en gang var.

Fra et kommende kunstprosjekt:

Alt jeg gjør er et uttrykk for en følelse så ekstremt tilstede at ingenting annet lenger betyr noe. Jeg former den følelsen i farger og linjer, som om den var modellkitt. Smykker den. Jeg blir en skulptur, og en del av en skulptur, slik at jeg kan se meg selv og hva jeg føler. Ikke bare innenfra, men også utenfra. Alt rundt meg og i meg er denne følelsen, denne skulpturen.

For ikke så veldig lenge siden falt løvet av trærne. Og snart er det jul. Tiden har gått veldig, veldig, veldig fort denne høsten. Jeg har følelsen av at den går fortere for hvert år. Akkurat som aldringsprosessen gjør. Jeg hørte det nevnt i et tv-program at kroppen eldes raskere mellom for eksempel 60 og 70 enn mellom 30 og 40. Og ja, selv om jeg kun er i slutten av femtiårene, merkes det at ting eskalerer. Det er som et fritt fall hvor avstanden nok er sånn ca. gitt, men hastigheten øker hele tiden på vei mot splættet. Sånn er det med den saken. Det er mye en kan få med seg om en ser på tv. Her om dagen fikk jeg for eksempel med meg en vits.

Hva er forskjellen mellom en guttesnømann og en jentesnømann?

Ballene.

Og den var jo litt morsom, selv om de største latterutbruddene kanskje uteblir når vitsen skrives ned slik som her. For eget vedkommende har latteren uansett dempet seg med årene. Jeg ler sjelden til jeg vrir meg på gulvet med magesmerter lenger. Noe som kunne skje i tidligere år. Jeg vet ikke om jeg likevel ler mindre, det er vel mer at jeg ikke ler så kraftig. På samme måte som jeg ikke løper like fort lenger. Om jeg løper. Og det gjør jeg vel strengt tatt ikke. Om jeg skulle være nødt til å løpe føler jeg meg litt keitete. Før pusten er borte etter ca fire meter. Da stopper jeg igjen. Det keitete kommer av at det er som om jeg har glemt litt av hvordan det gjøres, slik at det ikke lenger føles naturlig for kroppen. Slik som en kan føle om en plutselig skal danse litt fritt etter musikk mens noen ser på. Eller til og med er alene. Eller hoppe på trampoline. Eller må være oppsanger.

Å være oppsanger er ikke alltid min greie, men det hender jeg tar meg sammen og stemmer i, for uten oppsanger starter sangen gjerne i forskjellige tonearter, og resultatet blir deretter. Det vil si helt jævlig. Noe det meste som ikke er samstemt i livet har en tendens til å bli.

I tillegg til at oppsanger ikke alltid er min greie, er jeg nok heller ingen oppvigler. Jeg ypper ikke like mye til strid som jeg en gang gjorde, og råder ikke folk til å gå i trynet på alt og alle som byr på en utfordring. Det er vel mer slik at jeg nå går mer for harmonisering og langsiktige løsningsstrategier, tror jeg. Selv om jeg nok fremdeles kan oppleves som litt direkte av enkelte. Noe som ikke nødvendigvis sier mest om meg, det handler jo minst like mye om den som opplever meg. Vi har alle våre opplevelser. Og opplevelser er gjerne subjektive og langt fra ment å alltid skulle være felles sannheter. Selv om vi ikke alltid husker på akkurat det.

Ofte er opplevelsene våre styrt av noe vi har opplevd tidligere. Selv tillater jeg for eksempel ikke at noen kiler meg under beina. Det gir meg nesten panikk, og ut av panikken kommer det et sinne. Et raseri. Som jeg må slite for å holde i tømme. Jeg kan ikke plassere hvorfor det er slik, men jeg tror det handler om å bli fratatt kontroll. På samme måte tåler jeg ikke å bli slått. I tillegg er jeg var for lyder. Noe jeg har lest kan være en vanlig reaksjon hos barn som har opplevd traumer. Og det er jo slik at jo eldre en blir kommer barndommen på et vis nærmere og nærmere samtidig. Så dette med lyder avtar ikke, men øker heller, må jeg innrømme.

En tredje ting jeg synes er vanskelig er å bli kysset av noen om jeg ligger på ryggen. Det kan gi meg nesten panikk. Jeg har aldri helt klart å finne ut hvorfor, det jeg blir sittende igjen med blir på en måte muligheter, ikke forklarende minner. Likevel er denne reaksjonen en del av meg, og har fulgt meg i alle år, selv om jeg ikke gjør noe stort nummer av det om noen kysser meg i en slik posisjon, men i stedet forsøker å forandre på situasjonen på en stille måte.

For noen år tilbake skrev jeg en liten historie koblet opp mot en slik form for opplevelse hvor en ikke helt klarer å gripe minner eller erfaringer, men likevel kjenner på konsekvensen av noe. Historien er ingen sann hendelse, men mer et forsøk på å kjenne på ting for min egen del, for å se hva som skjer da. Som en form for utforsking. Historien kan kanskje oppleves vond for de som måtte ha opplevd ting i barndommen de burde fått slippe, så tenk over det før du eventuelt leser videre. Selv leste jeg her en dag at 11% av alle barn vil oppleve et overgrep. Det vil si at om dette leses av hundre stykker, vil elleve av dere være på den uheldige siden av den statistikken. Historien går slik:

MUR

    Alt – hvert blikk, hvert smil, hver flørtende uttalelse, hver dans - fulgte oppskriften. Ingenting overrasket. Og nå, på soverommet i leiligheten hennes, i senga, under dyna: kroppen hans er gjennomsnittlig - kjærtegnene, kyssene, bevegelsene, de famlende forsøkene hans på å hisse henne opp, alt er gjennomsnittlig - forutsigbart som en solnedgang. Og da han legger seg over henne dukker bildene opp, som de alltid gjør:

    Hun går gjennom byen, og et ubehag, en kvalme, får henne til å legge hendene mot en kald murvegg og spy.

    Kroppen hans er tung, munnen hans våt og beregnende, pusten hans varm og hun vrir hodet til side. Har lukket øynene. Ligger helt stille mens han beveger seg over henne, inn og ut av henne.

    Noe skjer med henne der ved murveggen. Noe som låser henne. En angst. En fullstendig overtagelse av all bevissthet. Og hun siger ned på knærne, presser hendene mot veggen som for å holde den fra seg, skyve den bort, som om den kunne falle over henne om hun slapp, knuse henne, mens folk går forbi, ler, smiler. Og hun vil be om hjelp, be dem hjelpe henne, men de ser henne ikke, og hun har ingen stemme. Så hun holder, skyver veggen fra seg, presser håndflatene mot den kalde, ru muren. Og igjen, som alltid, blir veggens overflate varm og myk. Som et menneskes hud. Og igjen velter kvalmen fram, men hun kan ikke slippe, muren begynner å helle mot henne, mer og mer, ugjenkallelig, og det finnes ikke lenger mulige valg, ingen impulser, ingen vilje stor nok til å ta kontroll over musklene, over kroppen, slik at hun kan slippe veggen og flykte, komme seg vekk. Alt hun makter er å presse svakt i mot.

    Rommet fylles av pusten hans, kroppens vilje til utløsning forserer punktet hvor alt ender i instinkt. Stønnende tømmer han seg.

 
    I samme øyeblikk kommer muren rasende ned over henne og åpenbarer et ansikt. Det kommer nærmere og nærmere. Et utflytende ansikt, uten gjenkjennelige trekk. Likevel alltid det samme ansiktet.

***

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: Crawling