Om å leve med, i stedet for mot.

Snøen har lagt seg over Bergen by. Politiet advarer mot såpeglatte veier og anbefaler å la bilen stå i dag. Og ja, jeg følger nok det rådet. Ikke minst fordi det der jeg bor er en bratt bakke som må forseres før jeg kommer meg hjem, om jeg tok turen ut. Og på slikt føre vil jeg neppe komme meg opp med min lille Golf. Det betyr at jeg måtte satt fra meg bilen et eller annet sted. Samtidig som jeg ville måtte gå opp bakken. Og med tanke på at mine dårlige lunger, lett kulde og vassing i snø fordi det ikke er måket er en dårlig kombo, er dette ingen god løsning. Jeg hadde nok kommet meg opp, men jeg hadde slitt. Spesielt om jeg hadde noe å bære på, som for eksempel resultatet av helgehandel. Så om ikke været snur raskt, må jeg denne helgen klare meg med det jeg har i hus. Og det er ikke all verden, men jeg sulter nok ikke.

Noen ting i livet nytter det ikke å stri i mot. Været er nok en slik ting, men det finnes annet også. Det går en radioreklame for selvhjelpsgrupper for tiden. Og der blir det nevnt at målet med å delta i en slik gruppe kanskje ikke alltid er å bli kvitt et problem, men å lære seg til å leve med det.  Og det kan jeg relatere meg til. Jeg er ikke alltid oppe på barrikadene for å forandre på alt lenger. Noen utfordringer har innsett at jeg bare må leve med. Noe som igjen har ført til at problemene ikke tar så stor plass, selv om de er der. Og det igjen gir rom for andre ting.

Dette med selvhjelpsgrupper har jeg litt erfaring med. Jeg startet en selv i utkanten av Bergen, da livet mitt var på det vanskeligste for noen år siden, og angsten var på det verste. Etter en tid ble tilværelsen min lettere, så jeg valgte å gå videre. Og siden ingen ville ta over etter meg og lede det praktiske arbeidet ved å holde gruppen i gang, ble den nedlagt.

Angsten ble ikke borte i løpet av tiden i selvhjelpsgruppen, men jeg lever med den på en måte nå som gjør at ikke alt handler om den. Det vil si at den får mindre fokus, og at noe annet derfor får mer fokus. Jeg har lært litt om å håndtere meg selv og mine følelser, og det gjør at angsten får mindre makt. Dette har derfor blitt til en god sirkel. Livet mitt begynte å utvide seg sakte, men sikkert igjen. Å ta del i en selvhjelpsgruppe er derfor noe jeg anbefaler. Det kan virke skummelt å ta det første skrittet, men det blir lettere etter hvert.

For de som føler at de vil gjøre noe aktivt med sin livssituasjon og føler at en selvhjelpsgruppe virker litt interessant i tillegg til å være veldig skummelt, kan et startsted være å lese seg opp litt på siden selvhjelp.no. 

En trenger ikke å slite med angst for at en selvhjelpsgruppe skal fungere som hjelpemiddel. Det kan handle om en generell vanskelig livssituasjon, hvor kanskje meningsløshet, depresjon, ensomhet, tomhet, ettervirkning etter traumatiske erfaringer eller annet, har endt opp med å ta for mye plass. Da jeg selv startet, var det likevel fordi jeg slet med angst, og jeg tok derfor kontakt med Angstringen for å finne litt ut av hva som kunne gjøres. Etter hvert fikk jeg hjelp fra førstelinjetjenesten i bydelen der jeg da bodde, til å opprette kontakt med kommunen, og derigjennom fikk jeg hjelp til å skaffe egnet lokale. Og så var jeg i gang. Noe som var tøft. Angsten min var så sterk den gang at jeg måtte hentes og kjøres for i det hele tatt å komme meg av gårde. En lokal politiker med hjerte for nærmiljøet tok på seg den oppgaven. Men etter en stund klarte jeg å komme meg av gårde på egenhånd. Så det gikk, selv om motstanden var sterk i meg. Mye takket at jeg ga uttrykk for et behov, og fant noen som var villige til å ville hjelpe meg med å få oppfylt det. Det vil si at jeg gjorde meg selv og mitt synlig, og ba om hjelp. Hjelpemiddel er lov til å ta i bruk, selv om hjelpemiddelet ikke er en fiffig boksåpner eller lignende, men støtte fra andre.

Selv om selvhjelpsgruppen jeg var en del av ikke eksisterer lenger, finnes det en annen gruppe i Bergen. Den heter Hieronimus og har holdt på i flere år. Så bor du i nærheten og sliter med angst, så nøl ikke med å ta kontakt. Ringer du vil du få snakke med en hyggelig dame som heter Eva. Og så kan dere ta det derfra. Kanskje kan en slik liten telefon bli springbrettet til noe nytt og bedre. En ny retning. Et nytt håp. Enten det er til Hieronimus eller til noen andre du henvender deg. Det er opp til deg. Ikke i form av et krav, men i form av en mulighet.

Nå har det sluttet å snø her jeg bor, skylaget utenfor vinduet har så vidt revnet, og jeg kan se litt blå himmel. Blå himmel er ikke det verste en kan se på. Med litt flaks kommer kanskje brøytebilden etter hvert også. Og litt regn som kan fjerne alt som heter snø. Det er synd det regner så sjelden i Bergen.

Tittelen på dagens bilde er Etterlatt.

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: En sang til motet