Monsterdrøm

I dag har jeg egentlig ikke tid til å skrive blogg. Vi skal feire bursdagen til et medlem av storfamilien vår, så ting må gjøres. Blant annet skal jeg bake ei bløtkake. Jeg er en racer på bløtkaker, tror jeg selv.

Det er mye en kan tro. En kan tro ting på en måte slik at en våger å forsøke nesten alt mulig. Eller en kan tro på en måte som gjør at nesten alle dører blir stengt.  Slik at livet blir levd fra et bur, et trangt rom eller med lenker. Styrt av angst eller håpløshet i stedet for muligheter. Som igjen gjør at alt en blir i stand til å se av lys, kommer fra de drømmene en ikke våger å forfølge. De en kan skimte gjennom et trangt vindu høyt oppe på veggen, om en våger å strekke seg og se ut i det hele tatt.

Siden jeg har litt dårlig tid i dag, skal jeg i stedet for å skrive mer om dette, legge ut en tekst jeg skrev for noen år siden, da livet mitt var mye vanskeligere enn det er nå. I tillegg vil jeg under Dagens link legge ut noe som handler om å våge.  Våge å gjøre noe selv, og våge å stole på en annen. Våge det en ikke tror er mulig, og våge smerten en vil møte om en beveger seg utenfor sitt trygge, lille rom.  Jeg anbefaler deg å sette av de to minuttene og femtifire sekundene det tar å se den.

MOSTERDRØM

Det pakker seg på. Jeg begynner å bli redd. Redd for hva jeg kan komme til å finne på. Jeg kjenner på en fortvilelse og et sinne, og jeg har begynt å vende det mot meg selv. Det er farlig. Jeg er redd jeg kan komme til å gjøre noe jeg vil angre på. Tankene har begynt å dreie seg rundt muligheter, planer. Og det gjør vondt å tenke slik. Det gjør vondt å kjenne det jeg kjenner. Jeg vil at det skal gå over. Forsvinne.

Folk tror det er så enkelt å være monster, men det er det ikke. Dag ut og dag inn er jeg låst i den samme rollen. Ingenting har jeg å se fram til. Ikke annet enn den lille stunden på kvelden. Akkurat når Lise skal legge seg, i det jeg griper etter benet hennes fra under senga, men bommer, og fram til hun sovner. Det er alt, noe mer har jeg ikke. Jeg vet ikke hvordan jeg skal få noe mer innhold i livet mitt heller. Alt virker håpløst.

En kveld krøp jeg likevel fram fra under senga bare for i det minste å forsøke noe nytt. Og så satte jeg meg oppå dyna hennes og ventet. Ventet på mørket og leggetid. Det var merkelig. Dyna var så myk i forhold til det harde, kalde gulvet. Og alt var så lyst. Jeg kunne se ut av vinduet. Se trær. Og mellom noen av trærne kunne jeg se vann langt borte. På himmelen beveget skyer seg dovent fra venstre mot høyre. Og det var så høyt under taket. Jeg tenkte at dette kunne jeg venne meg til. Et liv med så mye luft rundt seg kunne jeg virkelig venne meg til. Og jeg begynte å glede meg til leggetid. Jeg tenkte at kanskje kunne Lise og jeg bli venner nå når jeg ikke lenger lå under senga og grep etter foten hennes i det hun skulle legge seg. Men da hun kom ble det klart at det hele var totalt mislykket. Det virket ikke som om hun så meg i det hele tatt. Jeg tror ikke hun helt klarte å skille meg ut fra resten av hva som fantes i rommet hennes. Men noe må hun likevel ha sett eller følt, for hun var ikke redd for at jeg skulle komme fram fra under senga lenger. Hoppet ikke lynraskt opp i den med et gys slik hun pleier. Bare satte seg. Satt med bena på gulvet som om det ikke fantes et monster i det hele tatt, og aldri hadde gjort det.

Neste kveld var jeg under senga som vanlig igjen, men alt var ødelagt. Hun satte seg som kvelden før med bena på gulvet. Hun var ikke redd lenger. Jeg ville gripe henne i den ene foten, men kunne ikke. Det var jeg som var blitt redd i stedet. Redd for hva som ville skje om jeg virkelig omsider fikk tak i den. Og slik har det vært siden. Det som før var mitt eneste mål har nå blitt det jeg er reddest for.

Så nå ligger jeg her, dag etter dag og venter på kvelden. Og hver dag tror jeg at i kveld... i kveld skal jeg våge. Og så vil alt bli bra.


***

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: Dette har krevd smerte