Du må jo ikke ligge og hyle på gulvet.

Uten at jeg skal påstå det med sikkerhet, så er det rimelig sannsynlig at dette blir det siste innlegget på Vannlandet før julaften. Jeg skal likevel ikke påstå at alt tenderer mot samme sikkerhet nå rett før jul, men det meste ser ut til å være i rute og jeg er ikke stressa i det hele tatt. Derimot er jeg ganske så tilbakelent og avslappa.

Jul har ellers vært en vanskelig tid for meg opp igjennom årene. Minnene fra barndommen er ikke så gode, og hele greia med lykke og gaver ble lett for mye da jeg begynte å bli voksen. En lillejulaften døde også morfaren min. Jeg tror jeg var ni år da. Og mange år senere måtte vi begrave moren min en lille julaften.  Så jeg kjenner ofte på mye når jula nærmer seg, og i yngre år satt jeg i blant derfor alene på julekvelden. Men etter at jeg fikk egne barn ble ikke det lenger et tema. Og etter hvert har rutiner, nye tradisjoner og nye mennesker gjort sitt til at jeg nå i blant kan kjenne på forventning og glede før Dagen kicker inn med pinnekjøtt og engler og glanset papir.

Denne julen blir likevel litt annerledes, siden Kjæresten Beate og jeg skal være alene på julaften kveld. Ungene hennes er hos faren, og mine skal være hos besteforeldrene på morssiden. Men de spiser julefrokost hos oss og ser på Tre nøtter til Askepott, pluss spiser grøt til lunsj før de drar videre. Og også lillejulaften skal vi tilbringe sammen. Pluss dele middager i romjula. Så ting føles veldig greit. Også det at Beate og jeg blir alene selve julaften. Det er ikke slik at vi må ha det slik, men vi ville begge forsøke en litt rolig jul når anledningen bød seg.

Dette var litt om mine utsikter. Rundt om kring i de tusen hjem har andre mennesker sine egne planer for julen. Sine forventninger, savn, lengsler eller sin sårhet de føler på. For mange kjenner på ting i julen.  Også du. Enten det er noe positivt, eller noe du opplever som mer utfordrende.

Jeg tenker at det er en grunn for at du føler slik du gjør. Som det også er en grunn for at jeg føler det jeg føler. Det ligger en historie bak det. Erfaringer du har gjort. Følelser du har kjent på før, som nå popper opp igjen. Gode eller vanskelige. Og jeg tenker at de kanskje bare må få lov til å være der. Slik fargen på øynene dine er der, og armene har sin plass. Minner og følelser er en del av deg, og det er kanskje ikke noe poeng i å rømme vekk fra dem. Kanskje du i stedet for å leve mot dem, kan leve med dem. For følelsene i seg selv er jo ikke farlige. Utfordringen ligger i hva vi gjør med dem. Og hvilket uttrykk vi ender opp med å la dem gi.

Om det dukker opp en tåre eller to på julekvelden er det ikke verdens undergang. Hos oss er det slik at vi under middagen utbringer en skål for min mor, og andre som ikke lenger er med oss. Og da kjenner jeg på ting. Slik er det også når jeg lytter til Sølvguttene. Men hva så? Jeg ligger jo ikke akkurat og hyler på gulvet. Jeg bare kjenner på ting. Og kanskje faller det et par tårer. Andre velger en annen løsning. Kanskje en flukt ved hjelp av en dram eller ti for mye. Jeg tror at det er langt bedre for både barn og andre voksne om det ble et par tårer framfor ei bøtte sprit de ble konfrontert med på julekvelden. Så bor det noen tårer i deg, så sats på dem i år. 

En trenger ikke å kontrollere det en føler. Men en kan ta ansvar for det en gjør, hvilket uttrykk følelsene får. Også i forhold til hvordan vi organiserer julekvelden. Å ta ansvar en julekveld handler ikke kun om å eie, det handler like mye om å gi. Jeg tror ingen har godt av at alt skal kontrolleres til det ytterste. At alle planer og tradisjoner ender opp med å bli et problem og en maktkamp, framfor noe alle føler seg hjemme i. Ikke alt trenger å være akkurat slik mor gjorde det. Det går an å gjøre ting på sin egen måte. Skape sine egne tradisjoner.  Møte hverandre på halvveien.

Jeg leste nettopp blogginnlegget jeg skrev rett før forrige jul. Et år har gått. Noe har jeg fått, annet har jeg lagt bak meg, noe jeg alltid har båret bærer jeg fremdeles videre. Ingen store katastrofer har skjedd, men noen utfordringer har det vært. Det samme gjelder seire. Jeg har gått igjennom en depresjon, vist en maleriutstilling og fylt dagene med smått og stort. Kjæresten min og hennes barn finnes fremdeles nær meg. Mine egne barn likeså. Og jeg har fått vite at jeg skal bli bestefar til sommeren. Jeg tror det begynner å ligne et liv.

En god jul ønskes for deg og dine fra

Bjørn

Dagens link: Det begynner å bli et liv