Landskap

Så var det søndag. Selv våknet jeg opp til en litt kaldere leilighet enn vanlig denne søndagen, fordi jeg hadde slått av ovnen i går kveld, og glemte å slå den på igjen.  Men nå er den tingen fikset, så varmen er på vei tilbake.

At temperaturen i leiligheten faller noen hakk er jo ingen krise for de fleste. En kan ta på seg en genser. For meg som har mange akvarier, er det likevel ikke så heldig, og en genser hjelper ikke på alt. For det finnes fisk som er vare med tanke på temperaturfall. Noen akvarister bruker varmekolber for å sørge for en stabil temperatur, selv har jeg valgt å ha en stabil temperatur i leiligheten i stedet. Heldigvis lever de fiskene som dårligst takler et fall av temperatur i de største akvariene mine. Og siden vannmassen er stor, fungerer den også som et varmemagasin.  Mens i de små akvariene faller temperaturen raskere.

Noen av ciklidene mine skal helst ikke ha temperatur lavere enn 23-24 grader, mens rekene mine tåler ned mot 15, men likevel opp mot 25. Så en romtemperatur på ca 23 fungerer fint, siden lysrørene i akvariene også avgir litt varme.

Grunnen til at jeg nevner dette, er ikke for at jeg vil dra deg skrikende og motvillig inn i nerdeverden min igjen, men fordi jeg kom til å tenke på dette med varmemagasin. Jeg tenker at et varmemagasin er noe vi alle kan bruke for å holde ting litt stabilt, og jo større magasinet er, jo lettere blir det for oss å takle forandringer. Om vi hele tiden lever på grensen av noe, blir sårbarheten stor i forhold til omveltninger, og de konsekvensene det kan gi.

Det vi alle kanskje har kjent på fra tid til annen, er at økonomimagasinet vårt burde hatt litt mer kroner enn det hadde, fordi noe vi ikke hadde planlagt plutselig skjedde. Vaskemaskinen røyk, bilen trengte reparasjon eller slike ting. Selv har jeg valgt å legge til side noen få hundrelapper hver måned, i tilfelle slike kriser. Det blir ikke så mye ut av det, men det er likevel bedre enn ingenting. Om du har to, tre tusen lagt unna, er det tross alt bedre enn om du ikke har noe, den dagen du skal ut med ti tusen. Økonomer anbefaler å ha et par månedslønninger som buffer, mener jeg å ha lest. For meg er det ikke mulig å få til det pr. i dag. Det betyr likevel ikke at jeg bør svi av alt jeg har, bare fordi det uansett ikke er nok.

Kanskje er det slik at vi kan lage oss et varmemagasin for følelsene våre også. Eller i forhold til de relasjoner som betyr noe i livet vårt. Da jeg for noen år siden levde som keramiker, lagde jeg en kort periode små hus hvor taket kunne løftes av. Og de som lurte på hva husene skulle brukes til, ble svart at en kunne ta av taket og legge ned gode følelser i de tidene en kjente på et overskudd, og så legge på lokket. Så lå følelsene der til en dag hvor alt ble feil. Da kunne en løfte på lokket og hente dem fram igjen.

Nå vet både du og jeg at så enkelt er det ikke alltid, men som bilde gir det en forståelse for sammenhenger og investering, føler jeg.

Om en hele tiden lever på grensen, og ikke setter av noe, så blir det lite igjen til en grå dag.

Kjæresten og jeg snakket om disse tingene her en kveld. Dette med å investere. Det er så lett å stå på krava, kreve at det en føler en vil ha eller har rett på, skal etterleves og tilfredsstilles prompte. Og så glemmer vi kanskje å investere noe for dagen da vi ikke husker å sette på ovnen, og temperaturen faller.

Alt burde ikke alltid få handle om her og nå, tenker jeg. Det burde heller ikke få handle kun om meg, meg. Noen ganger burde det kanskje handle om å lagre litt varme i deg i stedet. Huske på ting. Investere. Leve litt med et langsiktig mål for øyet, og ikke kun øyeblikkelig tilfredsstillelse.

I blant har jeg dårlige perioder, hvor angst og depresjon ender opp med å ta det meste av plass. Og jeg ender gjerne opp med å isolere meg litt. Skyve folk bort. Om jeg ikke hadde sørget for å bygge opp et stort nok varmemagasin da, ville det fort blitt kaldt rundt meg. Og det er det viktig for meg å huske på når ting fungerer og jeg rir på en positiv bølge. Så jeg ikke hever kravene til de som står rundt meg, men bruker litt av energien til å se dem også, ikke kun meg selv. Slik at det ikke bare blir is og karrige landskap jeg møter når jeg kommer meg opp av dumpa jeg helt sikkert vil falle ned i igjen.

Det er veldig lett å slå av ovnen når den innvendige varmen er høy. Energien i oss bringer oss inn i sentrum av øyeblikket, og vi glemmer fort både gårsdag og morgendag der vi stormer fram.

LANDSKAP

Den Gamle Verden ligger og vrir seg som en kynisk avkuttet mark. Jeg setter hælen på den, mens jeg steiner luftspeilingen av Eden.

Murer vokser utover en ny verden, hvor alt vakkert legges i tvangstrøyer, hvor glemte bilder fra oppløste dikt tørker ut i en karrig og arrete jord - regnet har for lengst sluttet og falle.

Ved muren ligger en hvit due - død - må ha prøvd å fly over. Den var sannsynligvis den siste levende skapning foruten meg selv på denne siden. Nå er det bare meg tilbake.

Jeg flår fuglen, spiser kjøttet, og tar vare på tre fjær og tarmen. Et egg jeg finner i buken på den tar jeg også med meg. Så begynner jeg å gå, med det lille egget i hånden, mens forvirrede tanker forsøker å forme en sannhet i mitt hode. I mange dager går jeg. Mens jeg går plukker jeg med meg løsrevne ord og bokstaver som ligger strødd utover den uttørkede jorden, til jeg ikke orker mer, det finnes ingenting å gå til, og jeg kan ikke lenger huske klart hva jeg var på veg bort fra.

Jeg lar bokstavene jeg har samlet sildre hjelpeløst ut mellom fingrene og ser hvordan de former mitt eget uangripelige kjærlighetsdikt - sannhetens usminkede ansikt. Så knuser jeg det lille egget og suger i meg fuktigheten - skriker i raseri - river et ribben ut av kroppen min og begynner og ete.

I et eggeskall legger jeg diktet mitt, rører en grøt av ord og tårer. Mitt eget ribben og en fugletarm blir en bue. I et dødt landskap hamrer jeg min penn mellom steiner til den blir en pil med styrefjær fra de siste vinger.

Rundt meg kryper en mur mot meg fra alle kanter. Jeg dypper pilspissen i eggeskallet - stiller meg opp, spenner min bue - og skyter pilen over murens usynlige topp.

***

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: Fordi det fyller opp magasinet mitt.