Og så vil alt bli bra.

I natt drømte jeg en drøm. Den var rimelig erotisk. Når jeg drømmer i våken tilstand, drømmer jeg om andre ting. Gjerne noe i retning av oppgradering. Enten det nå er en finere bil eller et større akvarium. Jeg tror ikke jeg har så mye kontroll over mine nattlige drømmer, men på den annen side har jeg vel ikke så mye kontroll over dagdrømmene heller. De bare kommer og går. Jeg kan absolutt ikke påberope meg at de springer ut av et valg, på den måten at jeg setter meg ned eller slenger meg langflat på sofaen for og drømme om en spesifikk ting jeg har valgt ut blant en million andre ting:

Tirsdag ettermiddag, klokken er halv fem, ute regner det. Så hva skal jeg drømme om i dag? En ny dress, en blomst jeg kan ha på bordet som ikke vil tørke i hjel, en ny Høyangkjele, store muskler eller mindre mage? Mmm, nei. Jeg tror jeg setter meg ned og drømmer om en tur til varmere strøk i ca fjorten minutter. Deretter setter jeg av seks minutter med å drømme om en større flatskjerm. For sydentur er ikke aktuelt pr. i dag, så jeg får se på verden via skjermen.

Det er ikke slik det foregår. Drømmer planlegges ikke. Om de har en fellesnevner er det i hvert fall ikke den.

Om du vil, kan du nå kjenne etter hva du selv pleier å drømme om. Sånn helt spontant. Pling, der dukker det opp et bilde i hodet ditt, I know. Så nå setter jeg av et lite mellomrom i teksten slik at bildet ditt får plass til å feste seg.

 

 

 

En mulig fellesnevner for mine dagdrømmer tror jeg er at de handler om å få noe mer, eller bedre. Enten det handler om ting eller evner eller annet. Det er sjelden jeg drømmer om å få noe mindre. Selvfølgelig kunne jeg si at jeg drømmer om et liv med mindre angst, men det stemmer ikke. Om jeg drømmer om noe i den retning så handler det om mer kontroll. Over følelsene mine. Det er der fokuset ligger. På mer.

Jeg synes det er greit å ha dagdrømmer. Enkelte ganger i livet mitt er det de som har holdt meg oppe. Når hverdagen har blitt for vanskelig og oppgaver virker umulige, kan det være godt å ha en alternativ virkelighet å gå inn i. Enten trangen til å forlate hverdagen et øyeblikk skyldes sorg, at en ble syk eller at et forhold tok en feil retning. Det er så mye folk kan slite med. Også du. Jepp, ingen slipper unna.  Så også du sliter med noe. Det kan være så mangt. Om ikke annet så i forhold til å opprettholde en fasade. I forhold til ektefelle, kollegaer, dine barn, nabolaget eller det bildet av deg selv du klamrer deg til av en eller annen merkelig grunn. For alt har sin grunn. Alle dine valg, og alle dine tanker har en grunn. All din frykt og all din lengsel har en grunn. Din ensomhet har en grunn. Din kjærlighet har en grunn. Din fastlåsthet og dine flyktende ben har sin grunn. Og du drømmer. Men jeg tror det er lurt å tenke litt over hva en drømmer om og ikke ta ting for gitt. Om det plinget et bilde inn i hodet ditt om hva du dømmer om for litt siden, så kan det derfor være lurt å se litt nærmere på hva det egentlig er som poppet opp. Det kan kanskje også være lurt å tenke på hva som ikke poppet opp, eller hva som så vidt fikk satt en tå innenfor bevisstheten din før det ble skysset lynraskt ut igjen.

Om du drømmer om for eksempel en sydentur, for å ta noe enkelt og jordnært, så kan det selvfølgelig være varmen du drømmer om. Men det kan også være en drøm om å slippe unna noe, noe som handler om hverdag. Da er sydenturen redskapet og ikke målet. Og slik er det med mange ting, tror jeg. Sydenturen kan handle om å oppleve noe sammen med en partner, noe en håper skal gjøre et forhold bedre, tettere. Gi mer rom til kjærlighet. Eller en kan drømme om en sydentur hvor partneren ikke er med. Det har i så fall også sin grunn. Sydenturen kan også handle om å bli sett. Eller vise at en har råd til å ta turen. Mye vi drømmer om handler om status. For status handler om identiteten vår. Vår egenopplevelse.  Det er det vi omgir oss med som definerer oss for andre enn de som står oss aller nærmest. Enten det vi omgir oss med er en fin bil, idrettsprestasjoner eller en perfekt kropp i riktige klær. Så slike ting drømmer kanskje du også om. Det å være flink. Og fin. Og det å ha ting som gjør deg synlig på en måte som du har kontroll over. Eller drømmen kan være å ha en fin bil. Ikke fordi du kommer fortere fram da, men du kommer fram med stil. En stil som står i forhold til hva du føler du fortjener. Den du egentlig er.

Kanskje er det slik at det vi drømmer om, til syvende og sist handler om å komme fram. Ikke til syden, eller et annet reisemål, men til noe som finnes inne i oss selv. Enten det er noe der vi har mistet på veien, eller aldri funnet fram til. Om vi skreller bort alt vi bruker til å gjemme oss bak, alt det vi bruker til å kontrollere våre egne tanker og til å løpe fra det vi føler, så kanskje vi sitter igjen med en lengsel etter selvrespekt, og ikke mer enn det? Det er ikke godt å si. Men hva vet vel jeg, jeg var alltid en drømmer. 

 

Monsterdrøm

Det pakker seg på. Jeg begynner å bli redd. Redd for hva jeg kan komme til å finne på. Jeg kjenner på en fortvilelse og et sinne, og jeg har begynt å vende det mot meg selv. Det er farlig. Jeg er redd jeg kan komme til å gjøre noe jeg vil angre på. Tankene har begynt å dreie seg rundt muligheter, planer. Og det gjør vondt å tenke slik. Det gjør vondt å kjenne det jeg kjenner. Jeg vil at det skal gå over. Forsvinne.

Folk tror det er så enkelt å være monster, men det er det ikke. Dag ut og dag inn er jeg låst i den samme rollen. Ingenting har jeg å se fram til. Ikke annet enn den lille stunden på kvelden. Akkurat når Lise skal legge seg, i det jeg griper etter benet hennes fra under senga, men bommer, og fram til hun sovner. Det er alt, noe mer har jeg ikke. Jeg vet ikke hvordan jeg skal få noe mer innhold i livet mitt heller. Alt virker håpløst.

En kveld krøp jeg likevel fram fra under senga til Lise bare for i det minste å forsøke noe nytt. Og så satte jeg meg oppå dyna hennes og ventet. Ventet på mørket og leggetid. Det var merkelig. Dyna var så myk i forhold til det harde, kalde gulvet. Og alt var så lyst. Jeg kunne se ut av vinduet. Se trær. Og mellom noen av trærne kunne jeg se vann langt borte. På himmelen beveget skyer seg dovent fra venstre mot høyre. Og det var så høyt under taket. Jeg tenkte at dette kunne jeg venne meg til. Et liv med så mye luft rundt seg kunne jeg virkelig venne meg til. Og jeg begynte å glede meg til leggetid. Jeg tenkte at kanskje kunne Lise og jeg bli venner, nå når jeg ikke lenger lå under senga og grep etter foten hennes i det hun skulle legge seg. Men da hun kom ble det klart at det hele var totalt mislykket. Det virket ikke som om hun så meg i det hele tatt. Jeg tror ikke hun helt klarte å skille meg ut fra resten av hva som fantes i rommet hennes. Men noe må hun likevel ha sett eller følt, for hun var ikke redd for at jeg skulle komme fram fra under senga lenger. Hoppet ikke lynraskt opp i den med et gys slik hun pleier. Bare satte seg. Satt med bena på gulvet som om det ikke fantes et monster i det hele tatt, og aldri hadde gjort det.

Neste kveld var jeg under senga som vanlig igjen, men alt var ødelagt. Hun satte seg som kvelden før med bena på gulvet. Hun var ikke redd lenger. Jeg ville gripe henne i den ene foten, men kunne ikke. Det var jeg som var blitt redd i stedet. Redd for hva som ville skje om jeg virkelig omsider fikk tak i den. Og slik har det vært siden. Det som før var mitt eneste mål har nå blitt det jeg er reddest for.

Så nå ligger jeg her, dag etter dag og venter på kvelden. Og hver dag tror jeg at i kveld... i kveld skal jeg våge. Og så vil alt bli bra.

 

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: Who will love me now, who will ever love me.