I natt drømte jeg at det var strålende solskinn ute. Folk
gikk rundt i byen med armene bare og nøt solen. Det lå tydelig i kortene at
dette var den siste soldagen før høsten virkelig kicker inn. Da jeg våknet
oppdaget jeg at virkeligheten ikke var helt som i drømmen. For utenfor vinduet
i arbeidsrommet mitt er det grått, og så langt jeg kan se er alt også vått.
Null sol og varme akkurat nå.
Selv om dagen ikke startet som en forlengelse av drømmen, så
startet den. Og den serverer meg minutt etter minutt som jeg kan få ta del i. Det
blir ganske mange minutt i løpet av en dag. Alle med en liten gavepakke. For
til hvert minutt er det knyttet en mulighet til å ta minst ett valg. Det vil si
at om jeg er våken seksten timer dette døgnet, så har jeg mulighet til å ta minst
ni hundre og seksti valg. Og jeg vil også gjøre det; i løpet av denne dagen
kommer jeg til å ta hundrevis av valg. Det er ikke til å komme bort fra. Selv
om noen valg vil ligne hverandre og bli valgt flere ganger, er det likevel
selvstendige valg. Slik som å spise, eller å drikke litt. Reise meg fra en
stol. Gå på do. Slå på lyset i akvariene mine, og gi fiskene mat. Sende mange
sms til kjæresten min. Akkurat disse valgene vil være ganske bevisste. De fleste
valgene vil likevel bli tatt uten at jeg tenker over at jeg faktisk tar et valg.
I drømmen i natt med alt solskinnet, hadde jeg ikke samme
muligheten til å velge. Ting bare skjedde, og jeg fløt med. Slik vi alle til
tider gjør i vårt våkne liv også. Ting bare skjer, og vi dupper på overflaten
som en kork på en elv. Vi forholder oss til livet vårt som om vi ikke selv har
noe vi skulle sagt. Ofte unnskylder vi ferden nedover elven med å henvise til
noe vi ikke er herre over. Det vil si at vi fraskriver oss ansvar. Eller skyver
vanskelige valg framfor oss. På den måten blir vi to korker på vei ned elven,
med en konstant avstand: Det vi har, og det vi ikke tar.
Hva vi ikke tar til oss av livets muligheter, varierer
selvfølgelig fra person til person. Og hvordan vi rettferdiggjør valget om å
ikke gripe det vi ønsker å ta tak i, varierer minst like mye. Men noe er likevel
felles for mange av oss. For mye av det vi skyver framfor oss, sier vi er
umulig å få til. Vi sier det til andre, og til oss selv. Men det er ofte en
løgn. I hvert fall har jeg selv en tendens til å lure meg selv på den måten,
med små løgner. For det det egentlig handler om er at jeg ikke orker, ikke at
jeg ikke kan.
Noe av det jeg ikke orker handler om fysikk, men det meste
handler om psyken. Jeg styrer unna det som kan trigge angsten min, for jeg
orker ikke å stå i den. Det er vanskelig å gå inn i det som gjør vondt og er
skremmende, det som tar fra deg opplevelsen av kontroll. Noen ganger opplever
en mest kontroll når en står helt stille og nesten holder pusten. Og med et
slikt utgangspunkt velger vi hele tiden. Vi styrer unna ting som kan trigge
usikkerheten vår, angsten vår eller skammen vår. Og vi sier vi ikke får det vil, der vi ikke en
gang våger å forsøke.
Å tenke at en vil ta et konkret valg, er ikke det samme som
å forsøke. Det er å tenke at en vil forsøke. En tanke har aldri vært en handling.
Å ta ett skritt framover er derimot en handling.
Jeg vet at du ofte utsetter ting, akkurat slik jeg ofte
gjør. Om du vil, kan du nå spontant tenke litt på noe du skyver framfor deg,
fordi du tror du ikke kan klare akkurat det. Så skal jeg tenke på mitt.
Tenke…
Tenke…
Tenke….
Om du nå valgte å ikke stoppe opp, men heller skyve tankene
vekk fra noe du ikke ville kjenne på, skal du få lov til å forsøke igjen. Tenk
på hva du skyver framfor deg, ved å si at du ikke klarer, mens du likevel vet
at det handler om å ikke orke eller våge:
Tenke:
Tenke:
Tenke:
Om en ikke orker å stå så veldig lenge i de følelsene en
kjenner på når en nærmer seg noe vanskelig, er det likevel ikke bortkastet å
stå i det et sekund. For kanskje det sekundet gjør en i stand til å stå i det
to sekunder neste gang. Og så videre. Trening gjør mester. Slik kan vi bygge
livet vårt. Ved å forsøke igjen, og igjen. Eller vi kan være en kork. Vi kan være en kork
i rullestol, en kork med en eller annen diagnose. Vi kan være en kork i
jobbsammenheng, i et ekteskap, i venneflokken, i ei spritflaske eller helt for
oss selv uten en lyd innenfor fire vegger som stadig vokser seg tykkere og
tykkere og kommer nærmere og nærmere og stenger de fleste og det meste ute mens hjertet vårt visner og bare slår på gammel vane og vi ikke lenger engang eier et komma eller en bisetning til å bryte opp ting og tang og en traurig dag med og ender opp med at alt blir til en grøt vi langsomt drukner i der vi ikke lenger en gang forsøker å skille gull fra møkk, for hallo, det er så vanskelig.
Da jeg sto opp i dag, gikk jeg fra solskinn i en drøm til
virkeligheten med regnvær. Det var kjølig i leiligheten min, så jeg skrudde opp
varmen. Det var et valg jeg tok. Ett av alle de jeg skal ta i dag.
Akkurat nå er det ikke lenger så kaldt her som det var
tidligere i dag. Så valget mitt førte til noe positivt. Strømregningen blir
bitte litt grann større, men det er jeg villig til å betale. Alle valg koster noe. Det betyr at å styre unna valg jeg kunne ta, også har sin pris.
Å skrive blogg er for meg er et valg. Det er et valg jeg tar for å forsøke noe. Jeg setter ord på
ting, og jeg blir tydeligere for meg selv ved å gjøre det. Om ordene når fram til deg, aner jeg
ikke, men de betyr noe for meg. De får meg til å nærme meg ting jeg ønsker meg
i livet. Kanskje bare en mulighet til å velge litt friere i dag enn i går. I stedet
for å rømme unna.
Noen ganger gjør det vondt å skrive, fordi jeg nærmer meg
ting jeg må kjenne på. Enkelte ganger må jeg derfor presse meg. Det er også et valg jeg tar. I går hadde jeg en
slik dag hvor jeg måtte presse meg litt, i stedet for å styre unna. Da skrev jeg mye om ting som har vært. Slike tilbakeblikk kan vekke
mange følelser i meg. Og jeg kan kjenne på sorg, og avmakt over alt som ble
feil og ikke kan gjøres om igjen. I dag har tankene mine hatt en annen retning,
de har gått mer framover. Og jeg kjenner det føles lettere. For om fortiden
ikke kan forandres, så har dagen i dag fremdeles noen dører åpne. Og det har
morgendagen også.
Heldige meg. Heldige oss.
Ha en fin dag.
Bjørn
Dagens link: Kork. Og et mysterium.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar