Forrige kvelden var kjæresten og jeg og så filmen 90 minutter.
Filmen handler om tre forhold som gikk feil. Og det er en del tung vold
inkludert. Jeg gruet meg litt til denne
filmen, fordi jeg hadde hørt den skulle gjøre sterkt inntrykk, og tenkte kanskje den ville nå opp mot et nivå tilsvarende en film som Pianolærerinnen. Jeg er ikke så
glad i å se på realistisk vold, jeg vokste opp med å kjenne den på kroppen. Så skal jeg se
vold på film fortrekker jeg den formen av maktdemonstrasjon som springer ut i fra Hollywood utført
av Robocop eller lignende.
Jeg tror at noen av de følelsene jeg hadde før filmen kanskje var
sterkere enn de jeg hadde under filmen. For det en tenker blir veldig virkelig,
og kan kobles opp til ens egen historie, mens det en ser på film kan en plukke
fra hverandre og distansere seg fra. Og ja, jeg endte opp med å plukke litt
under filmen. Jeg synes blant annet at den gapte over for mye ved å vise tre
historier, og heller burde konsentrert seg om å komme inn under huden på
aktørenes rollefigurer. Hva de tenkte, hvordan ting hang sammen med levd liv og
en kjede av valg. Veien fram til situasjonene da alt tilspisset seg fikk vi
ikke vite noe om. Og det er menneskets psyke som er spennende i en slik film,
synes jeg, ikke det å se på at folk blir slått eller drept. På den annen side
kan et slikt øyeblikksbilde ofte fungere, på linje med en liten kortnovelle
eller en prosatekst. Selv liker jeg å
skrive slike små historier fra tid til annen. Et lite glimt fra et liv, hvor
det som ligger foran og bak er opp til enhver å tenke seg til. Så i stedet for
å skrive mer i dag om hva jeg tenker om filmer jeg har sett, skal du få tre
slike små historier fra min egen penn. Om du vil, kan du lese dem. Om du vil kan du også bygge
dem ut i hodet ditt, og la dem bli store. Eller flette dem inn i historien om ditt eget liv, om det
lar seg gjøre. Og så spinne videre derfra.
Erotisk landskap
Ord har sin tid, som alt
har sin tid, men i kveld var de unødvendige. Begge visste hva den andre følte,
og tankene; tankene var tenkt så mange ganger, lengslene hadde fått så mange
ord, så mange uttrykk. Det var ikke behov for å navngi dem nå. Det er likevel
så mye som kan sies uten ord, og et feil ord til feil tid kan rive bort et vart
øyeblikk like voldsomt som en flodbølge.
Han satt på knærne foran henne. Lyset i stuen var
dempet, og rolig musikk fløt som lette skyer gjennom rommet. Det tynne
kjolestoffet dekket bena hennes - rødt - overstrødd med bitte små blomster. Han
så hvordan stoffet viste lårenes form, hvordan det samlet seg som til en V i
skrittet hennes da han sakte dro det oppover. Kunne kjenne den hissende
følelsen av tynt kjolestoff som sklir over nylonstrømper, lårenes form inne i
handa, varmen, og han tok den ene hånden hennes mellom sine og tittet opp på
henne.
Blikket strøk over ansiktet, de kjente trekkene -
munnens form, hudens stramhet over den rette nesen, haken og kinnene, pannen -
det vakre ansiktet som var umulig å se seg mett på. Det var uten uttrykk. Og
det eneste som sa noe om at de var sammen her og nå, sammen om en stemning, om
en nærhet, var blikket som søkte hans, og pusten hennes; den beherskede måten
hun slapp luften ut, og trakk inn igjen.
Hånden var så liten, så varm. Han elsket hånden
hennes. Den var blitt stedet all lysten hennes samlet seg i, i og om, og også
hans, stedet hvor alt fikk sitt utspring. Deres eget erotiske landskap. Og han
løftet den mot leppene, som om det var skrittet hennes han nærmet seg. Snuste.
Kysset håndflaten mykt, mykt, slikket henne mellom langfinger og ringfinger, la
så hele hånden over ansiktet med lukkede øyne og trakk pusten dypt inn, før han
reiste seg, og løftet henne opp av rullestolen.
Høst
Sjøen rives opp utenfor
vinduet. Rives taggete, rives hvit. Under en lukket og blygrå himmel uten
løfter om annet enn kaldt regn og mørke kvelder. En måke sloss mot brå
vindkast, drives bakover. Kanskje den skriker, men den er for langt borte til
at hun kan se det, og ingen lyder presser seg igjennom vinduet.
Med havet som bakgrunn svaier trærne, kaster
overkroppene fram og tilbake i en taus rytme hun ikke klarer tyde. Vilt,
heftig, uforutsigbart. Klamrer seg fast til jord. Røtter er hva livet dreier
seg om. Mens gule blad river seg løs og kaster seg på vinden. Så lette, at en
kunne tro de var drevet av spontanitet og kjærtegn. Men hun vet bedre, og
gjenkjenner tyngde mens hun betrakter hvordan de danser seg mot muld. I en
stumfilm.
Denne stillheten er alt hun eier nå. Alt annet har
hun glemt. Latter og gråt, og lyden av navnet sitt.
Malerinnen
Jeg vet ikke helt hva som
skjedde, men noe skjedde med meg da jeg så bildene. Spesielt ett. Det var ikke
det at det var vakkert, selv om det også var dét - vakkert på en måte som
nesten gjorde vondt. Nei, det var mer nakenheten, de uvanlige fargene, penselstrøkene,
figurene som alle var litt forvridde. Ikke så mye at jeg la merke til det med
en gang, men det ble en uro som satte seg i kroppen på meg. For så – da jeg
forsto hvorfor – å åpne noe jeg ikke ville kjenne på. Noe om ensomhet og
annerledeshet og lengsel - stillhet. Og jeg ville gå, vekk, ut av galleriet og
se himmelen, høre larmen fra byen og glemme dette jeg så og kjente, men ble
stående låst en lang, lang stund. Det var som om bildet snakket til meg. Som om
det ba meg om ikke å forlate det.
Noen år senere var jeg på åpningen av en ny
utstilling av samme kvinnen, hun var nå blitt en gammel dame, og bildene hadde
fremdeles dette nakne over seg, det litt forvridde. Fargene var igjen vakre,
men på en måte litt feil - om en kan si det slik - og de var blitt mer
påtrengende enn tidligere; det var noe som skar, nesten som et skrik.
Tilfeldigvis ble jeg stående ved siden av kunstneren
et øyeblikk. Det fikk meg til å føle meg litt ufri, litt bundet, som ved et
forventningspress, og jeg kastet små skråblikk i hennes retning. Men hun så
ikke på meg. Det virket som om alt hun så fantes inne i henne selv, som om
blikket ikke nådde ut. Jeg følte likevel jeg måtte si noe, så jeg sa at bildene
hennes var vakre.
Da snudde hun seg mot meg, smilte litt, tenkte seg
om, og sa:
Takk, jeg vet ikke hvor det vakre du ser stammer
fra, om det kommer fra deg eller meg, for jeg jakter ikke på det vakre. Jeg
maler kun for å bli sett - i håp om en dag å bli synlig.
***
Ha en fin dag.
Bjørn
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar