Du er ikke hjelpeløs.

Dagen er i gang. Denne gangen tirsdagen. Og jeg tenkte jeg skulle starte dagens Vannland med noen overskrifter fra nettaviser, men et raskt søk på VG fikk meg til å ombestemme meg. Det var ikke mye oppløftende å lese fra den kanten. Og en trenger jo ikke å hjelpe til med å spre skiten. Det klarer de godt på egenhånd. Skal jeg først lese noe, så kan jeg vel like godt lese noe med håp, tenker jeg. Jeg kan jo tross alt velge. Jeg er ikke hjelpeløs.

Når jeg leser aviser får jeg inntrykk av at det er en forferdelig verden jeg lever i. Men når jeg står opp om morgenen og setter på kaffen oppleves ikke verden på samme måten. Den oppleves relativt greit. Så kanskje det er slik for flere enn meg. At også du våkner opp til noe annet enn de bildene media maler med krigstyper; Overgrep, drap, voldtekt, krig. Kanskje du våkner opp til et smilende barn med full bleie. Eller en lett grinete tenåring som du likevel elsker. Kanskje du våkner opp og får en klem av din kjære, eller du våkner opp alene og synes det også er helt greit. At det er deilig med litt stillhet og fravær av for mange krav. Om du derimot våkner opp og føler at alt er dritt, kan du kanskje se deg litt rundt. Løfte blikket fra møkka. Så kanskje vil du oppdage noe nytt. Eller noe du hadde glemt. Det er ditt valg. Du er ikke hjelpeløs.

Da min bestemor var godt opp i årene, orket hun ikke lenger å se så mye på Dagsrevyen på sitt lille svart hvitt tv. Hun opplevde at nyhetene dro henne ned, med alt det triste som ble vist. Og jeg husker jeg i mitt ungdommelige overmot sukket lett nedlatende i mitt indre over en slik flukt fra virkeligheten. Men årene har gått, og etter hvert har jeg begynt å forstå min bestemor. For hvorfor skal en egentlig tillate all møkka å komme inn i sin egen stue, og attpå til la det presse seg opp i trynet på deg? Det forandrer jo ikke verden i det hele tatt om jeg sitter i timevis og gremmes over vold og nedverdigelser. I stedet for å gjøre verden bedre, så kanskje gørra fester seg litt til meg. På samme måte som hvis du legger deg til å sove i grisebingen, så lukter du selv svin dagen etter. Og det blir vanskelig å få lukta ut av nesa. Men ligger du i grisebingen natt etter natt etter natt, så merker du kanskje ikke lukta etter hvert. Selv om folk rundt deg gjør det.

Skal lukta bli borte etter noen år i grisebingen må det en real renselsesprosess til. Et valg. Et standpunkt. Og når vasken er gjennomført bør en vel se seg om etter et annet leie, slik at stanken ikke får fanget deg igjen. Men slik er det ikke med nyhetene vi blir servert. Vi tar ikke avstand. Vi tillater dem å snike seg innpå oss hele tiden, og mesker oss i all den fortvilelse og smerte andre mennesker opplever med litt skrekkblandet fryd. Og aller best er det om det vanskelige kan knyttes til et kjent ansikt.

Det er et ordtak som sier at en blir som en reder. Og den påstanden er sikkert ikke tatt ut av løse lufta. Ordtak er sjelden hentet ut av ingenting.

Hos meg selv opplever jeg det som veldig godt når jeg har orden i leiligheten. Mens i de periodene av livet mitt som har vært styrt av depresjoner, har ikke orden vært det som skriker høyest på medalje. I stedet er det slik at det meste får merkelapper med ord som at det ikke betyr noe. Jeg orker ikke, vil ikke, gidder ikke. Ser ikke poenget. Back off, gi meg litt fred! Jeg tar det i morra. Eller noe i den duren.

Jeg tror at det i blant kan være en idé å gjøre ting litt mekanisk. Ikke i morra, men i dag. Bestemme seg for noe, selv om det ikke frister. Sånt som å holde orden rundt seg. Og det gjelder ikke bare for deprimerte. Orden er motsatsen til grisebingen, så holder du orden rundt deg blir det lettere å holde orden inne i deg også. Jeg tror det gjelder for alle. Ikke minst for enkelte ungkarer eller nyskilte menn, som lett ender opp med et bomiljø som inneholder en sofa, et bord, en diger flatskjerm og nesten ikke noe annet. Jeg har sett noen slike leiligheter opp igjennom årene. Hvor sigarettstumper flyter utover askebegeret, og hvor det mest påtrengende er mangelen på hygge og estetikk. Livet blir ikke en fryd for verken øyet eller annet på den måten. Og stedet en bor blir ikke et hjem, det blir kun et oppholdssted.

Og når jeg nå først er på hugget og snakker om hjem, så er det også annet vi tillater å trenge seg inn i hjemmene våre. Ikke bare rot og nyheter. Vi tillater folk å ringe oss for å selge ting. Vi lar dem ta butikken sin med inn i stuene våre, inn i hjemmene våre, akkurat når det måtte passe dem. Vi tillater reklame og markedsundersøkelser. Vi er i tillegg hyggelige og høflige mot de som trenger seg uinvitert på midt under yndlingsserien på tv, eller akkurat når du har et lite friminutt og har duppet på sofaen. Det er jeg også, høflig. For så å avvise dem. Men jeg vurderer sterkt å svare disse telefonene med et ”vent litt”, og så legge min egen telefon til side mens jeg fortsetter med det jeg holdt på med. Så kan jeg stjele litt av deres tid, i stedet for at de stjeler min. Bare for å poengtere for meg selv at jeg ikke er hjelpeløs.

Om ingen tillot disse butikkene å slå rot i sin egen stue, ville de snart opphøre. De finnes kun fordi vi tillater dem å være der. Slik som mye annet ræl vi omgir oss med. Det er der kun fordi vi tillater det.

I dag skinner solen i Bergen. Når jeg titter ut av vinduet føles det nesten ut som sommer. Men det er en illusjon. Og som med andre illusjoner vi omgir oss med, bør også denne stilles et spørsmålstegn ved. Så i dag skal jeg skifte dekk på bilen, og sko den for vinteren, uansett hvor mye sola skinner. Noe jeg sjelden gjør før snøen har lagt seg, og jeg står der med sommerdekkene og gremmes. Jeg kjenner at dette med vinterdekkene på bilen før snøen kommer gjør meg litt glad. I motsetning til dagens VG.

Mens jeg har sittet her og skrevet blogg, har nettet forsvunnet. Så disse ordene blir nok sendt ut mot deg som måtte lese dem noe senere enn planlagt. Jeg hater at nettet forsvinner. Arrrgh! Men heldigvis er jeg ikke helt uten muligheter. Jeg kan gjøre noe annet. Jeg kan snu meg, feste blikket på noe annet enn pc-skjermen, og gjøre noe. Og det kan du også. For ingen av oss er hjelpeløse.

 
Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: Helpless