Ikke fordi jeg må, men fordi jeg kan.

                                                                                                      Del av utsmykning for NAV, Bergen.

I går så jeg avslutningsseremonien for Paralympics, hvor blant annet Sebastian Coe holdt en fin tale. Vårt syn på handikappede er for alltid forandret, sa han. Og det kan være, men det er jo likevel bare en liten gruppe det handler om; de som driver idrett og har klart å komme seg til London. Det er dem vi ser og beundrer og blir rørt over.  Alle de andre, de pleietrengende, og de såkalte trygdemisbrukerne, de som ikke har et synlig handikapp i form av et manglende ben, de som sitter hjemme uten å gjøre noe som helst, de som ikke har struttende muskler, men feite mager - kommer folk til å forandre sitt syn på dem nå? Og alle de som er uføre på grunn av psykiske lidelser, vil det skje en forandring i forhold til folks holdninger til denne gruppen på grunn av Paralympics?

Nå vet ikke jeg det endelige svaret på disse spørsmålene, men jeg kan tro noe i forhold til dem. Og jeg tror at ting kan forandres. Sakte, men sikkert. Selv om ikke alt medfører en så storslagen og spektakulær hyllest, som avslutningen på Paralympics i London var. For den var virkelig flott, og ga en verdighet til deltagerne på et helt annet plan enn det har blitt gjort tidligere.

Selv kom jeg ikke til OL i år. Og jeg kom ikke til Paralympics. Det har sin grunn. For det første er jeg ikke akkurat ung lenger. Ikke har jeg heller lenger lunger som fungerer til å bevege seg særlig raskt, løfte noe tungt eller generell seigpining, og i stedet for å mangle et ben har jeg en angstlidelse. Så heller enn å bruke dagene mine til å tyne kroppen for ekstremytelser og innhøsting av gullmedaljer, arbeider jeg ved Galleri VOX.

Galleri VOX er et atelier som er skapt for å gi en arbeidsmulighet til kunstnere som har en psykisk lidelse, og møtte veggen av den grunn. Samtidig driver vi et galleri. Tre av oss som arbeider sammen har også dannet en arbeidsgruppe for å fremme det som kalles Outsider art. Eller Raw art. Art brut. Dette er kunst som skapes av mennesker som av en eller annen grunn faller utenfor den vanlige kunstarena, og derfor har vanskelig for å få vist det de lager. De mangler gjerne en formell kunstutdannelse, i blant har de en psykisk lidelse, eller de faller litt på utsiden av andre grunner. Ofte er det glidende overganger mellom Outsider art, Naivisme, Folk art og Visionary art. For mitt eget vedkommende lager jeg ikke kunst som faller inn under disse begrepene. Jeg faller utenfor fordi jeg har en kunstutdannelse og en yrkeskarriere som kunstner bak meg.  Men jeg tilhører likevel de som har en psykisk lidelse, og på grunn av den lidelsen ble jeg uføretrygdet, og kom til et punkt hvor jeg fikk problemer med både å arbeide og fremme kunsten min. Så jeg har ingen problemer med å identifisere meg med Outsider art kunstnerne.

Vår arbeidsgruppe på tre, som kalles Prosjekt RÅ, skal i noen år framover forsøke å få til utstillinger av typen Outsider art/Raw art. Og vi håper at det hele skal ende opp i en liten festival i Bergen i 2015. Til nå har vi gjennomført én utstilling, og en ny er på beddingen. Den første utstillingen viste arbeider fra inviterte kunstnere i Bergen, i den neste vil vi vise arbeider fra rundt om i verden, i form av postkort i størrelsen A5. Etter at vi har vist denne utstillingen i vårt eget galleri, vil den bli sent som en vandreutstilling rundt om i Europa. Deretter får vi se hva neste prosjekt blir, akkurat det vet vi ikke enda, men i mellomtiden bruker jeg en del tid på å lete opp og knytte til meg kunstnere, mye på Facebook.

Jeg vet at om vi runder av Prosjekt RÅ i 2015, så vil de kunstnerne som har deltatt neppe bli hyllet som idrettsutøverne i Paralympics. Likevel vil noen ha strukket seg for å skape noe, og ha fått til noe. Noen vil ha sett den kunsten som har blitt laget og som vi har stilt ut, og kunstnerne har opplevd stolthet over et arbeid de har skapt. De har også opplevd en mening i hverdagen mens de har holdt på. Og det synes jeg er ganske fint, og viser en forandring og en bevegelse fra lobotomi, fram til steder som Galleri VOX. Det å gi mennesker som møter problemer i hverdagen muligheter i stedet for å fjerne mulighetene, er en annen måte å tenke på og et framskritt. Så selvfølgelig vil ting forandre seg videre også. Du er ikke avhengig av å delta i OL eller Paralympics for å oppleve å være i bevegelse.

Det at ting forandrer seg videre og i en positiv retning, er likevel avhengig av deg. Og av meg. Ting skjer ikke av seg selv.  Min del handler om å være synlig på vegne av de som møtte en utfordring, og din handler om å akseptere meg som mer enn bunnfall, på tross av at ting jeg selv ikke var herre over ga meg en umulig og voldelig start på livet, og deretter en angst- og depresjonslidelse.

Vi lever alle med et sett holdninger. Noen har vi adoptert uten å tenke særlig over det, andre har vi etablert på grunn av erfaringer eller bare for å styrke tilknytningen til en gruppe og en sosial posisjon vi ønsker å bli identifisert med. Men alle kan vi etterprøve de holdningene vi har. Vi kan titte på dem, og se om de holder vann.

I dag våknet jeg klokken seks. Jeg trodde jeg skulle få sove igjen, men det gikk ikke. Hodet var fylt opp av ideer og kunstprosjekt. Så det var like greit å stå opp. Siden jeg sto opp, kunne jeg skrive dette. Ikke fordi jeg må, men fordi jeg kan.

Det er ikke alt jeg kan. Og av det jeg kan, er det ikke alt jeg klarer like godt som før. Til gjengjeld er det mye jeg klarer nå som jeg ikke en gang tenkte på tidligere. Så for meg har det å møte veggen gjort livet mitt rikere.

Livet består allerede av sine korridorer. Med søppel og juv og hindringer og mangel på kart. Alt ligger der og venter på oss alle. Vi kan sette oss ned i avmakt over labyrintvirkningen, klemt sammen, tynget ned av skam og uheldige erfaringer. Eller vi kan åpne en dør eller to som også ligger der, gå over en terskel, og se oss rundt.

 

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: Outsider Art Fair.