De usynlige lever midt i blant oss.

Fredag var det B-open i Bergen. Det vil si at visningssteder for kunst og atelierer holdt oppe for publikum på kveldstid.  Så det gjorde også vi, ved atelieret jeg jobber - vi holdt åpent. Både galleriet og selve atelieret ble satt i stand, og flere av oss var til stede for å ta i mot besøkende. Det kom to stykker. Ikke akkurat overveldende, med andre ord.

Nå kunne en lett tro at det hele ble en nedtur, siden det kom så lite besøk. Men det ble ikke det. For vi som var til stede fikk mange timer sammen på kveldstid, og vi brukte de timene til å snakke sammen. I stedet for å stå på hver vår plass og jobbe med hvert vårt kunstuttrykk. Så vi kom nærmere hverandre, føler jeg. Og ved nærhet kommer synlighet, som igjen gir forståelse. For det er jo slik, at det vi ikke ser så tydelig, er det ofte vanskelig å forstå. Vi kan til og med bli litt redde for det. Eller forakte det.

Vi har alle møtt mennesker som ikke tar så stor plass. De bare er der, nesten uten at vi merker det. Og det kan være mange årsaker til at det ble slik. Det kan også være forskjellige grunner til at det vedvarer å være på den måten. Men en av grunnene er ofte at vi tillater det. Vi tillater mennesker rundt oss å få lov til å være usynlige. Fordi det på en eller annen måte gagner oss. Det at vi tillater noe betyr at vi har et medansvar.

De vi finner det lettest å la få være usynlige, er gjerne de som ikke har så mye å bringe til bords av ting som vi selv er interessert i.  Kanskje fordi de er sjenerte, eller kanskje fordi de har en side ved seg vi ikke vil skal smitte over på oss selv, slik at vi blir sett på på samme måte.  Slike mønstre danner vi allerede i skolen. Barn skiller ut de som ikke fremmer deres egen status, og lar dem bli mer eller mindre usynlige.

En skulle tro at i voksenalder ville ting være annerledes. Men det er det ikke. Vi har alle usynlige mennesker rundt oss. I form av kollegaer eller i vennekretsen. Noen har til og med en usynlig ektefelle, eller usynlige barn. Enten fordi det handler om makt, egoisme, eller det handler om mangel på empati.

Noen av disse usynlige ønsker også å leve slik, kan det virke som. De søker ingen forandring. I det minste kan ikke alltid vi som står rundt dem se et slikt ønske. Men det er jo ikke så rart, de er jo usynlige.

Av de som velger å leve sitt liv som usynlige, finnes det kanskje noen som gjør det fordi det er lettest på den måten. Ved ikke å ta plass, utsettes de ikke så ofte for hogg, og det blir stilt lite krav til dem. Dessverre blir det samtidig mindre rom for vekst, enn det ville blitt om de krevde sin plass. Jeg tror også det blir mindre rom for glede og nærhet.

En kan i tillegg til å gjemme seg bort, være usynlig i all sin synlighet. For eksempel ved å ta på seg en rolle som dekker over det meste av sårbarhet. En slik rolle kan være klovnerollen. Klovnen kan stjele hele forestillingen, og ta all plass. Ofte så ingen andre slipper til. Men det er lett å være usynlig når alt folk gjør er å le av skuespillet ditt. Vi har alle sett bilder av den triste klovnen som får komme fram etter at forestillingen er slutt, og han sitter der alene og vasker av seg sminken. En kan også velge å være tøff i trynet, for å dekke over sitt indre liv. I hundeverden finnes det et navn for denne måten å være på, det kalles angstbitere. Kanskje er det slik at noen av dem vi kaller mobbere, egentlig er angstbitere. På den annen side kan det hende de bare er fulle av faen. At de ruser seg på makt, og at de liker å se folk lide. Men jeg tror at både usynlige og de som mobber har mer ved seg enn det vi ser. Det er bare så vanskelig å få øye på det.

For mitt eget vedkommende vil det føles lettere å nærme meg en usynlig enn en som mobber meg. Selv om det aller letteste er å snu ryggen til begge. Og er det noe jeg er rik på, så er det måter å rettferdiggjøre mine valg for meg selv på, slik at de blir lettere å leve med. Ikke all rettferdiggjøringen min virker like troverdig bestandig, men den er der, og jeg lar meg villig overtale til å la den styre mine valg. For alt handler om valg. Vi velger hele tiden. For eksempel at noen får lov til å være usynlige. Eller at vi skriver en blogg som dette. Hvorfor vi velger ting slik vi gjør, er derimot et helt annet tema.   

Ballansepunkt 

Jeg falt. Lå nede. Reiste meg. Og igjen. Slik gikk årene. Men lenge før det:

Mot meg kom en kvinne og hun var vakker og jeg var yngling. Vi fant en benk der jeg trodde tiden ikke slapp til. Så feil tok jeg. Den satte seg mellom oss. Det var sensommer, lenge siden vi hadde sett hverandre, år siden vi flettet hender, kysset smil, var uten klær. Solen skinte og jeg hadde nakne armer, gyllen hud, og blikket hennes var en verdig utfordring til nattehimmelen om alle stjerner en gang skulle komme til å slukne. Kanskje var det enda svartere. Kanskje var også dybden i det tettere opp i mot uendelig. Jeg la hodet i fanget hennes for å bli usynlig. Hun strøk meg over håret. Og under håndens varme flate revnet hjertet jeg den gang bar og det rant kjærlighetsdikt fra øynene mine og ned i skrittet hennes. For så lengtende var diktene jeg aldri skrev da jeg fremdeles hadde helt nok hjerte til å skrive slikt. Jeg ville inn i henne. Inn og lete meg helt fram til fingertuppene og bli der til hun en natt søkte sin egen trøst der trøst blir tatt i mot, og all hennes egen ensomhet bølget seg utover som ringer i natten. For så i et gitt øyeblikk å bli borte lik alt vi skulle glemme ble. Og jeg la ut på veien som skulle føre meg til bevegelsen som reiste meg.

Nå står jeg oppreist. Det er ikke lenge jeg har stått slik, men nå står jeg. Synlig. Stødig som en ti tonns monolitt. Ballanserende på en pennesplitt.

***

Ha en fin dag.

Bjørn

Dagens link: "I am silent, and invisible to you"